Beta Version

Cerca

Vatican News
«Hjertet mitt banket voldsomt da mine lepper nærmet seg dette støvet som hadde vært farget rødt av blodet fra de første kristne; jeg bad om nåden også å få bli en martyr for Jesus …» «Hjertet mitt banket voldsomt da mine lepper nærmet seg dette støvet som hadde vært farget rødt av blodet fra de første kristne; jeg bad om nåden også å få bli en martyr for Jesus …» 

9. Reisen til Roma. Fra «En sjels historie»

Skal Thérèse allerede som femtenåring få gå i kloster? Faren sier ja, Karmels overordnede nei, og biskopen i Bayeux har ikke bestemt seg. I november 1887 blir Thérèse, søsteren Céline og faren med på en pilegrimsreise til Roma i anledning pave Leo XIIIs 50-års prestejubileum, og Thérèse får anledning til å appellere til ham: «Helligste Far, hvis De sier ja, vil alle de andre samtykke! …»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Vi gjengir her utdrag fra manuskript A, som Thérèse stiler til sin «Moder», altså Pauline, som var priorinne i klosteret.

Reisen over Alpene s. 134

Synet av alle denne skjønnheten fremkalte dype tanker i min sjel. Det var som om jeg allerede forstod Guds storhet og himmelens herlighet … Klosterlivet viste seg for meg slik det er, med sine krav til underkastelse og de små ofre man gjør i det skjulte. Jeg forstod hvor lett det er å lukke seg inn i seg selv, å glemme sitt kalls opphøyde hensikt, og jeg sa til meg selv: Senere, i prøvelsens time, når jeg er fange i Karmel og ikke kan se mer enn en liten flik av den stjerneklare himmelen, da skal jeg huske det jeg har sett i dag. Denne tanken vil gi meg mot, og jeg vil lettere glemme mine egne små trivialiteter når jeg minnes Guds storhet og allmakt, han som er den eneste jeg vil elske. Jeg vil ikke havne i den ulykke å henge meg opp i halm og strå, nå som «mitt HJERTE har fått en FORUTANELSE av hva Jesus har beredt for dem som elsker ham!» [jf. 1 Kor 2,9]

Colosseum s. 139 – 140

Skulle jeg virkelig ha kommet til Roma uten å få gå ned i Colosseum? Det var helt umulig, syntes jeg; jeg hørte ikke mer på guidens forklaringer, kun én tanke opptok meg: å komme meg ned på arenaen … Da jeg så en arbeider gå forbi med en stige, var jeg på nippet til å spørre om å få låne den, men heldigvis lot jeg det være, for han ville nok da ha trodd at jeg var helt gal … Det fortelles i Evangeliet at Maria Magdalena alltid holdt seg i nærheten av graven, og at hun etter å ha bøyet seg for å se inn i den flere ganger, til slutt fikk se to engler [jf. Joh 20,11–12]. Likesom henne, og skjønt jeg hadde innsett det umulige i å få mitt ønske oppfylt, fortsatte jeg å bøye meg frem mot ruinene som jeg ville ned i. Og til slutt så jeg, ikke engler, men det jeg søkte. Jeg utstøtte et gledeshyl og sa til Céline: «Kom fort, her kan vi komme igjennom» …» Straks forserte vi hindret på et sted der ruinene nådde helt opp, og så klatret vi hurtig ned blant ruinenes stener, som raste ned under våre føtter.

Med stor forbauselse bevitnet pappa vårt vågemot og bad oss om å komme tilbake straks, men de to rømlingene hørte ingenting. Likesom krigerne føler at motet vokser i farens stund, vokste vår glede proporsjonalt med hindringene vi møtte på veien til det som var gjenstand for vårt ønske. Céline, som var mer forutseende enn jeg, hadde lyttet til det guiden sa, og husket at han hadde omtalt en bestemt liten sten med kors som indikerte stedet hvor martyrene hadde kjempet, og hun begynte å lete etter den. Snart fant vi den, og vi knelte ned på denne hellige jord, og våre sjeler ble forenet i bønnen … Hjertet mitt banket voldsomt da mine lepper nærmet seg dette støvet som hadde vært farget rødt av blodet fra de første kristne; jeg bad om nåden også å få bli en martyr for Jesus, og jeg følte dypt i mitt hjerte at min bønn ble hørt! … Alt dette skjedde i løpet at meget kort tid. Vi plukket opp noen stener, og så gikk vi tilbake til den ødelagte muren for å begynne vår farefulle klatretur tilbake. Pappa, som så hvor lykkelige vi var, var ikke i stand til skjenne på oss, og jeg så godt at han var stolt av vårt mot.

