Beta Version

Cerca

Vatican News
«Etter å ha skåret opp brødet hennes, gav [jeg] henne mitt peneste smil.» «Etter å ha skåret opp brødet hennes, gav [jeg] henne mitt peneste smil.» 

24. Åndelig festmåltid. Fra «En sjels historie»

«Finnes det noe bedre en karmelittnonne kan invitere sine søstre til, enn det åndelige festmåltid som består av glede og ekte nestekjærlighet?» Thérèse forteller blant annet om dengang hun hjalp den uføre søster St. Pierre.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi gjengir her s. 259 – 263 fra manuskript C, oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Forståelsesfullhet

Kjære Moder, siden jeg nå forsøker å begynne denne lovsangen om den uendelige barmhjertighet sammen med deg her på jorden, må jeg fortelle deg om en annen stor velgjerning som ble meg forunt gjennom det oppdraget du gav meg. Før i tiden når jeg så en søster gjøre noe jeg ikke likte, og som jeg mente var galt, sa jeg til meg selv: Å! Om jeg bare kunne fortelle henne hva jeg tenker, vise henne hva som er galt – det ville ha vært så godt! Men nå som jeg til en viss grad har hatt denne oppgaven i litt tid, kan jeg forsikre deg, Moder, om at jeg har forandret holdning fullstendig. Når det nå hender at jeg ser en søster gjøre noe som forekommer meg å være galt, sukker jeg lettet for meg selv og sier: Heldigvis er det ikke en novise, så jeg behøver ikke å rette på henne. Og så forsøker jeg straks å·unnskylde søsteren og tillegge henne gode intensjoner, som hun helt sikkert også har. Å, Moder, etter at jeg ble syk, har den omsorg du har gitt meg, lært meg enda mer om nestekjærligheten. Ingen medisin har vært for dyr for deg, og om den ikke har virket, har du utrettelig straks prøvd noe annet. Når jeg deltok i rekreasjonen, hvor nøye var du ikke på at jeg ikke ble sittende i trekken! I det hele tatt – om jeg skulle nevne alt, ville jeg aldri bli ferdig.

Når jeg tenker over alt dette, sier jeg til meg selv at jeg burde være likeså forståelsesfull overfor mine søstres åndelige sykdommer som du er, kjære Moder, når du pleier meg med så mye kjærlighet.

De helligste er de heldigste

Jeg har lagt merke til (og det er jo ganske naturlig) at de søstrene som er mest hellige, også er de som er best likt. Man vil gjerne snakke med dem og gjøre dem tjenester uten at de ber om det. Kort sagt, disse sjeler som ville ha vært best i stand til å bære det om de skulle savne oppmerksomhet og hensynstagen, det er de som erfarer at de er omgitt av alles hengivenhet. Om dem kunne man anvende disse ord av vår far, Johannes av Korset: Alle goder ble meg gitt da jeg ikke lenger etterstrebet dem av egenkjærlighet [fra Johannes av Korsets beskrivelse av «fullkommenhetens berg»].

Hyggelig mot alle og især mot de minst hyggelige

De ufullkomne sjelene, derimot, vil man ikke så gjerne være sammen med. Riktignok forholder man seg innenfor grensen for det som anses som høflig omgangsform i et kloster, men fordi man kanskje er redd for å komme til å si et mindre vennlig ord, forsøker man å unngå å omgås med dem. Når jeg sier ufullkomne sjeler, mener jeg ikke bare de åndelige ufullkommenheter, ettersom selv de som er aller mest hellige, først når fullkommenhet i himmelen, men jeg snakker om de som mangler dømmekraft og dannelse, den overdrevne nærtagenhet man finner hos enkelte – alt slikt som gjør livet mindre trivelig. Jeg vet nok at slike moralske svakheter er kroniske, at man ikke kan gjøre seg noe håp om noen helbredelse, men jeg vet også at min Moder aldri vil slutte med å pleie meg eller med å forsøke å lindre de smertene jeg har, om jeg så skulle forbli syk resten av mitt liv. Av dette drar jeg følgende slutning: Under rekreasjonen og i tiden vi har for samtale, må jeg velge meg de søstrene som er minst hyggelige å være sammen med, og utføre det som er den gode samaritanens arbeid for disse sårede søstre. Et ord, et vennlig smil, er ofte nok til å få en nedtrykt sjel til å åpne seg; likevel er det ikke utelukkende for å nå dette mål at jeg vil praktisere nestekjærlighet, for jeg vet at jeg fort kan bli skuffet. Et ord sagt i beste mening, kan lett bli tolket helt motsatt. Jeg vil derfor ikke kaste bort tiden, men være vennlig mot alle (og særlig mot de minst hyggelige av søstrene) for å glede Jesus og for å følge det råd han gir i Evangeliet, hvor han sier omtrent som følger: Når du inviterer til fest, inviter da ikke slektninger og venner for at de i sin tur skal invitere deg igjen, for da har du allerede fått gjengjeld. Nei, du skal invitere de fattige, uføre og lamme, og du vil bli lykkelig fordi disse ikke har noe å gi deg tilbake [jf. Luk 14,12–14], for din Far i himmelen, som ser det som er i det skjulte, vil lønne deg.[jf. Matt 6,4]

