Beta Version

Cerca

VaticanNews
«Om ikke Vårherre hadde øst velgjørende solskinnstråler over sin lille blomst, ville den aldri ha funnet seg til rette på jorden; den var ennå for svak til å tåle regn og uvær; den trengte varme, duggens mildhet og myke vårvinder.» «Om ikke Vårherre hadde øst velgjørende solskinnstråler over sin lille blomst, ville den aldri ha funnet seg til rette på jorden; den var ennå for svak til å tåle regn og uvær; den trengte varme, duggens mildhet og myke vårvinder.» 

3. Fra fire til åtte år. Fra «En sjels historie»

Da Thérèse var fire og et halvt år gammel, døde moren. Like etter flyttet familien til Lisieux. De to eldste søstrene, Marie og Pauline, tok seg av de minste; især var Pauline som en mor for Thérèse. Thérèse var også nær knyttet til faren.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» vil vi gjennom en rekke artikler gjøre oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Dette er den tredje artikkelen; se også de andre to:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Thérèse stiler manuskript A til sin «Moder», altså Pauline, som var priorinne i klosteret. Vi gjengir her noe av det Thérèse forteller om tiden i Lisieux fram til hun ble åtte år og begynte på skolen.

Solstråler over den lille blomsten etter morens død s. 46

Det må sies, Moder, at mitt lyse sinn ble fullstendig forandret etter mammas død. Jeg, som hadde vært så livlig og så utadvendt, jeg ble nå stille og sjenert og overfølsom. Et blikk var nok til å få meg til å bryte ut i gråt, og jeg hadde det best når jeg fikk være i fred. Jeg kunne ikke tåle at det var fremmede mennesker tilstede, og mitt gode humør vendte ikke tilbake før familien var alene … Imidlertid var jeg stadig vekk omgitt av den mest hensynsfulle omsorg. Pappa, som alltid hadde hatt et ømt hjerte, utviste nå også en sann moderlig kjærlighet! … Og var ikke du, Moder, og Marie de kjærligste og mest uegennyttige mødre for meg? Akk, om ikke Vårherre hadde øst velgjørende solskinnstråler over sin lille blomst, ville den aldri ha funnet seg til rette på jorden; den var ennå for svak til å tåle regn og uvær; den trengte varme, duggens mildhet og myke vårvinder. Aldri manglet den heller de velsignelser som Jesus lot den finne sogar under prøvelsens snødekke!

Thérèses fattige mann s. 49 – 50

Når jeg var ute på tur med pappa, pleide han å la meg gi almisser til de fattige som vi møtte. En dag så vi en som slepte seg møysommelig avsted på krykker. Jeg gikk bort til ham for å gi ham en slant, men da han ikke anså seg fattig nok til å ta imot almisser, så han på meg med et sorgfullt smil og takket nei til det jeg ville gi ham. Jeg kan ikke beskrive det som da rørte seg i mitt hjerte; jeg hadde ønsket å trøste og hjelpe ham, men nå tenkte jeg at jeg i stedet hadde krenket ham. Den arme mannen gjettet nok sikkert hva jeg tenkte, for jeg så at han snudde seg og smilte til meg. Pappa hadde akkurat kjøpt en kake til meg, og jeg hadde så lyst til å gi ham den, men jeg våget ikke. Imidlertid var jeg oppsatt på å gi ham noe han ikke kunne avslå, for medfølelsen jeg følte for ham, var så stor, og da husket jeg at jeg hadde hørt noen si at man på sin førstekommunionsdag kunne få alt man bad om, og skjønt jeg bare var seks år gammel, sa jeg til meg selv: «Jeg skal be for min fattige mann på dagen for min førstekommunion.» Fem år senere oppfylte jeg mitt løfte, og jeg håper Vårherre lyttet til den bønnen som han selv hadde inngitt meg, nemlig å be for en av hans lidende lemmer …

Det første skriftemålet s. 52

Det var også en onsdag at fader Ducellier kom på besøk. Da Victoire [hushjelpen] hadde sagt at ingen var hjemme, bortsett fra lille Thérèse, kom han ut på kjøkkenet for å hilse på meg og se hva jeg hadde i lekse. Jeg var meget stolt over å motta besøk av min skriftefar, for det var ikke lenge siden jeg hadde skriftet for første gang.

Hvor godt det er å se tilbake på disse minnene! … Å, kjære Moder, med hvilken stor omhu hadde du ikke forberedt meg til dette. Du hadde sagt at det ikke var til en mann, men til Gud selv jeg skulle bekjenne mine synder. Dette var jeg fullkomment overbevist om, og derfor skriftet jeg også i en ånd av dyp tro og spurte deg endog om jeg ikke skulle fortelle pater Ducellier at jeg elsket ham av hele mitt hjerte, ettersom det var Vårherre jeg egentlig talte til gjennom ham.

