Cerca

Vatican News
«Dra meg til deg, la oss løpe i duften av dine oljer.» «Dra meg til deg, la oss løpe i duften av dine oljer.» 

27. Dra meg til deg. Fra «En sjels historie»

I juli 1897 måtte Thérèse slutte å skrive. Hun ga sin søster Pauline, Moder Agnes av Jesus, følgende anvisninger om avslutningen av det uferdige manuskriptet: «Du må understreke dette, kjære Moder, at om jeg hadde begått alle mulige forbrytelser, ville jeg likevel hatt den samme tillit; jeg ville ha syntes at alle disse kriminelle handlinger var som en dråpe vann som ble kastet inn i et flammende bål. Og fortell så historien om synderinnen som omvendte seg og som døde av kjærlighet …». Thérèse døde 30. september 1897. Hennes siste ord var: «Min Gud, jeg elsker deg!»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi gjengir her de siste sidene, fra side 270 til side 275, av manuskript C, oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Dra meg til deg, la oss løpe

Om jeg – etter at jeg fikk mine to brødre og mine små søstre, novisene – skulle be for hver enkelt sjel om alt det de har behov for i detalj, ville dagene bli for korte, og jeg ville stadig leve i frykt for at jeg hadde glemt noe viktig. Kompliserte midler duger ikke for enkle sjeler, og siden jeg hører til denne tallrike kategori, gav Jesus meg en morgen under takksigelsen et ganske enkelt middel for å oppfylle det som er mitt oppdrag. Han lot meg forstå disse ord fra Salomos høysang: «DRA MEG TIL DEG, LA OSS LØPE i duften av dine oljer.» [jf. Høys 1,4.3] Å, Jesus, jeg behøver ikke engang å si: «Når du drar meg, dra også de sjelene jeg elsker.» Disse enkle ord, «Dra meg til deg», er nok. Herre, jeg forstår dette slik at når en sjel lar seg fange av dine oljers berusende duft, vil den ikke kunne løpe alene; alle sjeler den elsker, vil trekkes med i dens følge. Dette skjer uten tvang, uten anstrengelse, det er en naturlig følge av dens dragning mot deg. Akkurat som strømmen i en elv når den med voldsom kraft kaster seg ut i havet, trekker med seg alt den har møtt på sin vei, slik er det, Jesus, at sjelen kaster seg ut i din kjærlighets uendelige hav og trekker med seg alle de skatter den har i sin besittelse … Herre, du vet at jeg ikke har andre skatter enn de sjelene det har behaget deg å la meg bli forenet med; det er du som har betrodd meg disse skattene, derfor våger jeg å låne de ord du brukte til vår himmelske Fader den siste aftenen du levde på vår jord som menneske og pilegrim. Elskede Jesus, jeg vet ikke når mitt jordiske eksil vil opphøre … mer enn én kveld vil jeg nok ennå synge om din barmhjertighet i min landflyktighet, men til syvende og sist vil det også for meg komme en siste aften; da vil jeg gjerne kunne si til deg, min Gud: «Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre. Jeg har åpenbart ditt navn for dem du gav meg. De var dine, og du gav dem til meg. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg; for jeg har gitt dem de ord du gav meg, og de har tatt imot dem, og de har trodd at du har sendt meg. Jeg ber for dem som du har gitt meg, for de er dine. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Fader, bevar dem i ditt navn, det du har gitt meg. Nå kommer jeg til deg, men dette sier jeg mens jeg ennå er i verden, for at den glede som kommer fra deg, skal være fullkommen i dem. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg.

Fader, jeg vil at de du har gitt meg, skal være sammen med meg der jeg er, og at verden skal forstå at du elsker dem slik du har elsket meg.» [jf. Joh 17,4–23. Thérèse siterer litt fritt.]

