Beta Version

Cerca

Vatican News
«Jeg betrakter meg selv som en svak, liten fugl, kun dekket av små, lette dun […] Til tross for at jeg er så liten, våger jeg å feste blikket på den guddommelige sol, kjærlighetens sol.» «Jeg betrakter meg selv som en svak, liten fugl, kun dekket av små, lette dun […] Til tross for at jeg er så liten, våger jeg å feste blikket på den guddommelige sol, kjærlighetens sol.» 

14. «Mitt kall, det er kjærligheten». Fra «En sjels historie»

I et langt brev til Jesus skriver Thérèse at hans kjærlighet «grenser til vanvidd». «Hvordan kan du forvente at mitt hjerte; i møte med et slikt vanvidd, skulle kunne la være å ile deg i møte?» Og når «den lille fuglens hjerte overfalles av en storm, og den føler det som om den ikke kan tro», da «er det at det stakkars lille, svake vesenet erfarer den fullkomne glede».

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet

I januar 1896 hadde avsluttet Thérèse manuskriptet om barndomsminnene (manuskript A), som vi har gjengitt deler av i våre første tretten artikler. Natt til langfredag hadde hun så fått sin første lungeblødning forårsaket av tuberkulose.

I september skriver hun om kjærligheten i et brev stilet til søsteren Marie:

«Se, dette er alt Jesus krever av oss, han har slett ikke bruk for våre gjerninger, men bare vår kjærlighet, for den samme Gud som erklærer at han ikke har det minste behov for å fortelle oss om han er sulten [Sal 50], er ikke redd for å tigge om litt vann fra den samaritanske kvinnen [jf. Joh 4,7]. Han var tørst … Men da han sa ‘Gi meg noe å drikke’, var det kjærlighet universets Skaper bad om fra sin arme skapning. Han tørstet etter kjærlighet … Å, ja, jeg kjenner det mer enn noensinne hvordan Jesus tørster. Han møter kun utakknemlighet og likegyldighet hos sine disipler i verden, og blant sine egne disipler finner han dessverre kun få hjerter som gir seg til ham uten forbehold, og som forstår ømheten i hans uendelige kjærlighet.»

Videre skriver hun: «Du har bedt meg skrive om min drøm og ‘min lille lære’, som du kaller den. Dette har jeg gjort på de følgende sidene. […] Når jeg nå skriver, er det Jesus jeg henvender meg til, for da er det lettere for meg å uttrykke de tankene jeg har.»

Vi gjengir her hele dette brevet som Thérèse skrev til Jesus. Det hører til manuskript B i «En sjels historie» oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

J.M.J.T. [Jesus, Maria, Josef, Teresa av Ávila]
8. september 1896 [årsdagen for Thérèses løfteavleggelse]
(andre brev)
(Til min kjære søster Marie av Jesu hjerte)

Drømmen om Moder Anna av Jesus s. 199 – 201

Å, Jesus, min elskede! Hvorledes skal jeg uttrykke hvor omsorgsfullt og mildt du leder min lille sjel – og hvorledes det behager deg å la din nådes lys skinne, selv midt i det mørkeste uvær! … Stormen hadde rast temmelig hardt i min sjel, Jesus, etter høytiden for din triumferende seier, den strålende påskefesten, da jeg en lørdag i mai måned [9. mai 1896] kom til å tenke på de mystiske drømmene som iblant gis til enkelte sjeler. Jeg tenkte med meg selv at det måtte være en særdeles god trøst, men jeg bad ikke om dette for meg selv. Da kvelden kom, betraktet min sjel skyene på himmelen og sa nok en gang til seg selv at slike vakre drømmer ikke var for den, og så sovnet den midt i uværet … Neste dag, den 10. mai, var den andre SØNDAG i Marias måned, kanskje var det også årsdagen for den dagen da Jomfru Maria så nådefullt hadde smilt til sin lille blomst … [Det var andre søndag i mai at Maria hadde smilt til Thérèse, 13. mai 1883.]

