Cerca

Vatican News
Jesus har «med sjelens bånd forenet meg med to av sine apostler, som er blitt mine brødre». Jesus har «med sjelens bånd forenet meg med to av sine apostler, som er blitt mine brødre». 

26. Prestebrødrene. Fra «En sjels historie»

«Det er ikke bare når han vil prøve meg, at Jesus inngir meg visse forutanelser og ønsker. I lang tid hadde jeg et ønske som forekom meg helt urealistisk, nemlig å ha en bror som var prest.»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi gjengir her s. 265 – 269 fra manuskript C, oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Forutanelser og ønsker

Å, ja, Herren er så god mot meg at det ikke er mulig for meg å kjenne noen som helst frykt for ham: Han har alltid gitt meg det jeg ønsker meg, eller snarere, han har fått meg til å ønske det han vil gi meg. Det var nemlig slik at kort tid før min prøvelse, da anfektelsene mot troen begynte, så sa jeg til meg selv: Jeg har virkelig ingen store ytre prøvelser, og om jeg skulle oppleve noen indre prøvelser, måtte Gud ha forandret min livsvei, noe jeg ikke tror han vil gjøre. Og dog kan vel neppe denne indre freden vare i lengden … mon hva Jesus vil finne på for å prøve meg?

Svaret lot ikke vente på seg og viste at han som jeg elsker, ikke har knapt med midler. Uten å gjøre noen forandringer som berørte min livsvei, sendte han meg den prøvelsen som skulle blande en frelsesbringende bitterhet inn i alle mine gledesstunder. Det er ikke bare når han vil prøve meg, at Jesus inngir meg visse forutanelser og ønsker. I lang tid hadde jeg et ønske som forekom meg helt urealistisk, nemlig å ha en bror som var prest. Jeg tenkte ofte på at om mine små brødre ikke hadde fløyet opp til himmelen, da hadde jeg sikkert hatt den glede å se dem gå opp til alteret. Men siden Gud hadde utvalgt dem og gjort dem til små engler, kunne jeg ikke ha noe håp om at denne drømmen ble virkeliggjort. Men nå har ikke Jesus bare gitt meg den nåde å oppfylle det jeg ønsket meg, men han har også med sjelens bånd forenet meg med to av sine apostler, som er blitt mine brødre … Nå skal jeg fortelle deg i detalj hvordan Jesus oppfylte mitt ønske, kjære Moder, og det til overmål siden jeg bare hadde ønsket meg én prestebror som hver dag skulle minnes meg ved Guds hellige alter.

Den første prestebroren. En glødende start

Det var vår hellige Moder Teresa som i 1895 sendte meg min første lille bror som en blomsterbukett til feiringen av min navnedag. [Abbé Maurice-Barthélemy Bellière studerte ved presteseminaret i Bayeux og var misjonsaspirant. Den 29. september 1897, dagen før Thérèses død, gikk han ombord på skipet til Algerie for å begynne sitt novisiat hos De hvite fedre. Etter noen års misjon i Afrika ble han rammet av sovesyken og dro tilbake til Frankrike, hvor han døde den 14. juli 1907.] Jeg befant meg i vaskeriet, meget opptatt med arbeidet, da Moder Agnes av Jesus tok meg til side og leste høyt for meg et brev hun nettopp hadde fått. Det var en ung prestestudent som, inspirert av den hellige Teresa, spurte om ikke en av søstrene kunne beskjeftige seg spesielt med hans sjels frelse og hjelpe ham gjennom sine bønner og ofre, så han når han ble misjonær, kunne frelse mange sjeler. Han lovet alltid å huske på henne som på denne måten ble hans søster, når han feiret messen. Moder Agnes av Jesus sa hun ville at det var jeg som skulle bli denne søsteren for den fremtidige misjonæren.

Jeg kan ikke beskrive hvor lykkelig jeg var, Moder; at mitt ønske skulle bli oppfylt på en så uventet måte, gjorde at mitt hjerte ble fylt av en spesiell glede som jeg vil kalle barnslig, for jeg må helt tilbake til barndomstiden for å gjenfinne minner om slik sprudlende glede hvor sjelen synes å være for liten til å romme den. Jeg hadde ikke opplevd denne type glede på år og dag. Jeg følte at en side ved min sjel ble fornyet, det var som om man for første gang berørte en streng som inntil da hadde vært glemt.