«Alt mitt er ditt», har Jesus sagt til henne

Ja, dette er det, Herre, jeg vil gjenta etter deg før jeg flyr opp til dine armer. Kanskje er det litt vel freidig? Nei, det er allerede lenge siden du gav meg tillatelse til å være frimodig med deg. Likesom faren til den fortapte sønn sa til sin eldste sønn, har du sagt til meg: «ALT mitt er ditt.» [jf. Luk 15,31; Joh 17,10] Dine ord, Jesus, er således mine, så jeg kan bruke dem til å nedkalle den himmelske Faders velvilje over de sjeler jeg er forenet med. Men, Herre, når jeg sier at jeg ønsker at de du har gitt meg, også skal være der jeg vil komme til å være, da mener jeg ikke at de ikke skal nå frem til langt større herlighet enn den du har bestemt for meg; jeg ber bare ganske enkelt om at vi alle en dag må bli forenet i din vidunderlige himmel. Du vet, min Gud, at jeg aldri har ønsket annet enn å elske deg, jeg streber ikke etter noen annen ære. Din kjærlighet har kommet meg i møte helt fra min barndom av, den har vokst med meg, og nå er den en avgrunn jeg ikke kan lodde dybden av. Kjærlighet tiltrekker kjærlighet, og derfor, min Jesus, skyter min kjærlighet opp mot deg, den vil fylle det grenseløse dyp som drar den, men akk! Den er mindre enn en duggdråpe i verdenshavet! … For å elske deg like mye som du elsker meg, må jeg låne din egen kjærlighet, da først vil jeg finne hvile. Å, Jesus, kanskje er det innbilning, men jeg tror ikke at du kan fylle en sjel med mer kjærlighet enn du har fylt min; det er derfor jeg våger å be deg om å elske dem du har gitt meg likesom du har elsket meg. [jf. Joh 17,23] Om jeg en dag i himmelen finner ut at du elsker dem mer enn meg, vil det glede meg, for jeg erkjenner allerede nå at disse sjeler enda mer enn min fortjener din kjærlighet. Men her nede kan jeg ikke forestille meg en større uendelighet av kjærlighet enn den det har behaget deg å gi meg uten noen som helst fortjeneste fra min side.

Dra søstrene

Kjære Moder, nå kommer jeg omsider tilbake til deg; jeg er helt forbauset over det jeg akkurat har skrevet, for jeg hadde absolutt ikke planlagt det; siden det nå er skrevet, får det bli stående, men før jeg vender tilbake til historien om mine brødre, må jeg først si, Moder, at det ikke var dem, men mine søstre jeg hadde i tankene med de første ordene jeg skrev ovenfor, som jeg lånte fra Evangeliet: Jeg har gitt dem de ord som du gav meg etc. … [jf. Joh 17,8] for jeg tror ikke jeg er i stand til å undervise misjonærer, heldigvis er jeg ennå ikke tilstrekkelig innbilsk til det! Jeg ville vært like så lite i stand til å gi råd til mine søstre om ikke du, Moder, som er Guds stedfortreder, hadde gitt meg nåde til å gjøre det.

Dra prestebrødrene

Derimot var det dine kjære åndelige sønner, mine brødre, jeg tenkte på da skrev følgende ord gitt av Jesus: «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden … jeg ber også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på deg.» [jf. Joh 17,15.20] Hvordan skulle jeg kunne la være å be for de sjeler de ønsker å frelse på fjerne misjonsmarker gjennom sin lidelse og forkynnelse?

Be om å bli dratt – bank på, let, strekk hånden frem

Jeg tror, Moder, at jeg er nødt til å gi deg ytterligere noen forklaringer til sitatet fra Salomos høysang, «Dra meg til deg, la oss løpe», for det jeg ville si, synes meg å være litt uklart uttrykt. Ingen, har Jesus sagt, kan komme til meg om ikke MIN FAR, som har sendt meg, drar ham. [jf. Joh 6,44] Så lærer han oss, ved hjelp av sine vidunderlige lignelser, en metode som var velkjent for folk den gang – og også ofte uten å bruke lignelser – at det er nok å banke på for at det skal bli lukket opp, å lete for at man skal finne, og å strekke hånden ydmykt frem for å motta det man ber om … [jf. Matt 7,8] Videre sier han at alt man ber hans Fader om i hans navn, vil bli gitt en. [jf. Joh 16,23] Dette må sikkert være grunnen til at Den hellige ånd før Jesu fødsel dikterte denne profetiske bønn: Dra meg til deg, la oss løpe.