Ved soloppgangens første lysskjær befant jeg meg (i drømmen) i en slags korridor hvor det også var flere andre personer til stede, men de stod litt lengre bort. Bare vår Moder stod ved siden av meg, og plutselig oppdaget jeg, uten at jeg hadde sett dem komme inn, tre karmelittnonner kledd i sine kapper og lange slør. Jeg forstod det slik som at de var kommet for vår Moders skyld, men det som var helt klart for meg, var at de kom fra himmelen. I dypet av mitt hjerte ropte jeg ut: «Å, hvor lykkelig jeg ville bli om jeg bare kunne få se ansiktet til en av disse karmelittnonnene! Da, som om hun hadde hørt min bønn, kom den høyeste av disse helgenene mot meg, og jeg falt straks på kne. Å, hvilken stor glede! Karmelittnonnen fjernet sitt slør, eller snarere løftet det opp, og dekket meg med det … Uten den minste tvil gjenkjente jeg øyeblikkelig den salige Moder Anna av Jesus, hun som grunnla Karmel i Frankrike. Hennes ansikt var vakkert, som av en overjordisk skjønnhet. Det var ingen glorie som strålte ut, og likevel, til tross for sløret som dekket oss begge, så jeg hennes himmelske ansikt opplyst av et uutsigelig mildt lys, men det var ikke noe lys som kom utenfra, det var et indre lys.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke den jublende glede jeg følte i min sjel, slike ting kan bare erfares, det lar seg ikke beskrive … Flere måneder er gått siden denne gode drømmen, og likevel har det minnet som den har etterlatt i min sjel, ikke mistet noe av sin livaktighet eller himmelske fortryllelse … Jeg kan ennå se for meg den salige Moders blikk og hennes smil FYLT AV KJÆRLIGHET. Jeg synes at jeg fremdeles kan kjenne kjærtegnene hun overøste meg med … Da jeg så hvor ømt hun elsket meg, våget jeg meg til å uttale disse ord: «Å, Moder, jeg bønnfaller deg at du må fortelle meg om Vårherre tenker å la meg bli lenge her på jorden … Kommer han snart og henter meg?» … Helgenen smilte ømt og hvisket: «Jo, snart, snart. Det lover jeg.» «Fortell meg da også, Moder, fortsatte jeg, «om Gud mon krever mer av meg enn mine stakkars små gjerninger og mine ønsker. Er han fornøyd med meg?» Helgenens ansikt fikk et uttrykk som var uendelig mer kjærlig enn da hun talte til meg første gang. Hennes blikk og kjærtegn var vidunderlige svar i seg selv. Men likevel sa hun: «Gud krever intet annet av deg. Han er fornøyd, meget fornøyd! …» Etter å ha klappet meg med mer kjærlig ømhet enn den ømmeste mor noensinne har kjærtegnet sitt barn med, så jeg henne fjerne seg og forsvinne. Mitt hjerte, var fylt av glede, men jeg husket mine søstre og ville be om noen tegn på Guds nåde for dem. Men, akk, så våknet jeg! …

Å, Jesus! Nå hadde stormen lagt seg, himmelen var stille og klar … jeg trodde, jeg følte, at det fantes en himmel, og at denne himmelen er bebodd av sjeler som er glad i meg og betrakter meg som sitt barn … Dette inntrykket sitter fremdeles igjen i mitt hjerte, og ikke minst på grunn av at den salige Moder Anna av Jesus inntil da hadde vært meg fullkomment likegyldig. Jeg hadde aldri påkalt henne og tenkte aldri på henne, unntatt når jeg hørte noen snakke om henne, og det var sjelden. Så da jeg forstod hvor høyt hun elsket meg, og hvor lite likegyldig jeg var for henne, smeltet mitt hjerte i kjærlighet og takknemlighet, ikke bare overfor den helgenen som hadde besøkt meg, men også overfor alle de salige som bor i himmelen …

