Beta Version

Cerca

Vatican News
«Alle fangstnettene til jegerne kan ikke skremme meg, for det er nytteløst å kaste ut nettet for øynene på dem som har vinger.» «Alle fangstnettene til jegerne kan ikke skremme meg, for det er nytteløst å kaste ut nettet for øynene på dem som har vinger.» 

18. For hans åk er godt og hans byrde er lett. Fra «En sjels historie»

Nestekjærlighet er en kamp. Heller ikke Thérèse kan like alle mennesker. Heller ikke hun vet hva hun skal gjøre i alle situasjoner. Men Herrens åk er godt og lett, skriver hun og fortsetter: «Jeg har sprunget på dine buds veier, for du har utvidet mitt hjerte. Det er bare den barmhjertige kjærlighet som formår å utvide mitt hjerte. Å, Jesus, siden det fortæres av denne milde flammen, løper jeg med glede på ditt NYE buds vei.»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi gjengir her sidene 236 – 242 fra manuskript C, stilet til klosterets priorinne og oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Thérèses seier i en spesiell kamp

Når du leser det jeg nettopp har skrevet, Moder, tror du kanskje at det ikke kan være vanskelig for meg å praktisere nestekjærlighet. Det er riktig at jeg de siste månedene ikke har behøvd å kjempe så hardt for å utøve denne vakre dyden, men jeg vil ikke dermed si at det ikke har hendt at jeg har begått feil. Å! Jeg er nok ennå altfor ufullkommen, men jeg har aldri problemer med å reise meg når jeg faller, og det er på grunn av en helt spesiell kamp som jeg kom meg seirende igjennom. Derfor kommer den himmelske hær meg nå til hjelp, for de ville ikke tåle å se meg slått etter å ha seiret i den ærerike krig som jeg nå vil forsøke å beskrive.

Den ufordragelige søsteren

Vi har en søster i kommuniteten som har en egen evne til å irritere meg på alle måter – hennes oppførsel, det hun sier, hennes personlighet, alt opplevde jeg som meget ubehagelig. Imidlertid er hun en svært hellig søster, som sikkert må være meget velbehagelig for Gud, og da jeg ikke ville gi etter for den naturlige motviljen jeg følte, sa jeg til meg selv at nestekjærlighet ikke skal bestå i følelser, men i gjerninger. Derfor anstrengte jeg meg for å gjøre mot denne søsteren det jeg ville ha gjort for den jeg likte best av alle. Hver gang jeg møtte henne, bad jeg til Gud for henne og frembar for ham alle hennes dyder og fortjenester. Jeg følte så godt hvordan dette gledet Jesus, for enhver kunstner liker å motta ros for sitt verk, og Jesus, sjelenes kunstner, blir lykkelig når man ikke fester seg ved det utvendige, men trenger helt inn til den indre helligdom hvor han har valgt å ta bolig, og beundrer det skjønne som finnes her. Jeg nøyet meg ikke bare med å be meget for denne søsteren som voldte meg så megen kamp, jeg forsøkte å gjøre alle mulige slags tjenester for henne, og når jeg var fristet til å svare henne på en ubehagelig måte, innskrenket jeg meg til å gi henne mitt mest elskverdige smil og forsøkte å skifte samtaleemne, for det står skrevet i Kristi etterfølgelse: «Det er bedre å la enhver tenke som han vil, enn å bli fanget inn i diskusjoner» [jf. «Kristi etterfølgelse», Bok III, kap. XLIV,1]. Ofte hendte det også når vi ikke hadde rekreasjon (jeg mener den tiden vi har som er avsatt til arbeid), at jeg hadde noen arbeidsoppgaver sammen med denne søsteren, og når min indre kamp ble for voldsom, flyktet jeg som en desertør.

Ettersom hun var absolutt uvitende om hva jeg følte for henne, hadde hun aldri noen mistanke om motivene for min oppførsel, og hun er fortsatt overbevist om at jeg liker henne. En dag under rekreasjonen sa hun med fornøyd mine noe som lød omtrent som følger: «Si meg, søster Thérèse av Jesusbarnet , hva er det ved meg som gjør at du liker meg? Jeg har lagt merke til at du smiler hver gang du ser på meg.» Å! Det var på grunn av Jesus, skjult i dypet av hennes sjel … Jesus, som gjør det bitreste til noe søtt … [jf. «Kristi etterfølgelse, Bok III, kap. V,3] Jeg sa at jeg smilte fordi jeg var glad for å se henne (naturligvis tilføyde jeg ikke at det var fra en åndelig synsvinkel).