Finnes det noe bedre en karmelittnonne kan invitere sine søstre til, enn det åndelige festmåltid som består av glede og ekte nestekjærlighet? Jeg vet i alle fall ikke om noe bedre, og jeg vil derfor gjøre som Paulus, som gledet seg med dem som var glade [jf. Rom 12,15]. Riktignok gråt han også med dem som var triste, og tårer vil nok også forekomme iblant ved det festmåltid jeg inviterer til, men jeg forsøker alltid å få det til å ende med at disse tårene blir forvandlet til glede [jf. Joh 16,20], siden Herren elsker en glad giver [jf. 2 Kor 9,7].

Søster St. Pierre

Jeg husker en nestekjærlig handling Gud en gang inspirerte meg til å gjøre mens jeg ennå var novise; det var bare en liten ting, men vår Far, som ser i det skjulte, og som ser mer på intensjonen bak enn handlingens størrelse, har allerede lønnet meg, uten å vente til det neste liv. Det var på den tid da søster St. Pierre ennå kom til koret og refektoriet. Ved den indre bønnen om kvelden satt hun foran meg. Ti minutter på seks måtte en av søstrene avbryte bønnen for å følge henne til refektoriet fordi sykepleierne hadde for mange syke på den tiden til at de kunne komme og hente henne. Det kostet meg stor overvinnelse å tilby meg å gjøre denne lille tjenesten, for jeg visste at det ikke var lett å gjøre stakkars sr. St. Pierre til lags, for hun hadde så store smerter at hun syntes det var besværlig at en annen søster enn hun som vanligvis gjorde det, skulle følge henne. Men jeg ville ikke miste denne gode anledning til å utøve nestekjærlighet, for jeg husket hva Jesus hadde sagt: Det dere gjør mot den minste av mine, det har dere gjort mot meg [jf. Matt 25,44]. Ydmykt tilbød jeg meg derfor å følge henne, men det var ikke uten en viss motstand at det til slutt lyktes meg å få henne til å akseptere tilbudet. Jeg skred til verket og var så full av god vilje at det hele gikk utmerket.