Ønske om å være kriger, prest, apostel, kirkelærer, profet, misjonær, martyr, … s. 201 – 203

Å, min elskede! Denne nåden var kun et preludium til den enda rikere nåde du i overmål ville gi meg; la meg minne deg om det i dag, du min eneste Kjærlighet – i dag på seksårsdagen for vår forening. Å! Tilgi meg, Jesus, om jeg oppfører meg dumt når jeg stadig gjentar mine ønsker og forhåpninger, som nesten er ubegrensede; tilgi meg og helbred min sjel ved å gi den det den lengter etter!!! … Å være din brud, Jesus, å være karmelittnonne og ved min forening med deg å få være sjelenes mor, det burde være nok for meg … men sånn er det ikke … Ganske visst er disse tre privilegier mitt kall: karmelittnonne, brud og mor, men jeg føler likevel inne i meg at jeg også har andre kall, kall til å være KRIGER, PREST, APOSTEL, KIRKELÆRER, MARTYR; kort sagt: Jeg føler en trang til og et ønske om å utføre de mest heltemodige bragder for din skyld, Jesus. Jeg føler at det i min sjel finnes motet til en korsfarer, en pavelig soldat; jeg skulle så gjerne dø på slagmarken for å forsvare Kirken …

Jeg føler inne i meg et kall til å være PREST; med hvilken kjærlighet, min kjære Jesus, ville jeg ikke ha båret deg i mine hender når du ved lyden av min stemme steg ned fra himmelen … med hvilken kjærlighet ville jeg ikke ha gitt deg til sjelene! … Men, akk! Samtidig som jeg ønsker å være prest, beundrer og misunner jeg Frans av Assisis ydmykhet, og jeg føler meg kallet til å etterligne ham ved å avstå fra presteembetets høye verdighet.

Å, Jesus, min Kjærlighet, mitt liv, hvordan skal jeg forene disse motsetningene? Hvordan skal jeg få virkeliggjort alle ønskene i min arme, lille sjel? Å! Til tross for min ringhet, ønsker jeg å opplyse sjelene slik som profetene og kirkelærerne gjorde; jeg har kall til å være apostel … jeg ville ha reist over hele jorden, forkynt ditt navn og plantet ditt ærerike kors i de ikke-troendes jord. Men likevel, min Høytelskede, én enkelt misjon ville ikke ha vært tilstrekkelig; jeg ville ha ønsket å utbre Evangeliet i de fem verdensdelene samtidig – helt ut til de mest avsidesliggende øyer … Jeg ville ha vært misjonær – ikke bare noen år, men helt fra verdens skapelse og fortsette å være det helt til tidenes ende … Men fremfor alt, min elskede Frelser, ville jeg utgyte mitt blod for deg – til siste dråpe …

Martyriet var min ungdoms drøm, en drøm som har vokst med meg her inne i Karmels klosterganger … Men jeg føler også at min drøm er galskap, for jeg ville aldri kunne innskrenke meg til å ønske bare én type martyrium … jeg måtte ha dem alle, dersom jeg skulle bli tilfreds. Likesom du, min brudgom, som jeg tilber, vil jeg piskes og korsfestes … jeg ønsker å bli flådd levende og dø som den hellige Bartolomeus. Som den hellige Johannes vil jeg bli nedsenket i kokende olje; jeg ønsker å gjennomgå alle de pinslene martyrene måtte lide … Som den hellige Agnes og den hellige Cecilia ville jeg ha strukket frem min nakke foran sverdet, og som Jeanne d'Arc, min elskede søster, ville jeg på bålet ha hvisket ditt navn, Å, JESUS … Når jeg tenker på alle de pinsler som kommer til å bli de kristnes lodd på Antikrists tid, føler jeg at mitt hjerte bever, og jeg skulle ønske at disse pinsler ble meg til del … Jesus, Jesus, hvis jeg skulle skrive ned alle mine ønsker, måtte jeg ha fått låne Livets bok av deg, for her er alle helgenenes gjerninger opptegnet, og alle disse ville jeg ha utført for din skyld …