Omhyggelig instruert om alt jeg skulle gjøre og si, gikk jeg inn i skriftestolen og falt på kne, men da pater Ducellier åpnet luken, så han ingen. Jeg var så liten at hodet mitt befant seg under den kanten man støtter hendene på. Da sa han at jeg heller skulle stå oppreist, og jeg adlød straks; jeg reiste meg og snudde meg mot ham så jeg kunne se ham godt. Så avla jeg mitt skriftemål som en stor pike og mottok hans velsignelse med stor hengivenhet, for du hadde sagt at det lille Jesusbarnets tårer i dette øyeblikk renset min sjel. Jeg kan huske at den første boten jeg mottok, påla meg en særlig hengivenhet overfor den hellige Jomfru, og jeg lovet meg selv å fordoble min kjærlighet til henne. Da jeg gikk ut fra skriftestolen, var jeg så glad og så lett at jeg aldri noensinne hadde følt en slik glede i min sjel. Siden gikk jeg til skrifte ved alle de store høytidene, og det var en sann høytidsfest for meg hver gang.

Høytidene! … Å! Bare ordet får minnene til å strømme! … Jeg simpelthen elsket Kirkens store festdager! … og du, kjære Moder, var så flink til å forklare meg alle mysteriene som skjulte seg i hver og en av dem, at de virkelig ble himmelske dager for meg. Spesielt likte jeg så godt sakramentsprosesjonene. Hvilken glede det var å strø blomster for Herrens føtter! … [Ved prosesjonen under festen for Kristi legeme er det mange steder skikk at småjenter strør blomster foran det hellige sakramentet.] Men før jeg lot dem falle, kastet jeg dem opp i luften så høyt jeg kunne, og aldri var jeg lykkeligere enn når jeg så mine rosenblader berøre den hellige monstransen.

Thérèse oppdratt av Pauline s. 56

Det hender at jeg spør meg hvordan du klarte å oppdra meg med så mye kjærlighet og fintfølelse uten å skjemme meg helt bort. Skjønt det også er sant at du aldri overså en eneste ufullkommenhet, irettesatte du meg likevel aldri uten god grunn. Men om noe først var blitt bestemt, ombestemte deg du deg aldri, og det visste jeg så godt at jeg aldri hverken kunne eller ville gjøre noe som du hadde forbudt meg. Selv pappa var nødt til å rette seg etter din vilje. Uten Paulines tillatelse ble det ingen tur, og når pappa bad meg bli med på vår tur, svarte jeg: «Får ikke lov av Pauline!» Så måtte han gå og be om tillatelse for meg, og noen ganger, for å glede ham, sa Pauline ja, men lille Thérèse kunne godt seg på ansiktsuttrykket hennes at hun ikke mente det i sitt hjerte, og da gav hun seg til å gråte helt utrøstelig helt til Pauline sa ja og kysset henne med et oppriktig hjerte!

Pappas store glass og Thérèses lille fingerbøl s. 57

Det var til Pauline jeg betrodde mine innerste tanker, og hun hjalp meg også med å få klarhet i alle mine tvilsspørsmål … En gang undret jeg meg over at Gud ikke skjenket det samme mål av herlighet til alle sine utvalgte i himmelen; jeg tvilte på om alle var helt lykkelige. Pauline sa da at jeg skulle gå og hente det store «glasset til pappa» og sette det ved siden av mitt lille fingerbøl og så fylle dem med vann. Deretter spurte hun meg hvilket av de to som var fullest. Jeg svarte at de begge var like fulle og at det var umulig å fylle på mer vann enn det de kunne romme. Min kjære Moder lot meg således forstå at det i himmelen var slik at Gud ville skjenke sine utvalgte så meget herlighet som de var i stand til å bære, og at de siste følgelig ikke hadde noe å misunne de første. På denne måten brakte du, Moder, de mest opphøyde mysterier innenfor min fatteevne, og slik lyktes det deg å gi min sjel den næring den trengte …

Farens prøvelser og Thérèses syn s. 57-60

Å! Disse familiefestene var så morsomme … Hvor lite ante jeg den gang, når jeg så min konge [faren] så strålende glad, om de prøvelser som skulle ramme ham! Men en dag viste Gud meg, i et virkelig usedvanlig syn, et levende bilde av de prøvelsene han på forhånd hadde bestemt for oss. [Mot slutten av sitt liv ble faren rammet av lammelse og psykiske forstyrrelser, som følge av åreforkalkninger i hjernen.]