Hver aften når jeg så at sr. St. Pierre vinket til meg med timeglasset sitt, visste jeg hva det betød: Nå må vi gå! Det er helt utrolig hva det kostet meg å ta fatt, særlig i begynnelsen. Men jeg gjorde det likevel straks, og deretter begynte en hel seremoni. Først måtte man flytte og bære benken på en spesiell måte, fremfor alt ikke skynde seg, og så kunne spaserturen begynne. Det dreide seg om å støtte den arme, uføre søsteren ved å ta et godt tak i beltet; jeg gjorde det så forsiktig jeg kunne, men hvis hun uheldigvis kom·til å trå feil, følte hun det som om jeg ikke holdt henne fast og at hun holdt på å falle: «Å! Gode Gud! Du går jo altfor fort, jeg kommer til å slå meg fordervet!» Og hvis jeg forsøkte å støtte henne litt mer forsiktig: «Men, støtt meg da, jeg kan ikke kjenne hånden din, du har sluppet taket, jeg faller. Å! Jeg visste det – du er altfor ung til å følge meg.» Til slutt var vi, uten uhell, fremme i refektoriet, og her fulgte flere problemer; man skulle hjelpe sr. St. Pierre med å sette seg og gjøre det på en så smidig måte at hun ikke slo seg eller fikk vondt. Deretter skulle man brette opp ermene hennes (også på en spesiell måte), og så var jeg fri til å gå. Med sine vonde, forkrøplede hender delte hun brødet opp i skålen sin så godt hun kunne. Så snart jeg ble oppmerksom på dette, gjorde jeg det slik hver kveld at jeg ikke gikk før jeg også hadde gjort henne denne lille tjenesten. Siden dette ikke var noe hun hadde bedt meg om, ble hun svært rørt over min oppmerksomhet. Jeg hadde gjort dette helt utilsiktet, men på denne måten vant jeg hennes velvilje fullstendig og særlig (noe jeg fikk vite senere) fordi jeg etter å ha skåret opp brødet hennes, gav henne mitt peneste smil før jeg gikk min vei.

Himmelsk fest

Kjære Moder, det forbauser deg kanskje at jeg skriver ned denne lille nestekjærlige handlingen som hendte for så lenge siden. Å! Jeg gjør det fordi jeg på grunn av dette får lyst til å synge om Herrens barmhjertige kjærlighet. Han har latt meg huske den som en vellukt som stadig får meg til å øve nestekjærlighet. Iblant husker jeg slike spesielle detaljer, og de virker som en vårbris i min sjel. Her er enda en som dukket opp i hukommelsen: En vinterkveld var jeg som vanlig beskjeftiget med min lille tjeneste, det var kaldt, det var natt … Plutselig hørte jeg fra det fjerne en vakker klang som fra et musikkinstrument, og jeg så for meg en opplyst salong med strålende forgylt inventar og unge piker som var meget elegant kledd og utvekslet komplimenter og mondene høflighetsfraser med hverandre. Så gikk mitt blikk til den stakkars syke som jeg var i ferd med å følge; istedenfor musikk hørte jeg fra tid til annen hennes klagende stønn, istedenfor forgylte omgivelser så jeg murstenene i vår enkle, kalde klostergang, så vidt synlig i det svake lysskjæret. Jeg kan ikke uttrykke det som da foregikk i min sjel; det jeg vet, er at Herren opplyste den med sannhetens lysstråler som i den grad overgikk lyset fra alle jordiske fester, at jeg ikke kunne tro den lykke jeg var blitt forunt … Å, nei, ikke for tusen år med verdslige fester og prakt ville jeg ha gitt bort de ti minuttene det tok for meg å utføre min ydmyke, lille kjærlighetsgjerning … Når man tenker over at Gud har skilt oss fra verden og at man allerede her, midt i kampen, kan fryde seg over en lykke som overgår alle former for lykke som finnes på denne jord, hvordan vil det da ikke bli i himmelen når vi, midt i den evige lykksalighet og hvile, virkelig vil se og forstå den overmåte store nåde Herren har gitt oss når han utvalgte oss til å bo i sitt hus [jf. Sal 23,6], som er en sann forgård til himmelen.

***

Flere utdrag fra «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke
17. Jesu eget bud
18. For hans åk er godt og hans byrde er lett
19. Velmenende sykesøstre
20. Kjærligheten nærer seg av ofre
21. Arbeidet med novisene
22. Bønnens makt
23. Ve dere når alle taler vel om dere

***

Se også:

http://therese.katolsk.no/ (relikviefart i Norden 28. september – 28. november)
Hyrdebrev fra de nordiske biskoper i anledning relikvievalfarten
Hvorfor akter vi egentlig relikvier? (av p. Anders Piltz)
Helliggjørelse er Guds kjærlighet som brenner i oss (intervju med p. Josef Ottersen)
Lisieux-arkivet (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om hellighet (på engelsk)
Slik blir du en helgen» på Sta Sunniva av Selja-bloggen
«Liv og hellighet» Av Thomas Merton (bok om hellighet) 
«Den nye vinen – om Åndens frukter» (bok om hellighet)

08 november 2018, 09:47