Å, min Jesus! Hva kommer du vel til å si til alle mine dumheter? Finnes det noen sjel som er mindre eller mer avmektig enn min! … Men likevel, nettopp på grunn av min svakhet har det behaget deg, Herre, å oppfylle mine små, barnslige ønsker, og i dag vil du oppfylle andre ønsker, større enn universet …

«Vær ivrige etter å få de største nådegavene: Og jeg vil vise dere en enda bedre vei» s. 203 – 204

Under den indre bønnen ble mine ønsker et sant martyrium for meg. Jeg lette meg frem i Paulus' brever for å finne svar. Øynene falt på kapitlene 12 og 13 i Paulus' første brev til korinterne. I det første av dem leste jeg at ikke alle kan være apostler, profeter, lærere etc. … at Kirken er sammensatt av ulike lemmer, og at øyet ikke på samme tid kan være hånden … Svaret var klart, men oppfylte ikke mine ønsker og gav meg ikke fred … Likesom Maria Magdalena stadig bøyde seg inn mot den tomme graven og til slutt fant det hun søkte, slik bøyde jeg meg ned i det dypeste av min intethet for deretter å heve meg så høyt at jeg kunne nå målet … [Johannes av Korset, Dikt, «Andre lovsang over en ekstase»] Uten å miste motet fortsatte jeg å lese, og følgende setning trøstet meg: Streb med iver etter de STØRSTE nådegaver, men jeg vil vise dere en enda mer fullkommen vei [1 Kor 12,31]. Og så forklarer apostelen at de STØRSTE gavene ikke er noe verdt uten KJÆRLIGHET … at den barmhjertige kjærligheten er den mest FULLKOMNE VEI, den sikreste veien som fører til Gud.

Mitt kall, det er kjærligheten! s. 204 – 205

Endelig hadde jeg funnet hvile … Da jeg reflekterte over Kirkens mystiske legeme, hadde jeg ikke kjent meg igjen i noe enkelt lem av dem Paulus beskriver, eller: Det var snarere slik at jeg ønsket å identifisere meg med alleDen barmhjertige kjærligheten gav meg nøkkelen til mitt kall. Jeg forstod at om Kirken har et legeme som var sammensatt av forskjellige lemmer, da kunne den ikke mangle det mest nødvendige og det edleste av dem alle. Jeg forstod at Kirken hadde et hjerte, og at dette hjerte var BRENNENDE av KJÆRLIGHET. Jeg forstod at det var kjærligheten alene som drev Kirkens lemmer, at om kjærligheten skulle slukne, så ville apostlene ikke lenger forkynne Evangeliet og martyrene nekte å utgyte sitt blod … Jeg forstod at KJÆRLIGHETEN INNEHOLDT ALLE SLAGS KALL, AT KJÆRLIGHETEN VAR ALT, AT DEN OMFATTET ALLE TIDER OG ALLE STEDER … KORT SAGT: AT DEN ER EVIG! …

Da utbrøt jeg, overveldet av en vill glede: Å, Jesus, min Kjærlighet … mitt kall, endelig har jeg funnet det, MITT KALL, DET ER KJÆRLIGHETEN! …

Ja, jeg har funnet min plass i Kirken, og det er deg, min Gud, som har gitt meg den … i min Moder Kirkens hjerte skal jeg være kjærligheten … på den måten blir jeg alt … slik blir min drøm til virkelighet!!! …

Men hvorfor tale om en vill glede? Nei, dette er ikke det rette uttrykk, det er snarere den stille og avklarede fred en styrmann erfarer når han oppdager fyret som skal lede ham i havn … Å, du kjærlighetens lysende fyrtårn, nå vet jeg hvordan jeg skal nå frem til deg, jeg har funnet hemmeligheten som gjør meg i stand til å tilegne meg ditt flammende lys.