Gi meg en vektstang og et fast punkt, så skal jeg løfte jorden

Hva vil det si å be om å bli dratt om det ikke er å forene seg på en inderlig måte med den som har erobret ens hjerte? Hvis ilden og jernet hadde fornuft og sistnevnte sa «Dra meg til deg» til den første, ville ikke det da bety at jernet ønsker å bli som ilden på en sånn måte at ilden trenger inn i den og gjennomsyrer den med sin brennende substans, slik at jernet liksom blir helt til ett med ilden. Kjære Moder, dette er min bønn, jeg ber at Jesus må dra meg inn i sin kjærlighets flammer og forene meg så inderlig med seg at det er han som lever og virker i meg. Jeg kjenner at jo mer kjærlighetens ild flammer i mitt hjerte, desto mer vil jeg si Dra meg til deg, og desto mer vil også de sjeler som nærmer seg meg (som bare ville ha vært en stakkars, unyttig liten jernstump om jeg hadde fjernet meg fra den guddommelige ild), ile hastig mot sin Elskedes velluktende oljer. For en sjel som er oppflammet av kjærlighet, kan ikke forbli uvirksom; hun vil ganske sikkert, likesom den hellige Maria Magdalena, holde seg ved Jesu føtter og lytte til hans milde og brennende ord. [På Thérèses tid trodde man at Maria av Betania var den samme som synderinnen i Luk 7,36–50, og identifiserte henne også med Maria Magdalena.] Og skjønt det ser ut som om hun ikke gjør noe, yter hun langt mer enn Marta, som gjør seg bekymringer om mange ting [jf. Luk 10,41], og som ønsker at hennes søster skal gjøre som henne. Det er slett ikke på grunn av hennes arbeid at Jesus bebreider Marta; hans guddommelige Mor hadde jo selv hele sitt liv ydmykt underordnet seg det samme arbeid når hun tilberedte måltidene for den hellige familie. Det var ene og alene bekymringen hos [Fra dette ord har Thérèse fortsatt skrivingen med blyant. Den 8. juli måtte hun flytte fra cellen sin, og de siste linjene er skrevet i sykeværelset.] sin nidkjære vertinne han ville korrigere. Dette er noe alle helgener har forstått, og kanskje i særdeleshet de som har fylt verden med det lys som utgår fra Evangeliets lære. Er det ikke nettopp i bønnen at Paulus, Augustin, Johannes av Korset, Thomas Aquinas, Frans, Dominikus og mange andre av Guds berømte venner, har hentet sin guddommelige kunnskap som selv de største genier fascineres av? En lærd mann har en gang sagt: «Gi meg en vektstang og et fast punkt, så skal jeg løfte jorden.» Dette som Arkimedes ikke var i stand til å oppnå fordi hans anmodning ikke var rettet til Gud og kun gjaldt en materiell virkelighetsforståelse, det har helgenene oppnådd til fulle. Som fast punkt har den Allmektige gitt dem SEG SELV og SEG SELV ALENE – som vektstang: bønnen som flammer opp i kjærlighetens ild – og det er på den måten de har løftet jorden. Slik er det at de hellige som nå kjemper, løfter den, og slik vil også fremtidens hellige fortsette å løfte den inntil verdens ende.

Jesu velduftende oljer

Kjære Moder, jeg vil nå fortelle hva jeg forstår med den elskedes velduftende oljer. Ettersom Jesus er steget opp til himmelen, kan jeg bare følge ham i de spor han har etterlatt seg, men hvor lysende og velduftende er ikke disse spor! Jeg behøver kun å kaste et blikk på Evangeliet, så innånder jeg straks duften av Jesu liv, og da vet jeg i hvilken retning jeg skal løpe … Jeg bestreber meg ikke på å komme på første plass, men på siste. I stedet for å gå frem med fariseeren, gjentar jeg tillitsfullt tollerens ydmyke bønn [jf. Luk 18,9–14]. Men fremfor alt etterligner jeg Maria Magdalena; hennes forbløffende, eller snarere hennes kjærlighetsfulle, dristighet som Jesu hjerte finner så inntagende, lokker også mitt. Ja, jeg føler at selv om jeg hadde hatt alle synder som det er mulig å begå, på samvittigheten, så ville jeg med hjertet knust av anger gått hen og kastet meg i Jesu armer, for jeg vet hvor meget han holder av den fortapte sønn som kommer tilbake til ham. Det er ikke fordi Gud i sin barmhjertighet på forhånd har bevart min sjel fra dødssynd, at jeg kan heve meg opp mot ham i tillit og kjærlighet.

***

Flere utdrag fra «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke
17. Jesu eget bud
18. For hans åk er godt og hans byrde er lett
19. Velmenende sykesøstre
20. Kjærligheten nærer seg av ofre
21. Arbeidet med novisene
22. Bønnens makt
23. Ve dere når alle taler vel om dere
24. Åndelig festmåltid
25. Små ofre
26. Prestebrødrene
27. Dra meg til deg