Den hellige Cecilia s. 141

Før reisen til Roma hadde jeg ikke hatt noen spesiell hengivenhet til denne helgenen, men det forandret seg etter at jeg hadde besøkt hennes hjem, som lå på det stedet hvor hun led martyrdøden, og som nå er omgjort til en kirke [kirken Santa Cecilia i Trastevere]. Jeg lærte at hun var blitt erklært «harmoniens dronning», ikke på grunn av sin vakre stemme eller sitt musikalske talent, men til minne om den jomfruelige sang som i det skjulte lød dypt i hennes hjerte til ære for hennes guddommelige brudgom, og da følte jeg ikke bare ærbødighet for henne, men en sann venninnekjærlighet … Hun ble min yndlingshelgen, min nærmeste fortrolige … Alt ved henne begeistret meg, særlig hennes selvforsakelse og grenseløse tillit, som gjorde henne i stand til å gjøre de sjeler jomfruelige som aldri før hadde ønsket seg andre gleder enn dem man kan nyte i dette livet …

Den hellige Cecilia minner om bruden i Høysangen; i henne ser jeg for meg «et kor i en hærleir»! [jf. Høys, 3,7; 7,1] Hele hennes liv har vært en melodiøs sang, selv under de største prøvelsene, og det forundrer meg ikke, siden «det hellige Evangelium hviltehennes hjerte» og jomfruenes brudgom hvilte I hennes hjerte! …

I audiens hos pave Leo XIII s. 144 – 145

Før jeg trådte inn i det pavelige audiensrommet, var jeg fast besluttet på å tale, men jeg kjente hvordan motet dalte da jeg ved Pavens høyre side fikk øye på M. l’abbé Révérony [generalvikar for biskopen i Bayeux]! … Nesten i samme øyeblikk fikk vi meddelt en beskjed fra ham om at det var forbudt å tale til Leo XIII fordi audiensen da ville vare for lenge … Jeg snudde meg mot min kjære Céline for å få vite hva hun mente. «Bare snakk, du!» sa hun. I neste øyeblikk befant jeg meg ved Den hellige fars føtter, og da jeg hadde kysset hans tøffel, rakte han meg hånden, men istedenfor å kysse den, foldet jeg mine hender, løftet mine tårevåte øyne mot hans ansikt og utbrøt: «Hellige Far, jeg vil be Dem om en stor nåde …»

Da bøyde paven hodet ned mot meg så ansiktet mitt nesten berørte hans; jeg så hvordan hans sorte og dype øyne var festet på meg, og det føltes som om hans blikk trengte seg inn i min sjel. «Ærverdige Far», sa jeg, «tillat meg i anledning Deres jubileum, å tre inn i Karmel som 15-åring.»

Følelsene fikk sikkert stemmen min til å skjelve, og paven vendte seg da mot M. l’abbé Révérony, som så på meg med forbauselse og irritasjon, og sa: «Jeg forstår ikke helt.» Om Gud hadde villet, hadde det vært en enkel sak for M. l’abbé Révérony å ordne det slik at jeg oppnådde det jeg ønsket, men det var korset, ikke noen trøst, Gud ønsket å gi meg. «Hellige Far», svarte generalvikaren, «det er et barn som ønsket å tre inn i Karmel som 15-åring, men de overordnede holder på å vurdere dette akkurat nå.» «Nåvel, mitt barn», svarte Den hellige far og så vennlig på meg, «gjør som de overordnede sier». Da støttet jeg hendene mot knærne hans, og med en siste kraftanstrengelse sa jeg med bønnfallende stemme: «Helligste Far, hvis De sier ja, vil alle de andre samtykke! …» Han så på meg med et fast blikk og uttalte så disse ord med trykk på hver stavelse: «Så, så … De kommer til å inntre om Gud vil! …» (Hans tonefall hadde noe ved seg som var så inntrengende og overbevisende at jeg synes jeg ennå kan høre ham.) Den hellige fars vennlighet oppmuntret meg så jeg ville si noe mer, men de to livvaktene berørte meg høflig som tegn på at jeg skulle reise meg. Men da de skjønte at det ikke var nok, tok de meg under armene, og M. l’abbé Révérony hjalp dem med å få meg opp, for jeg hadde ennå hendene foldet på Leo XIIIs knær, og de måtte rive meg bort fra hans føtter med makt  … I samme øyeblikk som jeg således ble løftet opp, berørte Den hellige far mine lepper med hånden, og deretter hevet han den for å velsigne meg; da fyltes mine øyne med tårer, og M. l’abbé Révérony kunne betrakte minst like mange diamanter som han hadde sett i Bayeux … Pavens to livvakter nærmest bar meg til døren, og der var det en tredje som gav meg en medalje med bilde av Leo XIII. Céline, som kom etter meg, hadde vært vitne til hele scenen som nettopp hadde foregått, og skjønt hun var omtrent like beveget som jeg var, hadde hun likevel hatt mot til å be Den hellige far om en velsignelse for Karmel. M. l’abbé Révérony hadde svart irritert: «Karmel er allerede velsignet.» Den hellige far gjentok mildt: «Å ja, Karmel er allerede velsignet.»