Jeg er kun et barn, avmektig og svak, men det er likevel nettopp min svakhet som gir meg frimodighet til å frembære meg selv som et offer til din kjærlighet, Jesus! Før i tiden var det bare de rene og lytefrie ofre som ble godkjent av den sterke og mektige Gud. For å tilfredsstille den guddommelige rettferdighet, krevdes perfekte ofre, men fryktens lov ble etterfulgt av kjærlighetens lov, og kjærligheten har valgt meg som sitt brennoffer; jeg, en svak og ufullkommen skapning … Denne utvelgelsen, er den kanskje ikke kjærligheten verdig? Jo visst, for at kjærligheten skal bli fullstendig tilfredsstilt, må den bøye seg ned, slik at den når helt ned til intetheten og omdanner denne intethet til en flammende ild

Engler og helgener: Gi meg det dobbelte av deres kjærlighet! s. 205 – 206

Å, Jesus, jeg vet det vel, kjærlighet kan bare gjengjeldes med kjærlighet [Johannes av Korset, Åndelig sang, forklaring til vers 9]. Derfor søkte jeg til jeg fant en måte som gir mitt hjerte hvile, som gjengjelder kjærlighet med kjærlighet. «Bruk de rikdommer som avler urettferdighet, til å skaffe dere venner som mottar dere i de evige boliger.» [jf. Luk 16,9] Se det, Herre, dette rådet gav du til dine disipler etter at du hadde sagt at «mørkets barn er dyktigere til å skjøtte sine affærer enn lysets barn» [jf. Luk 16,8]. Som barn av lyset forstod jeg at mitt ønske om å være alt, å påta meg alle kall, var de rikdommer som lett kunne ha gjort meg til en urettferdig, så jeg anvendte dem til å skaffe meg venner … jeg tenkte på Elisjas bønn til sin åndelige far, Elia, da han dristet seg til å be om å få DET DOBBELTE AV HANS ÅND [jf. 2 Kong 2,9], og jeg henvendte meg til englene og helgenene og sa til dem: «Jeg er den minste av alle skapninger, jeg kjenner min elendighet og min svakhet, men jeg vet også hvor meget edle og gavmilde hjerter elsker å gjøre det gode, og derfor bønnfaller jeg dere salige som bor i himmelen, at dere må ADOPTERE MEG SOM DERES BARN, og dere alene vil jeg gi æren for alt dere lar meg oppnå; men vær så snill å oppfylle min bønn – den er dristig, jeg vet det – men likevel våger jeg meg til å be dere om å gi meg dette: DET DOBBELTE AV DERES KJÆRLIGHET!»

Jesus, jeg vil ikke forsøke å utdype det jeg ber om, jeg er redd for at jeg da vil tynges ned under vekten av mine overmodige ønsker … Min eneste unnskyldning er at jeg er et barn; barn tenker ikke over rekkevidden av sine ord, men hvis deres foreldre er av fyrstelig rang og eier umåtelig store rikdommer, nøler de ikke med å oppfylle ønskene til sine små, som de verdsetter like høyt som seg selv. For å glede dem, gjør de mange dumheter, og de kan strekke seg meget langt i sin svakhet … Nåvel, jeg er et barn av Kirken, og Kirken er en dronning siden hun er din brud, o, du kongenes Konge … Det er ikke rikdom og ære (heller ikke himmelens ære) det lille barnets hjerte begjærer. Det forstår godt at æren med rette tilkommer dets brødre og søstre, englene og helgenene … Barnets ære vil være gjenskinnet fra den lysglans som stråler fra dets Mor Kirkens åsyn. Det barnet ber om, er kjærlighet … Det vet kun dette: å elske deg, Jesus … Det fikk ikke lov til å utføre oppsiktsvekkende storverk, det fikk ikke forkynne Evangeliet, utgyte sitt blod … men hva betyr det, det har jo brødre og søstre som arbeider i dets sted, og hun, det lille barnet, holder seg helt nær Kongens og Dronningens trone; det elsker for sine kjempende brødre og søstre. Men hvordan skal det vitne om sin kjærlighet når kjærligheten alltid viser seg gjennom gjerninger? Jo, det lille barnet vil strø ut blomster som vil spre velduft omkring den kongelige trone, og med sin klokkeklare røst vil det synge kjærlighetens lovsang …

