Beta Version

Cerca

Vatican News
«Åndelig tørke ble mitt daglige brød, men selv om jeg måtte unnvære enhver trøst, var jeg den lykkeligste av alle skapninger fordi alle mine ønsker var gått i oppfyllelse …». Ørkenrose «Åndelig tørke ble mitt daglige brød, men selv om jeg måtte unnvære enhver trøst, var jeg den lykkeligste av alle skapninger fordi alle mine ønsker var gått i oppfyllelse …». Ørkenrose 

12. Novisetiden. Fra «En sjels historie»

Thérèse har fått ordensdrakten og er novise i Karmel. Men, skriver hun, «jeg forstod også at en brud burde være pyntet på sin bryllupsdag, men jeg hadde ennå ikke gjort noe med henblikk på dette». Hun begynner å samle på «juveler»; hun tar imot de mange muligheter som bys henne i indre og ytre prøvelser og særskilt i kampen mot egenkjærlighet. Hun gjennomgår stor åndelig tørke.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
12. Fra inntreden til ikledning

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Vi gjengir her noen utdrag fra manuskript A, som Thérèse stiler til sin «Moder», det vil si søsteren Pauline, som da var priorinne i klosteret.

Faren legges inn på psykiatrisk klinikk s. 165

Jeg kan huske at jeg i juni 1888, da de første prøvelsene rammet oss, sa: «Jeg lider meget, men jeg kjenner at jeg kan utholde enda større prøvelser» [Faren forsvant i fire dager]. Jeg visste ikke den gang om de prøvelsene jeg hadde i vente. Jeg visste ikke at vår kjære far den 12. februar, en måned etter min ikledning, skulle drikke den bitreste og den mest ydmykende kalk av alle … [Den 12. februar 1889 ble faren innlagt på en psykiatrisk klinikk i Caen.]

Lidelser og åndelig tørke s. 166

Mitt ønske om å lide ble rikelig oppfylt, men den tiltrekning som lidelsen hadde på meg, ble ikke mindre, og derfor fikk min sjel også snart del i de lidelser som mitt hjerte gjennomgikk. Åndelig tørke ble mitt daglige brød, men selv om jeg måtte unnvære enhver trøst, var jeg den lykkeligste av alle skapninger fordi alle mine ønsker var gått i oppfyllelse …

Brullupskjolen s. 167

Slik forløp min forlovelsestid … Den falt meget lang for stakkars, lille Thérèse. Ved slutten av mitt novisiatsår sa vår Moder at jeg ikke skulle tenke på å be om å avlegge ordensløftene, at vår overordnede sikkert ville avslå min anmodning. Jeg måtte vente enda åtte måneder … Til å begynne med fant jeg det svært vanskelig å akseptere dette store offeret, men snart strømmet det lys inn i min sjel. Jeg mediterte på den tiden over Det åndelige livets fundament , skrevet av pater Surin, og en dag under bønnen forstod jeg at mitt intense ønske om å avlegge profess var blandet med en god del egenkjærlighet. Siden jeg hadde gitt mitt liv til Jesus for å glede ham og trøste ham, burde jeg ikke tvinge ham til å gjøre min vilje i stedet for hans. Jeg forstod også at en brud burde være pyntet på sin bryllupsdag, men jeg hadde ennå ikke gjort noe med henblikk på dette … så jeg sa til Jesus: «Å, min Gud, jeg ber deg ikke om å få avlegge mine hellige løfter, jeg skal vente så lenge du vil, dog vil jeg ikke at min forening med deg utsettes på grunn av meg, og derfor vil jeg gjøre alt jeg kan for å lage meg en vakker kjole, smykket med edelstener. Når du synes den er rikelig nok smykket, er jeg sikker på at ingen av denne verdens skapninger vil kunne hindre deg i å stige ned til meg og forene meg med deg for alltid, min elskede!»

