«Du kjenner min svakhet og min ufullkommenhet bedre enn jeg selv gjør, du vet at jeg aldri vil kunne elske mine søstre slik du elsker dem, om du selv ikke elsket dem, min Jesus, i meg.»

NORSK

17. Jesu eget bud. Fra «En sjels historie»

Thérèse skriver om sin voksende innsikt i Guds barmhjertige kjærlighet, om hans nye bud: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre». Og hun forteller om en erfaring som lærte henne aldri å dømme andre.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi gjengir her s. 233 – 236 fra manuskript C, oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre

Dette året, kjære Moder [Moder Marie de Gonzague, klosterets priorinne], har Gud gitt meg den nåde å la meg forstå hva nestekjærlighet betyr; riktignok har jeg forstått dette før også, men det var på en mindre fullkommen måte, for jeg hadde ikke forstått dybden av Jesu ord når han sier: Det andre bud er LIK det første: Du skal elske din neste som deg selv [jf. Matt 22,39]. Jeg var mest opptatt av å elske Gud, og det var ved å elske ham at jeg forstod at min kjærlighet ikke bare skulle uttrykkes i ord, for: Det er ikke dem som sier «Herre, Herre!» som kommer inn i himlenes rike, men de som gjør Guds vilje [jf. Matt 7,21]. Hva han vil, det har han gitt til kjenne mange ganger, ja, jeg kunne nesten si: på hver side av sitt Evangelium. Men det var ved det siste aftensmåltid, når han vet at disiplenes hjerter mer enn noensinne brenner av heftig kjærlighet til ham som nå er i ferd med å gi seg selv til dem i sin eukaristis ufattelige mysterium, at den gode Frelseren ville gi dem et nytt bud. Med en ubeskrivelig øm kjærlighet sier han til dem: Jeg gir dere et nytt bud, det er at dere elsker hverandre, og at LIKESOM JEG HAR ELSKET DERE, SKAL DERE ELSKE HVERANDRE. Dette skal være et tegn, så hele verden vil forstå at dere er mine disipler: at dere elsker hverandre [jf. Joh 13,34–35].

Hvordan elsket Jesus? Og hvorfor?

Hvordan har Jesus elsket sine disipler, og hvorfor har han elsket dem? Det kan ikke ha vært deres menneskelige egenskaper og kvaliteter som tiltrakk ham, siden det jo var en uendelig avstand mellom ham og dem. Han var selve kunnskapen og den evige Visdom, de var fattige fiskere, uvitende og fylt av jordiske tanker. Men Jesus kaller dem likevel sine venner, sine brødre [jf. Joh 15,15]. Han vil at de skal herske med ham i Faderens rike, og for å åpne dette riket for dem, vil han dø på et kors, for han har sagt: Det finnes ingen større kjærlighet enn å gi sitt liv for dem man elsker. [jf. Joh 15,13]

Man setter oljelampen på en holder, så den lyser for alle i huset

Kjære Moder, når jeg mediterte over Jesu ord, forstod jeg hvor ufullkommen min kjærlighet til søstrene var, jeg innså at jeg ikke elsker dem slik Gud elsker dem. Å, ja, jeg forstår nå at den fullkomne kjærlighet består i å bære over med andres feil og ikke på noen måte la seg forbause over deres svakheter [jf. Gaudete et exsultate, 72], å la seg berike av den minste lille dydsakt man ser dem gjøre. Men fremfor alt har jeg forstått at den barmhjertige kjærlighet ikke kan holdes innelukket i hjertets dyp: Ingen, har Jesus sagt, tenner en fakkel for å sette den under en skjeppe, men man setter den på en stake for å la den lyse for ALLE som er i huset [jf. Matt 5,15]. Jeg tror at denne fakkelen er et bilde på den barmhjertige kjærlighet som skal opplyse og glede ikke bare dem jeg er mest glad i, men ALLE som er i huset, uten unntak.