Det lille barnet vil strø ut blomster omkring Guds trone s. 206 – 208

Ja, min Elskede, slik skal mitt liv fullbyrdes … Jeg har ingen annen måte å uttrykke min kjærlighet på enn å strø ut blomster, det vil si å ikke unnlate å gjøre et eneste lite offer; et blikk, et ord – å utnytte alt, selv de minste ting, og å gjøre det av kjærlighet … jeg vil lide med kjærlighet og også glede meg med kjærlighet; på denne måten vil jeg spre blomstene for din trone. Ingen blomster vil jeg gå forbi uten at jeg plukker dem og gir dem til deg … og så, mens jeg strør ut mine blomster, vil jeg synge (man kunne vel knapt gråte under en slik glederik handling). Jeg vil synge selv om jeg blir nødt å plukke mine blomster blant torner, og min lovsangs melodi vil bli stadig vakrere desto lengre og spissere tornene er.

Å, Jesus, hvilken nytte har du vel av mine blomster og min sang? … Å! Jeg vet så godt at dette duftende regn, blomstenes skrøpelige og verdiløse kronblader og kjærlighetssangene fra det minste av alle hjerter vil gjøre deg helt betatt. Ja, disse ubetydelige ting vil bringe deg glede, og de vil få den seirende Kirke til å smile når den tar imot mine blomster, plukket med kjærlighet. Og når de glir mellom dine guddommelige fingre, Jesus, vil den himmelske Kirke leke med sitt lille barn, og derfor vil også den strø ut disse blomstene som ved din guddommelige berøring nå har fått en uendelig verdi. Den himmelske Kirke vil strø dem ut over den lidende Kirke for å slukke flammene som piner den, og den vil kaste dem over den kjempende Kirke så den kan vende seierrik hjem! …

Å, min Jesus, jeg elsker deg, jeg elsker Kirken, min Mor, og jeg minnes at «Det minste tilløp til REN KJÆRLIGHET er til mer gavn enn alle andre gjerninger til sammen» [Johannes av Korset, Åndelig sang, forklaring til vers 29]. Men finnes den RENE KJÆRLIGHET i mitt hjerte? … Er ikke mine grenseløse ønsker bare en drøm, galskap? … Å! Om det er slik det henger sammen, Jesus, så opplys meg; du vet at jeg søker sannheten … om mine ønsker er for dristige, så la dem forsvinne, for disse ønskene er for meg de verste av alle martyrier … Likevel føler jeg, Jesus, etter å ha strebet mot kjærlighetens høye tinder, at hvis jeg ikke før eller siden når helt opp, da har jeg kjent større glede i mitt martyrium, i min galskap, enn de jeg vil finne blant det himmelske fedrelands gleder, med mindre du ved et mirakel tar bort minnet om mine jordiske forhåpninger. Så, la meg derfor her i mitt jordiske eksil fryde meg over kjærlighetens gleder … La meg nyte mitt martyriums sødmefulle bitterhet …

Jesus, Jesus, når bare ønsket om å elske deg er så vidunderlig, hvordan vil det ikke da bli å eie og oppleve din kjærlighet? …