Lampen s. 167 – 168

Etter min ikledning hadde jeg allerede fått mye erfaring og innsikt når det gjaldt fullkommenhet i klosterlivet, især med hensyn til det som angikk fattigdomsløftet. Under postulanttiden satte jeg pris på å ha fine ting til rådighet og at jeg hadde alt det for hånden som jeg trengte. «Min åndelige veileder» [Jesus] bar tålmodig over med dette, for han vil ikke lære sjelen alt på en gang. Vanligvis skjenker han sitt lys litt etter litt. (I begynnelsen av mitt åndelige liv, i 13- og 14-årsalderen, spurte jeg meg selv hva det mon kunne være å vinne der lenger fremme, for jeg trodde det ikke var mulig å forstå fullkommenheten bedre enn jeg gjorde i øyeblikket. Jeg forstod snart at jo lengre man går fremover på denne veien, desto fjernere synes enden av veien å være, så derfor slår jeg meg nå til tåls med erkjennelsen av at jeg alltid vil være ufullkommen, og jeg finner min glede i nettopp dette …). Jeg kommer nå tilbake til den leksen som jeg lærte fra min åndelige veileder. En kveld etter kompletorium lette jeg forgjeves etter vår lille lampe på hyllen hvor den pleide å stå [I Karmel sier man «vår» og ikke «min» for å understreke at man ikke har personlig eiendom]. Det var den store stillhet, så det var umulig å spørre noen etter den … [«Den store stillhet» varte fra kompletorium til prim påfølgende dag. Det var forbudt å snakke i dette tidsrom; nødvendige beskjeder måtte gis skriftlig eller ved tegn.] Jeg forstod at det var en søster som hadde tatt vår lampe i den tro at det var hennes egen, og jeg hadde virkelig bruk for den. Istedenfor å ergre meg over å måtte unnvære den, følte jeg meg lykkelig, for jeg forstod at fattigdom består i å måtte gi avkall også på helt uunnværlige ting, ikke bare på bekvemmeligheter, og slik skjedde det at jeg i det ytre mørket ble opplyst i mitt indre

Vasen s. 168 – 169

På denne tiden fikk jeg en sann forkjærlighet for de styggeste og mest unyttige gjenstander, derfor var det en glede for meg da den vakre lille krukken fra cellen vår ble fjernet og man satte inn en stor krukke full av sprekker … Jeg anstrengte meg også for å la være å unnskylde meg, hvilket falt meg meget vanskelig, især overfor vår novisemesterinne, for jeg ønsket ikke å skjule noe for henne. Nå skal jeg fortelle om min første seier, den er ikke stor, men den kostet meget.

En liten vase som vanligvis stod bak et vindu, ble en dag funnet knust. Vår novisemesterinne som trodde det var meg som hadde vært skjødesløs, viste meg den og sa at jeg måtte være mer forsiktig en annen gang. Uten å si noe, kysset jeg jorden, og deretter lovet jeg å være mer påpasselig i fremtiden. På grunn av min manglende styrke kostet disse små øvelsene meg stor overvinnelse, og jeg måtte stadig minne meg selv på at alt ville bli åpenbart på dommens dag. Jeg har nemlig lagt merke til at når man gjør sin plikt og lar være å unnskylde seg, er det ingen som oppdager dette, når man derimot gjør en feil, oppdages det øyeblikkelig …

Egenkjærlighet s. 169 – 170

Jeg la især vinn på å praktisere smådyder, siden jeg ikke hadde mulighet til å utøve noen store. Således elsket jeg å folde sammen kappene som søstrene hadde glemt, og gjøre små tjenester for dem når jeg hadde mulighet. Også kjærligheten til botsøvelser ble meg gitt, og denne kjærlighet opplevdes så meget sterkere ettersom jeg ikke fikk tillatelse til å gjøre noe for å tilfredsstille den. Den eneste lille botsøvelsen jeg kunne praktisere i verden, bestod i å ikke lene ryggen tilbake mot stolryggen når jeg satt, og dette forbød man meg også på grunn av min tendens til å sitte krokrygget. Akk! Min iver ville nok ikke ha vart så lenge om man hadde gitt meg tillatelse til mange botsøvelser … Det jeg hadde lov til, uten at jeg bad om det, bestod i å tukte min egenkjærlighet, hvilket gjorde meg mer godt enn legemlige botsøvelser ville ha gjort …

I refektoriet, hvor jeg hadde min arbeidsplass rett etter ikledningen, fikk jeg mer enn én gang anledning til å sette min egenkjærlighet på plass, det vil si tråkke den ned … Ganske visst var det en stor trøst å få arbeide sammen med deg, kjære Moder, og på nært hold studere dine mange dyder, men denne nærhet var også en kilde til lidelse. Jeg følte at jeg ikke var fri til å fortelle deg alt som i gamle dager. Man måtte overholde regelen, jeg kunne ikke åpne min sjel for deg, kort sagt, jeg var i Karmel og ikke i Les Buissonnets under barndomshjemmets tak.