***

Se også:

http://therese.katolsk.no/ (relikviefart i Norden 28. september – 28. november)
Hyrdebrev fra de nordiske biskoper i anledning relikvievalfarten
Hvorfor akter vi egentlig relikvier? (av p. Anders Piltz)
Helliggjørelse er Guds kjærlighet som brenner i oss (intervju med p. Josef Ottersen)
Lisieux-arkivet (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om hellighet (på engelsk)
Slik blir du en helgen» på Sta Sunniva av Selja-bloggen
«Liv og hellighet» Av Thomas Merton (bok om hellighet) 
«Den nye vinen – om Åndens frukter»  Av Wilfrid Stinissen (bok om hellighet)

Appendiks: Historien om synderinnen som omvendte seg og døde av kjærlighet

En av den salige Johannes Dvergens barmhjertighetsgjerninger var å omvende en pike som var kommet i den ulykke å hengi seg til synden. Historien om dette er meget oppbyggelig og godt egnet til å inngi selv de største syndere tillit til Herrens barmhjertighet, når de vender seg til ham med et oppriktig hjerte. Denne pikens navn var Paesia. Hun hadde mistet sine foreldre mens hun ennå var ung, og da hun ville bruke sin formue til gode gjerninger, hadde hun omgjort sitt hus til et herberge for eremitter fra Sceteørkenen, som kom til disse trakter for å selge forskjellige ting som brødrene hadde laget med sine hender. Men snart tenkte hun at denne veldedighet var altfor dyr for henne, og uten å tenke over hvilke skatter hun ved dette samlet seg i himmelen, begynte hun å få avsky for det hele, og det manglet ikke folk som støttet denne nye holdningen hos henne. De økte stadig omfanget av sine dårlige råd; snart fikk de lokket henne helt bort fra dydens vei, og til slutt hengav hun seg fullstendig til synden.

Det var stor sorg hos eremittene i Scete da de fikk høre om hennes fall, og de brukte alle de midler kjærligheten inngav dem, for å dra henne opp av den avgrunn som hun hadde kastet sin sjel ned i. Til slutt henvendte de seg til Johannes Dvergen og bad ham om å besøke henne for at han med den visdommens gave som Gud hadde skjenket ham, skulle prøve å føre henne tilbake til Jesus Kristus. Han gav seg i vei, men da han kom frem til hennes dør, ble han nektet adgang, og man skjelte ham ut og bebreidet ham at eremittene hadde ruinert fruen i huset. Han lot seg likevel ikke avvise, men fortsatte å be om lov til å tale med henne og sa at hun ikke ville komme til å angre på det. Man førte ham da til hennes værelse. Han satte seg ved siden av henne og spurte henne om hun hadde noen grunn til å beklage seg over Jesus Kristus, siden hun således hadde forlatt ham og brakt seg selv i denne fortvilede tilstand som han forstod hun befant seg i. Disse første ord slo ned i henne og gjorde et sterkt inntrykk på hennes hjerte. Helgenen lot nåden virke og tidde en stund mens han lot tårene strømme. Hun spurte ham hvorfor han gråt. «Hvordan», svarte han, «skulle jeg kunne la være å gråte når jeg ser hvordan djevelen har bedratt deg og ført deg på villspor?» Ved disse ord ble piken grepet av frykt og avsky for sin synd, og spurte: «Fader, finnes det ennå noen bot for meg?» «Ja», svarte helgenen, «det kan jeg love deg!» «Så før meg til det sted du finner for godt», sa hun. Straks reiste han seg, og hun fulgte ham uten å gi beskjed til noen i huset, ja, uten å si et ord til noen, noe helgenen merket seg og gledet seg over. For derved kunne han se at hun var helt oppfylt av sin omvendelse og forlot alt for å hengi seg fullstendig til sine botsøvelser.

Man vet ikke hvorhen han hadde til hensikt å føre henne, sannsynligvis til et kvinnekloster. Men da de var kommet ut i ørkenen og natten nærmet seg, laget Johannes en slags hodepute i sanden, slo korsets tegn over den og tilbød Paesia å legge seg der. Deretter gikk han et stykke lengre bort for også selv å sove, etter at han hadde bedt. Men ved midnatt våknet han og så en lysstråle som skinte fra himmelen og ned på Paesia, og som banet vei for flere engler som bar hennes sjel til himmelen. Overrasket over synet, reiste han seg straks, skyndte seg bort til piken og rørte ved henne med foten for å se om hun var død, og han oppdaget da at hun virkelig hadde overgitt sin sjel til Gud.

Samtidig hørte han en overnaturlig stemme som sa: «Hennes ene time med anger har behaget Gud mer enn den anger andre kjenner gjennom lang tid, fordi de ikke angrer så glødende intenst som hun gjorde.»

29 november 2018, 10:25