Den lille fuglen og de store ørnene s. 208 – 211

Hvordan skal en sjel så ufullkommen som min, kunne gjøre seg forhåpninger om å eie den fullkomne kjærlighet? … Å, Jesus, min første, min eneste venn, du er den ENESTE jeg elsker, si meg hva dette er for et mysterium? … Hvorfor forbeholder du ikke disse overmåte høye forventningene til de store sjelene, til ørnene som svever høyt der oppe? … Jeg betrakter meg selv som en svak, liten fugl, kun dekket av små, lette dun; jeg er ingen ørn, jeg har bare ØYNE og HJERTE som en ørn, for til tross for at jeg er så liten, våger jeg å feste blikket på den guddommelige sol, kjærlighetens sol, og mitt hjerte føler at det har i seg alle ørnens ambisjoner … Den lille fuglen ville så gjerne fly opp til den strålende solen som trollbinder dens øyne; den vil så gjerne etterligne sine brødre ørnene, som den ser sveve der oppe på vei mot den hellige Treenighets guddommelige bolig … Sukk! Alt den kan gjøre, er å løfte sine små vinger, men å løfte seg selv, det overstiger dens lille kraft! Hva skal det bli av den? Skal den dø av sorg over sin avmakt? … Å, nei, den lille fuglen vil slett ikke bekymre seg over dette. I frimodig overgivelse vil den fortsatt ha sitt blikk rettet mot sin guddommelige sol; ingenting kan skremme den, hverken vind eller regn, og hvis mørke skyer skulle komme og skjule kjærlighetens sol, vil den lille fuglen likevel ikke flytte på seg. Den vet at solen alltid skinner over skyene, og at dens stråleglans ikke formørkes så mye som et sekund. Iblant skjer det riktignok at den lille fuglens hjerte overfalles av en storm, og den føler det som om den ikke kan tro – at det ikke eksisterer annet enn disse skyene som omgir den. Men i dette øyeblikk er det at det stakkars lille, svake vesenet erfarer den fullkomne glede. Hvilken lykke det er likevel å forbli der på samme sted, med blikket festet på det usynlige lys som skjuler seg for troen!!! … Jesus, jeg forstår din kjærlighet til den lille fuglen, siden den aldri går fra deg … men jeg vet, og det vet også du, at det ofte skjer at den ufullkomne, lille skapningen, skjønt den ikke viker fra sin plass (det vil si, fra solens stråler), likevel lar seg distrahere litt i sin ene oppgave; den napper et lite korn til høyre og så til venstre, løper etter en liten orm … og når den støter på en liten vanndam, fukter den sine fjær, som knapt nok har vokst ut. Så ser den en blomst den liker godt, og straks er det denne blomsten som opptar dens tanker … Kort sagt, når den ikke kan sveve som ørnen, beskjeftiger den stakkars lille fuglen seg stadig med jordiske småting. Men istedenfor å gjemme seg i et hjørne og gråte over sin elendighet og dø av anger på grunn av alle disse unotene, vender den lille fuglen seg mot sin elskede sol og holder sine fuktige vinger frem mot dens velgjørende stråler. Den klager som en svale, og i sin søte sang bekjenner den alt og forteller om sine små sidesprang i detalj, for den tenker med seg selv at den vil oppnå mer med sin dristige overgivelse; at den på denne måten vil trekke til seg mer fra fylden av hans kjærlighet, han som ikke er kommet for å kalle de rettferdige, men synderne [jf. Matt 9,13] … Om den tilbedte Stjernen fortsatt er døv for sin lille skapnings kvitrende klage, om den fortsatt holder seg skjult … Nåvel! Da vil den lille skapningen fortsatt være fuktig. Den godtar å være kald tvers igjennom, og den gleder seg til og med over denne lidelsen, som den med rette har fortjent … Å, Jesus! Hvor lykkelig er ikke din lille fugl over å være svak og liten, for hvordan skulle det ha gått om den hadde vært stor? … Da skulle den aldri våget å tre frem for deg og sovne i ditt nærvær … Ja, dette er enda en svakhet hos den lille fuglen: Når den vil feste blikket på den guddommelige sol og skyene forhindrer den fra å se en eneste stråle, da lukker de små øynene seg, mot dens vilje, den skjuler sitt lille hode under den lille vingen, og så sovner den lille stakkaren mens den tror at den stadig vekk betrakter sin elskede stjerne. Når den våkner, fortviler den ikke, den har fremdeles fred i hjertet og kan gjenoppta sin bønnetjeneste for kjærligheten. Den påkaller englene og de hellige, som likesom ørnene stiger opp mot den fortærende ild som er målet de streber mot; og ørnene synes synd på sin lille bror, de vil beskytte og forsvare ham og jager på flukt alle gribbene som vil fortære ham. Den lille fuglen er ikke redd for gribbene, som er bilde på djevlene, for den er slett ikke bestemt til å bli deres, men ørnens bytte, ørnen som den kontemplerer i sentrum av kjærlighetens sol. Å, guddommelige Ord, du er ørnen jeg tilber, som jeg elsker, og som drar meg til seg! Det var du som for ned til denne landflyktighetens jord, hvor du ville lide og dø for å dra sjelene hjem til den salige Treenighets evige bolig. Det er du som atter stiger opp til det utilgjengelige lys der du nå holder til, og som også stadig befinner deg i tårenes dal, skjult i den hvite hostiens skikkelse … Du evige ørn, du nærer meg med din guddommelige substans, jeg som er en liten stakkar som ville ha falt tilbake i intetheten dersom ikke ditt guddommelige blikk hadde gitt meg liv i hvert øyeblikk … Å, Jesus, la meg forbli i min overstrømmende takknemlighet, og la meg få lov til å fortelle deg at din kjærlighet grenser til vanvidd … Hvordan kan du forvente at mitt hjerte; i møte med et slikt vanvidd, skulle kunne la være å ile deg i møte? Hvordan skulle det kunne være noen grense for min tillit til deg? Å, ja, jeg vet at også helgenene har begått vanvittige handlinger for din skyld; de har gjort store ting fordi de var ørner