Det siste knep: desertering

Kjære Moder, jeg har fortalt deg om mitt siste knep for ikke å bli beseiret i disse indre kampene; det er å desertere. Denne fremgangsmåten brukte jeg allerede under mitt novisiat, og det lyktes meg alltid til fullkommenhet. Moder, jeg vil gi deg et eksempel som jeg tror vil få deg til å trekke på smilebåndet. En gang du igjen var syk på grunn av bronkitt, gikk jeg en morgen ganske stille inn til deg med nøklene til kommunionsgitteret, siden jeg var sakristan. I grunnen var jeg ikke det spor lei for å få denne anledningen til å besøke deg, jeg var til og med meget glad, men jeg voktet meg vel for å vise det. En søster som jeg ellers kom godt overens med, trodde at jeg ville vekke deg da hun så meg gå inn til deg, Moder, og oppildnet av en hellig iver ville hun ta fra meg nøklene, men jeg var ikke from nok til å la henne få dem og avstå fra mine rettigheter. Jeg sa til henne, så høflig jeg kunne, at jeg like så lite som henne ønsket å vekke deg, og at det var jeg som skulle levere nøklene … Jeg forstår nå at det ville ha vært langt bedre å gi etter for denne søsteren, som riktignok var ung, men tross alt hadde vært lenger i klosteret enn jeg. Det forstod jeg ikke da og ville derfor absolutt gå inn etter henne, enda hun skubbet døren igjen for å hindre meg i å komme inn, og så skjedde den ulykken vi begge hadde fryktet: Bråket vi laget, fikk deg til å åpne øynene. Dermed fikk jeg hele skylden, Moder: Den stakkars søsteren som jeg ikke hadde gitt etter for, satte i gang med å holde et foredrag som i hovedtrekk handlet om at det var søster Thérèse av Jesusbarnet som hadde forårsaket bråket, og … min Gud, hvor ubehagelig hun er … etc. Jeg, som følte det hele forholdt seg absolutt omvendt, hadde mest lyst til å forsvare meg, men heldigvis fikk jeg en strålende ide. Jeg sa til meg selv at om jeg begynner å rettferdiggjøre meg, vil jeg sikkert ikke kunne bevare freden i min sjel. Men jeg følte også at jeg ikke hadde sjelsstyrke nok til å la meg anklage uten å si imot, så redningen ble å ty til flukten. Som tenkt, så gjort – stille og rolig, uten trompeter og fanfarer, trakk jeg meg tilbake, og søsteren ble igjen alene og fortsatte sitt foredrag, som minnet om Camilles forbannelser over Roma [fra Horace, et skuespill av Corneille].

Herrens åk er godt og lett. Elsk dine fiender.

Hjertet banket så hardt at jeg ikke klarte å gå så veldig langt, og jeg satte meg på trappen for å glede meg over seierens frukter i fred. Det var vel ikke akkurat tapperhet, var det vel, kjære Moder, men tror du ikke likevel at det er bedre ikke å gå inn i en kamp når man er sikker på at det vil ende i nederlag? Akk! Når jeg ser tilbake på tiden da jeg var novise; skjønner jeg hvor ufullkommen jeg var … Jeg bekymret meg for ting som var så bagatellmessige at jeg må le av det nå. Å! Herren er god som har latt min sjel vokse og gi den vinger … Alle fangstnettene til jegerne kan ikke skremme meg, for det er nytteløst å kaste ut nettet for øynene på dem som har vinger [jf. Ordsp 1,17]. Senere vil sikkert denne perioden jeg nå befinner meg i, også forekomme meg som ufullkommen, men nå er det ingenting som forbauser meg lenger; jeg lar det ikke bekymre meg at jeg nå innser at jeg er svakheten selv, tvert imot er det den jeg faktisk roser meg av [jf. 2 Kor 12,5], og hver dag er jeg forberedt på å finne nye ufullkommenheter hos meg selv. Jeg tenker da på at kjærligheten dekker over en mengde synder [jf. Ordsp 10,12], og jeg øser derfor av dette rike oppkomme som Jesus har åpnet opp rett foran meg. I Evangeliet forklarer Herren hva hans nye bud består i. Han sier hos Matteus: Dere har hørt at det er sagt: Du skal elske din venn og hate din fiende, men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere [jf. Matt 5,43–44]. Naturligvis har man ingen fiender i Karmel, men det finnes jo sympatier; en søster liker man veldig godt, mens en annen vil man helst unngå å møte, så man går lange omveier for å slippe å møte henne, og slik blir hun, uten å merke det, egentlig gjenstand for forfølgelse. Nåvel, Jesus sier til meg at denne søsteren skal jeg elske, at jeg skal be for henne selv om hennes oppførsel gir meg grunn til å tro at hun ikke elsker meg: Om dere elsker dem som elsker dere, hvilken takk fortjener dere for det? Også synderne elsker dem de selv blir elsket av. Luk VI. Og det er ikke nok å elske, man skal vise det. Man er naturligvis glad når man kan gi en gave til en venn, og spesielt liker man godt å komme med overraskelser, men dette er egentlig slett ikke nestekjærlighet, for synderne gjør også dette. Og Jesus lærer meg videre: Gi til HVEM SOM HELST som ber deg; og om noen TAR noe som tilhører deg, krev det ikke tilbake [jf. Luk 6,30]. Å gi til dem som forlanger noe, er ikke så hyggelig som når man selv ut fra sitt hjerte gir noe til noen. Og om noen ber pent om å få noe, koster det lite å gi, men om ordene uheldigvis ikke skulle bli uttrykt på en tilstrekkelig høflig måte, gjør sjelen straks opprør dersom den ikke er forankret i den barmhjertige kjærlighet. Man finner tusen grunner til å avslå det man blir bedt om, og det er bare når man har fått den som ber til å innse sin uhøflighet, at man endelig av nåde klarer å gi det som forlanges, eller gjør den lille tjenesten som ville ha vært gjort på en tyvendedel av den tid man har brukt på at man først måtte fremheve sine innbilte rettigheter. Hvis det er vanskelig å gi hvem som helst som ber, så er det enda verre å la noen ta det som tilhører en uten å kreve det tilbake. Å, Moder, jeg sier at det er vanskelig, men jeg skulle heller si at det synes vanskelig, for Herrens åk er godt og lett [jf. Matt 11,30]. Når man tar imot det, føler man straks dets mildhet, og man utbryter med salmisten: Jeg har sprunget på dine buds veier, for du har utvidet mitt hjerte [jf. Sal 119,32]. Det er bare den barmhjertige kjærlighet som formår å utvide mitt hjerte. Å, Jesus, siden det fortæres av denne milde flammen, løper jeg med glede på ditt NYE buds vei. På denne veien vil jeg løpe inntil den lykksalige dag når jeg i jomfruenes skare får følge deg i de uendelige vidder og synge din NYE sang [jf. Åp 14,3], som sikkert må være kjærlighetens lovsang.