I lydighet

Jeg forstod hvilken forpliktelse jeg hadde påtatt meg, og forsøkte derfor å fordoble min glød da jeg tok fatt på oppdraget. Jeg må innrømme at jeg til å begynne med ikke fikk mye oppmuntring som kunne stimulere min iver. Etter at han hadde skrevet et sjarmerende brev fylt av mye hjertevarme og edle tanker for å takke Moder Agnes av Jesus, var det ingen livstegn fra min lille bror før i juli året etter, med unntak av et kort som han sendte i november for å fortelle at han skulle i militæret. Det var deg, kjære Moder, som Gud i sitt forsyn hadde bestemt skulle fullføre det påbegynte verk. Uten tvil kan man hjelpe misjonærene ved bønn og ofre, men iblant når Jesus ønsker å forene to sjeler til sin ære, hender det at han tillater at de i ny og ne utveksler tanker og inspirerer hverandre til å elske Gud mer. Men dette forutsetter et uttrykkelig oppdrag fra de overordnede, for jeg tror at en slik korrespondanse ellers lett ville kunne gjøre mer skade enn gavn, om ikke for misjonæren, så i det minste for karmelittnonnen, som gjennom sin spesielle livsform kontinuerlig lever i fare for å fokusere på seg selv. Istedenfor å forene henne med Gud, kunne denne brevvekslingen (om den enn er sjelden) som hun har bedt om, oppta hennes tanker fullstendig. Hun kunne innbille seg at hun gjorde underverk, men under et skinn av trosglød ville hun i virkeligheten ikke ha oppnådd annet enn unyttig adspredelse. For meg er det med dette som med alt annet; jeg vet at om mine brev skal gjøre noe godt, må de være skrevet i lydighet, og jeg bør snarere føle motvilje enn glede ved å skrive dem. Slik er det også når jeg samtaler med en novise, da prøver jeg å gjøre det i en selvforsakende ånd; jeg unngår å stille spørsmål for å tilfredsstille min nysgjerrighet. Om hun begynner med å snakke om noe interessant og så går over til et annet emne som kjeder meg uten å gjenoppta tråden fra det første, vokter jeg meg vel for å minne henne på det emnet hun har forlatt, for jeg mener at man ikke kan gjøre noe godt om man kun er opptatt av seg selv.

Hun skriver i lydighet

Kjære Moder, jeg erkjenner at jeg aldri kommer til å forbedre meg; med alle mine utlegninger er jeg nå atter kommet langt bort fra emnet. Tilgi meg, vær så snill, og tillat meg å begynne igjen ved neste anledning, for jeg kan ikke la det være! … Du er akkurat som Vårherre, som aldri blir lei av å høre på meg når jeg forteller om mine sorger og gleder, som om han ikke kjente til dem fra før … Også du, Moder, har lenge visst hva jeg tenker, og kjenner allerede til alle de noe minneverdige hendelsene i mitt liv. Jeg kan således ikke fortelle deg noe nytt. Jeg kan ikke la være å le når jeg tenker på hvor omhyggelig jeg har skrevet ned så mange ting som du vet like godt som jeg. Hvorom allting er, kjære Moder, jeg gjør det av lydighet, så om du ikke har noen interesse av å lese disse sidene nå, så vil du kanskje finne dem adspredende på dine gamle dager, og deretter kan du jo bruke dem til brensel, for da har jeg likevel ikke kastet bort tiden helt … Jeg morer meg med å tale som et barn; du må ikke tro, Moder, at jeg er opptatt av hvilken nytte dette stakkars arbeidet jeg nå gjør, kan ha; jeg gjør det i lydighet, og det er nok for meg, og jeg ville ikke bli det minste lei meg om du brente det alt sammen rett foran øynene på meg, uten å ha lest det.