Jesus, jeg er for liten til å gjøre store ting … og mitt vanvidd er å håpe at din kjærlighet vil motta meg som et offer … Mitt vanvidd består i å trygle mine brødre ørnene om å få oppfylt mitt ønske, som er å fly opp til kjærlighetens sol med den guddommelige ørnens egne vinger [jf. 5 Mos 32,11] …

Så lenge du vil, min Elskede, kommer din lille fugl til å bli værende her uten kraft og uten vinger; den vil stadig ha øynene festet på deg og være trollbundet av ditt guddommelige blikk og slik bli et bytte for din kjærlighet … En dag, det er mitt håp, vil du, ørnen som jeg tilber, komme og hente din lille fugl for å føre den med deg til kjærlighetens bolig og for all evighet senke den ned i det brennende dypet av den kjærlighet som den har viet seg til som offer …

Å, Jesus, om jeg bare kunne fortelle alle de små sjelene om din uutsigelige overbærenhet … Jeg føler at om du, mot formodning, skulle finne en sjel som var enda mindre og svakere enn min, ville du vært glad for å overlesse den med enda større nådegaver om den bare overgav seg til deg i full tillit til din uendelige barmhjertighet. Men hvorfor skulle jeg ønske å fortelle noen om din kjærlighets hemmeligheter, Jesus, det er jo du som har lært meg om dem, og skulle du ikke også kunne åpenbare dem for andre? Jo, det vet jeg at du kan, og jeg ber deg innstendig om at du gjør det. Jeg bønnfaller deg om at du må senke ditt guddommelig blikk ned til en mengde små sjeler. Jeg bønnfaller deg om at du må velge ut en legion av små ofre som er verdige til din kjærlighet.

Den helt lille søster Therese av Jesusbarnet og av det hellige Ansikt
rel. carm. ind. [religiosa carmelitana indigna, det vil si «en uverdig karmelittnonne»]

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse
Norden gør klar til relikviebesøg
«Liv og hellighet» av Thomas Merton (bok om hellighet)
«Den nye vinen – om Åndens frukter» av Wilfrid Stinissen (bok om hellighet)

23 augusti 2018, 15:08