«… så la ham få kappen også»

Jeg sa: Jesus vil ikke at jeg skal kreve tilbake det som tilhører meg; dette burde falle lett og naturlig for meg ettersom jeg ikke eier noe. Jeg har jo gitt avkall på verdens goder gjennom fattigdomsløftet, således har jeg ingen rett til å beklage meg om noen skulle ta fra meg noe som ikke tilhører meg, jeg burde tvert imot være glad for å ha kommet dithen at jeg kan føle fattigdommen. Før trodde jeg at jeg ikke var bundet av noe, men etter at·jeg har forstått Jesu ord, ser jeg at jeg stadig ved mange anledninger er meget ufullkommen. For eksempel med hensyn til mitt arbeid med kunstmaling, så er det ingenting som tilhører meg, det er jeg helt klar over; men om det skjer at jeg skal arbeide og så oppdager at pensler og farger er i uorden, eller en linjal eller en pennekniv er forsvunnet, er tålmodigheten ikke langt fra bristepunktet, og jeg må ta meg krampaktig sammen for ikke meget indignert å forlange tilbake gjenstandene som mangler. Noen ganger er det naturligvis nødvendig å etterlyse de tingene man trenger, men når man gjør det med ydmykhet, bryter man ikke Jesu bud; tvert imot handler man da som de fattige som strekker frem hånden for å ta imot det de trenger; om de blir avvist, blir de ikke forbauset, ingen skylder dem noe. Å! Hvilken fred hersker det ikke i sjelen når den hever seg opp over de naturlige følelsene … Nei, ingen glede kan sammenlignes med det den erfarer som virkelig er fattig i ånden. Om han ber om noe han trenger og han er helt ubunden, og man da ikke bare nekter å gi ham det han ber om, men også forsøker å ta fra ham det han har, så følger han Jesu råd: Gi også avkall på kappen om noen skulle be om din skjorte [jf. Matt 5,40].

Uten kappe er det mye lettere å gå og løpe

Å gi bort kappen sin, det forestiller jeg meg er det samme som å gi avkall på sine siste rettigheter, det er å betrakte seg selv som en tjenestejente og de andres slave. Når man har tatt av kappen, er det mye lettere å gå og løpe, og derfor sier Jesus også: Og uansett hvem som tvinger deg å gå tusen skritt, gå to tusen til med ham [jf. Matt 5,41]. Det er således ikke nok at jeg gir til enhver som ber meg [jf. Luk 6,30], jeg må foregripe ønskene deres og være takknemlig og beæret over å få stå til tjeneste, og om noen skulle ta fra meg noe jeg har til personlig bruk, må jeg ikke vise at jeg er lei meg for det, men tvert imot være lykkelig over å bli kvitt det. Kjære Moder, det er fremdeles langt igjen før jeg kan si at jeg praktiserer det jeg har forstått, men likevel – alene det ønsket jeg har om dette, gir meg fred.

***

Andre utdrag fra «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke
17. Jesu eget bud

***

Se også:

Hyrdebrev fra de nordiske biskoper i anledning relikvievalfarten
Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse
Slik blir du en helgen på Sta Sunniva av Selja-bloggen
To veier mot den samme himmel: Lille Thérèse av Lisieux og Edith Piaf
«Liv og hellighet» av Thomas Merton (bok om hellighet)
«Den nye vinen – om Åndens frukter» av Wilfrid Stinissen (bok om hellighet)

21 september 2018, 16:15