Den andre prestebroren

Nå er det på tide at jeg vender tilbake til historien om mine brødre, som har så stor plass i mitt liv. Jeg husker at du en dag i slutten av mai i fjor [lørdag 30. mai 1896] sendte bud på meg før vi skulle inn i refektoriet. Jeg hadde hjertebank da jeg kom inn til deg, kjære Moder. Jeg lurte på hva det kunne være du ville si meg, for det var første gang du hadde bedt meg komme på denne måten. Etter å ha bedt meg ta plass, kom du med følgende forslag: «Vil du påta deg den åndelige omsorg for en misjonær som skal prestevies og snart reise ut?» [Pater Adolphe-Jean-Louis-Eugène Roulland fra presteseminaret til «Sociétè des Missions étrangères» i Paris. Han ble presteviet den 28. juni 1896 og dro så til Kina den 2. august samme år. I 1909 ble han kalt tilbake til Frankrike og påtok seg flere verv. Han døde 12. juni 1934.] Og så, Moder, leste du brevet fra den unge pateren slik at jeg skulle vite nøyaktig hva han bad om. Min første reaksjon var glede, som straks ble fortrengt av frykt. Jeg forklarte deg, kjære Moder, at da jeg allerede hadde tilbudt mine fattige fortjenester som offer for en fremtidig apostel, mente jeg at det ikke lot seg gjøre å ofre dem nok en gang for en annen, og for øvrig fantes det mange søstre som var mye bedre enn meg og sikkert kunne imøtekomme hans ønske. Alle mine innvendinger var forgjeves; du svarte at man godt kunne ha flere brødre. Så spurte jeg deg om det ikke stemte at lydighet kunne fordoble mine fortjenester. Du svarte at jo, slik var det, og fortalte meg en del ting som fikk meg til å innse at jeg uten betenkeligheter kunne ta imot denne nye broren. Innerst inne tenkte jeg det samme som du, Moder, og siden «en karmelittnonnes trosglød bør omfatte hele verden» [sitat fra en bok meget hyppig lest i karmelklostrene på den tid: Le Banquet sacré ou l’Idée d’une parfaite Carmélite], håper jeg med Guds nåde å være til nytte for mer enn to misjonærer. Jeg vil ikke glemme å be for alle, også for de helt vanlige prestene, for deres misjon kan være minst like vanskelig å utføre som å forkynne Evangeliet for hedningene. Kort sagt, jeg vil være en Kirkens datter [Teresa av Avila uttalte disse ord på sitt dødsleie.], slik som vår hellige Moder Teresa, og be for vår hellige far pavens intensjoner, som jo omfatter hele verden. Dette er jo hovedhensikten med mitt liv, men det ville ikke ha hindret meg i å be og på en helt spesiell måte forene meg med mine kjære englebrødre i deres arbeid, om de hadde vært prester. Nåvel, det er på denne måten jeg er åndelig forenet med de apostlene Jesus har gitt meg som brødre: Alt som tilhører meg, tilhører hver av dem; jeg er overbevist om at den gode Gud er for god til at han vil dele det opp mellom dem; han er så rik at han ubegrenset gir alt jeg ber ham om … men tro ikke, Moder, at jeg nå har tenkt å fortape meg i regnskap når det gjelder alle disse godene.

***

Flere utdrag fra «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke
17. Jesu eget bud
18. For hans åk er godt og hans byrde er lett
19. Velmenende sykesøstre
20. Kjærligheten nærer seg av ofre
21. Arbeidet med novisene
22. Bønnens makt
23. Ve dere når alle taler vel om dere
24. Åndelig festmåltid
25. Små ofre

***

Se også:

http://therese.katolsk.no/ (relikviefart i Norden 28. september – 28. november)
Hyrdebrev fra de nordiske biskoper i anledning relikvievalfarten
Hvorfor akter vi egentlig relikvier? (av p. Anders Piltz)
Helliggjørelse er Guds kjærlighet som brenner i oss (intervju med p. Josef Ottersen)
Lisieux-arkivet (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om hellighet (på engelsk)
Slik blir du en helgen» på Sta Sunniva av Selja-bloggen
«Liv og hellighet» Av Thomas Merton (bok om hellighet) 
«Den nye vinen – om Åndens frukter» (bok om hellighet)

23 november 2018, 11:38