Thérèses far hos paven s. 145 – 146

Før det ble vår tur, hadde pappa alt knelt ved Leo XIIIs føtter (sammen med herrene). [Thérèse husker feil her. Det er dokumentert at herrene fikk audiens etter damene og prestene.] M. l’abbé Révérony hadde vært meget elskverdig mot ham og presentert ham som far til to karmelittnonner. Som tegn på sin spesielle velvilje hadde Paven lagt hånden på min elskede konges ærverdige hode, og det var som om Paven på denne måten hadde merket ham med et mystisk innsegl på vegne av ham som han er sann stedfortreder for … Å! Nå er han i himmelen, han som nå er far til fire karmelittnonner, og det er ikke lenger Pavens hånd som hviler på hans panne, som et profetisk tegn på det martyriet som ventet ham … Nå er det hånden til jomfruenes brudgom, herlighetens Konge, som kaster stråleglans over sin trofaste tjeners hode, og aldri skal denne guddommelige hånd opphøre å hvile på den pannen som den på denne måten hedrer! …

Jesusbarnet gjennomborer den lille ballen sin s. 146 – 147

Min kjære pappa ble svært lei seg da han fant meg oppløst i tårer etter audiensen, han gjorde alt han kunne for å trøste meg, men forgjeves … Dypt i mitt hjerte følte jeg likevel en stor fred fordi jeg hadde gjort absolutt alt som stod i min makt for å gjøre det Gud forventet av meg, men denne freden lå svært dypt nede, og bitterhet fylte min sjel, for Jesus var helt taus. Han syntes å være fraværende, det var ingenting som åpenbarte hans nærvær for meg … Denne dagen våget ikke engang solen å skinne, og Italias vakre blå himmel, som var dekket av mørke skyer, gråt uopphørlig sammen med meg … Ah! Alt var forbi, reisen hadde ikke lenger noe jeg kunne glede meg over, for den hadde mistet sin hensikt. Den hellige fars siste ord burde imidlertid ha trøstet meg; var de ikke i virkeligheten en sann profeti? På tross av alle hindringer har Guds vilje skjedd. Han har ikke tillatt menneskene å gjøre hva de selv ville, men hans vilje … Jeg hadde i noen tid overgitt meg selv til Jesusbarnet for å være hans lille leketøy. Jeg hadde sagt til ham at han ikke skulle behandle meg som et kostbart leketøy, et slikt som barna bare ser på og ikke våger å røre, men som en verdiløs, liten ball som han kunne kaste på bakken, sparke, bore hull i, forlate i et hjørne eller trykke til sitt hjerte, nøyaktig som han ville; kort sagt, jeg ville more det lille Jesusbarnet, glede ham og overgi meg selv til hans barnslige luner … Han bønnhørte meg …

I Roma gjennomboret Jesus den lille leken sin, han ville se hva som var inni, og da han hadde sett det og var tilfreds med det hans så, lot han ballen sin falle til jorden og sovnet … Hva gjorde han mens han sov så søtt, og hva hendte med den lille, forlatte ballen? … Jesus drømte at han igjen moret seg med det lille leketøyet sitt; vekselvis kastet han ballen fra seg og tok den opp igjen, og etter at han hadde latt den trille bortover et langt stykke, trykket han den til sitt hjerte, og hans lille hånd ville aldri mer slippe den.

Reisens slutt s. 152

Å! Hvilke poetiske følelser strømmet ikke inn i min sjel ved synet av alt dette som jeg så for første og siste gang i mitt liv! … Det var likevel uten beklagelse at jeg så det svinne bort i det fjerne, mitt hjerte higet ettter andre vidunderlige ting, det hadde fått nok av å betrakte jordens skjønnhet, nå var det himmelens skjønnhet som var målet for dets lengsler, og for å gi dette til sjelene, ønsket jeg å bli fange! … Men før jeg skulle se dørene åpne seg for meg til det velsignede fengsel som jeg lengtet etter, gjenstod ennå kamp og lidelse; det erfarte jeg da var tilbake i Frankrike. Min tillit var imidlertid så stor at jeg ikke sluttet å håpe på at jeg ville få lov til å inntre den 25. desember … Straks vi kom tilbake til Lisieux, dro vi på besøk til Karmel. For et møte det ble! … Vi hadde så mye å fortelle hverandre etter en måneds adskillelse, en måned som føltes så meget lengre og hvor jeg hadde lært mer enn jeg hadde lært gjennom mange år …

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse

29 maj 2018, 09:26