Imidlertid hjalp Jomfru Maria meg med å forberede min sjels kjole, og så snart den var ferdig, forsvant vanskelighetene av seg selv; biskopen sendte den tillatelsen som jeg hadde anmodet om, kommuniteten ville gjerne ta imot meg, og min løfteavleggelse ble fastsatt til den 8. september.

Den nye juvelen s. 170

Min bryllupskjole var klar, den var smykket med de gamle juvelene som min brudgom hadde skjenket meg, men hans gavmildhet stoppet ikke der. Han ville gi meg en ny diamant med utallige fasetter. Pappas prøvelser med alle de smertefulle omstendighetene som fulgte med, var de gamle juvelene, og den nye var en tilsynelatende ganske liten prøvelse, men for meg var den meget smertefull.

Retretten før løfteavleggelsen s. 171

Før jeg sier noe om denne prøvelsen, kjære Moder, må jeg fortelle om retretten som gikk forut for min løfteavleggelse. Den var langt fra å være til noen trøst; tørken og goldheten var så godt som absolutt, og jeg hadde en nesten fullstendig følelse av å være forlatt. Jesus sov som alltid i min lille båt. Å! Jeg vet nok hvor sjelden sjelene lar ham sove i fred hos seg. Jesus er så trett av alltid å være forekommende og stadig ta initiativ, at han skynder seg å ta imot den hvilen jeg tilbyr ham. Han vil sikkert ikke våkne før min lange retrett i evigheten, men istedenfor å gjøre meg sorg, gir dette meg en grenseløs glede …

Jeg er i sannhet slett ingen helgen, noe dette til til fulle beviser; istedenfor å glede meg over min åndelige tørke, burde jeg tilskrive den min mangel på glød og troskap. Jeg burde fortvile over at jeg sovner (gjennom syv år) under den indre bønnen og takksigelsen – men likevel gjør dette meg ikke fortvilet … Jeg tenker at små barn er til like stor glede for sine foreldre når de sover som når de er våkne, og at legene får pasientene sine til å sove før de opererer. I det hele tatt tenker jeg at «Herren ser vår skrøpelighet og husker at vi kun er støv» [jf. Sal 103,14].

Løfteavleggelsen 8. september 1890 s. 172

Endelig kom den vakre dagen for mitt bryllup. Den var skyfri, men kvelden før brøt det ut en storm i min sjel som jeg aldri har opplevd maken til … Ennå hadde jeg ikke hatt den minste tvil i mine tanker når det gjaldt mitt kall, det var helt nødvendig at jeg fikk kjenne denne prøvelsen. Om kvelden mens jeg bad korsveien etter matutin, forekom det meg at mitt kall kun var en drøm, et fantasifoster … Jeg syntes riktignok livet i Karmel var vakkert, men djevelen inngav meg en visshet om at dette livet ikke var for meg, at jeg bedro mine overordnede om jeg fortsatte på en vei jeg ikke var kalt til … Mørket i meg var så tett at jeg kun så og forstod én ting: Jeg hadde ikke noe kall! … Å, hvordan skal jeg beskrive den angst som fylte min sjel? … Jeg følte (hvilket var absurd og viser at det var en fristelse fra djevelen) at hvis jeg fortalte novisemesterinnen om min frykt, ville hun forhindre meg fra å avlegge løfter. Imidlertid ville jeg gjøre Guds vilje og heller vende tilbake til verden enn å følge min egen vilje og bli i Karmel. Jeg bad derfor novisemesterinnen komme til meg, og full av forvirrede følelser fortalte jeg henne om den tilstand min sjel nå befant seg i … Heldigvis så hun meget klarere enn jeg og beroliget meg fullstendig. Dessuten hadde min ydmyke bekjennelse jaget djevelen på flukt, for han hadde kanskje trodd at jeg ikke ville våge å tilstå min fristelse. Så snart jeg hadde sagt alt, forsvant min tvil, men for å gjøre min ydmykelse fullstendig, ville jeg også bekjenne min besynderlige fristelse for vår Moder, som nøyde seg med å le av meg.

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse
Norden gør klar til relikviebesøg
«Liv og hellighet» av Thomas Merton (bok om hellighet)
«Den nye vinen – om Åndens frukter» av Wilfrid Stinissen (bok om hellighet)

12 juli 2018, 11:09