Pappa hadde vært bortreist i flere dager, og det var enda to dager igjen før han skulle komme hjem. Klokken kunne ha vært to eller tre på ettermiddagen, solen skinte med en egen stråleglans, og hele naturen syntes å være i feststemning. Jeg satt alene ved et vindu i takkammeret, som vendte ut mot den store hagen. Jeg så rett ut på det som lå foran meg og var full av glade tanker da jeg oppdaget en mann foran vaskeriet, som var rett overfor meg; han var kledt akkurat som pappa og hadde samme høyde og samme gange, men han var adskillelig mer krokete … Hans hode var dekket av et slags forkle med ubestemmelig farge, slik at jeg ikke kunne se ansiktet hans. Han hadde en hatt på som lignet de pappa pleide å bruke. Jeg så ham gå fremover med avmålte skritt langs den lille hageflekken min. Plutselig ble jeg grepet av en overnaturlig fryktfølelse, men i neste øyeblikk tenkte jeg at pappa sikkert var kommet hjem, og at han hadde gjemt seg for å overraske meg. Da ropte jeg med høy stemme som skalv av bevegelse: «Pappa, pappa!» Men den mystiske skikkelsen lot ikke til å høre meg og fortsatte sin taktfaste vandring uten engang å snu seg. Jeg fulgte ham med øynene og så ham bevege seg mot skoglunden som delte den store alléen to. Jeg ventet å se ham dukke frem igjen på den andre siden av de store trærne, men det profetiske synet var forsvunnet! Det hele varte kun et øyeblikk, men det har brent seg så dypt inn i mitt hjerte at selv i dag, femten år etter, er minnet så levende som om synet fremdeles var der foran mine øyne.

Marie var sammen med deg, Moder, i rommet ved siden av. Da hun hørte at jeg ropte på pappa, ble hun grepet av en slags skrekkfølelse, siden hun kjente på seg, det fortalte hun meg siden, at det måtte ha hendt noe utenom det vanlige. Uten å vise sin uro kom hun løpende inn til meg og spurte hva jeg mente med å rope på pappa som var i Alençon, og jeg fortalte da hva jeg hadde sett. For å berolige meg sa Marie at det ganske sikkert hadde vært Victorie [hushjelpen] som hadde gjemt hodet sitt i et forkle for å skremme meg, men da hun ble spurt, svarte Victoire bestemt at hun ikke hadde vært ute av kjøkkenet i det hele tatt. Dessuten var jeg temmelig sikker på at jeg hadde sett en mann, og at mannen hadde pappas skikkelse. Vi gikk da alle tre til stedet bak skoglunden, men da vi ikke fant det minste spor av at noen hadde vært der, sa du at jeg ikke skulle tenke mer på det …

Jeg kunne ikke la være å tenke på det, mange ganger gjenså jeg i fantasien den mysteriøse scenen jeg hadde sett, og ofte forsøkte jeg å løfte på det sløret som skjulte dens mening, for i dypet av mitt hjerte bar jeg alltid med meg en indre overbevisning om at synet hadde en betydning som en dag ville bli åpenbart for meg. Det var langt frem til denne dagen, men 14 år etter rev Gud selv det mystiske sløret bort.

En dag jeg hadde dispensasjon til å samtale med sr. Marie av Jesu hjerte [du Sacré-Coeur] snakket vi som sedvanlig om ting som hadde hendt før, og utvekslet barndomsminner. Jeg minnet henne da på det syn jeg hadde hatt i seks-/syvårsalderen. Plutselig, idet vi gikk igjennom detaljene i denne merkelige scenen, forstod vi begge samtidig hva betydningen måtte være … Det var virkelig pappa jeg hadde sett, som hadde gått bortover krøket av alderdom … Det var virkelig han, som over sitt ærverdige ansikt og gråhvite hår, hadde båret tegnet på sine ærerike prøvelser. Likesom Jesu ansikt, som vi tilber, tildekkes under hans lidelse, slik skulle også hans trofaste tjener tildekkes i lidelsens stund, for at han senere skulle skinne i det himmelske fedreland hos Herren, det Evige Ord! …

Fra denne uutsigelige herlighet i himmelen, hvor han nå regjerer, var det at vår kjære pappa formidlet nåden til å forstå det synet hans lille dronning [Thérèse] hadde hatt i en alder hvor det ennå ikke var fare for selvbedrag. Fra sin herlighet gav han oss den lindrende trøst det var å forstå at Gud allerede ti år før hadde vist oss de harde prøvelsene som ventet oss, likesom en far lar sine barn få et glimt av den strålende fremtid han har planlagt for dem, og på forhånd gleder seg over å tenke på de uvurdelige rikdommer de en gang skal arve …

Å! Hvorfor var det nettopp til meg at Gud skjenket dette lys? Hvorfor lot han et så lite barn se ting som det ikke kunne forstå, noe som ville ha fått det til å dø av smerte om det likevel hadde forstått! Hvorfor? … Dette er et av de mysterier vi først vil kunne fatte når vi er i himmelen, og da vil det vekke vår dype beundring i all evighet …

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse

01 april 2018, 03:00