Et nytt bud gir jeg dere. Jesus elsker i oss

Da Herren gav det bud til sitt folk at de skulle elske sin neste som seg selv [jf. 3 Mos 19,18], hadde han ennå ikke kommet til jorden. Da han også visste i hvor høy grad mennesket elsker seg selv, kunne han ikke forlange at man skulle ha større kjærlighet til nesten. Men da Jesus gav sine apostler et nytt bud, SITT EGET BUD [jf. Joh 15,12], som han senere kalte det, så taler han ikke lenger om å elske sin neste som seg selv, men han sier at man skal elske sin neste slik han, Jesus, elsker ham, slik han vil elske ham til tidenes ende …

Å! Jeg vet, Herre, at du ikke krever det umulige. Du kjenner min svakhet og min ufullkommenhet bedre enn jeg selv gjør, du vet at jeg aldri vil kunne elske mine søstre slik du elsker dem, om du selv ikke elsket dem, min Jesus, i meg. Det er fordi du ville gi meg denne nåden, at du har gitt oss et nytt bud. Å, hvor høyt jeg elsker dette budet, for det gjør at jeg med sikkerhet kan vite at det er din vilje å elske i meg alle de du har befalt meg å elske! …

Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. En meget nyttig opplevelse

Ja, jeg kjenner at når jeg viser nestekjærlighet, da er det Jesus selv som virker i meg; jo mer jeg er forenet med ham, desto mer elsker jeg alle mine søstre. Når jeg vil styrke denne kjærligheten i meg selv, spesielt når djevelen forsøker å rette min sjels blikk mot feilene til en eller annen søster som jeg finner mindre sympatisk, skynder jeg meg å hente frem hennes gode sider, hennes gode intensjoner. Jeg sier til meg selv at selv om jeg har sett henne falle en gang, kan det godt være at hun har seiret flerfoldige andre ganger som hun av ydmykhet har holdt skjult, og dessuten kan det være at det som for meg ser ut som en feil, hadde en god hensikt og derfor godt kunne ha vært en dydsakt. Jeg har ikke noe problem med å overbevise meg selv om dette, siden jeg en gang gjorde en liten erfaring som viste meg at man aldri skal dømme. Det skjedde under rekreasjonen, da portvaktsøsteren ringte to signaler for å angi at man måtte åpne den store ytterparten fordi det var noen trestokker vi måtte ha inn, som skulle brukes til krybben. Rekreasjonen var ikke spesielt munter siden du ikke var til stede, kjære Moder, og jeg tenkte at om man skulle sende meg for å hjelpe til som «tredjesøster», ville jeg bli svært fornøyd. [Det franske «tierce» betegnet den søsteren som assisterte økonomisøsteren når det ble åpnet for noe som skulle inn i klausuren.] Og jammen spurte ikke moder subpriorinnen om jeg eller søsteren ved siden av meg kunne hjelpe til, og jeg begynte straks å ta av meg forkleet, men litt langsomt for å gi min medsøster tid til å ta sitt forkle av før meg, for jeg tenkte jeg ville gjøre henne en glede ved å la henne være «tredjesøster». Søsteren, som var økonomisøster [«soeur dépositaire», med ansvar for å kjøpe inn det klosteret trenger] for anledningen, så smilende på oss, og da hun så at jeg hadde reist meg sist, sa hun: «Å, ja, jeg tenkte nok at det ikke ble deg som skulle vinne en perle til din krone, du var altfor treg …»

Naturligvis trodde hele kommuniteten at jeg hadde somlet med vilje, og jeg kan ikke si hvor mye denne lille episoden gavnet min sjel og gjorde meg overbærende med hensyn til andres svakheter. Dette forhindrer meg også fra å føle meg smigret når noen sier noe fordelaktig om meg, for jeg tenker som så: Når man bedømmer mine små dydsakter som ufullkommenheter, kan det også hende man tar feil og tror det er dydsakter det som virkelig er ufullkommenheter. Så jeg sier med Paulus: For meg har det lite betydning om jeg blir dømt av en menneskelig domstol. Jeg dømmer heller ikke meg selv, for den som dømmer meg, er HERREN [jf. 1 Kor 4,3–4]. For å oppnå en mild dom, eller snarere for ikke å bli dømt i det hele tatt, vil jeg alltid ha kjærlighetsfulle tanker, for Jesus har sagt: Døm ikke, så skal dere selv ikke bli dømt [jf. Luk 6,37].

***

Andre utdrag fra «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke