Beta Version

Cerca

VaticanNews
På dagen for sin ikledning undertegnet Thérèse for først gang som «søster Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt». På dagen for sin ikledning undertegnet Thérèse for først gang som «søster Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt». 

11. Fra inntreden til ikledning. Fra «En sjels historie»

Den 9. april 1888 inntrer Thérèse i Karmel i Lisieux. «Jeg opplevde klosterlivet akkurat slik jeg hadde forestilt meg det … Lidelsen omfavnet meg, og jeg kastet meg inn i den med all min kjærlighet», skriver Thérèse. Imens blir faren hennes stadig sykere; som følge av åreforkalkninger i hjernen rammes han av lammelser og psykiske forstyrrelser. Men den 10. januar 1889 er han i stand til å være med på Thérèses ikledning. «Denne dagen ble hans triumf, hans siste festdag her nede. Han hadde gitt alle sine barn til Gud».

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma. Fra «En sjels historie»
10. Tre måneder i eksil. Fra «En sjels historie»

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Vi gjengir her enkelte utdrag fra manuskript A, som Thérèse stiler til sin «Moder», det vil si søsteren Pauline, som var priorinne i klosteret.

Inntredenen 9. april 1888 (høytiden for Herrens bebudelse) s. 156 – 157

Likesom kvelden i forveien, var hele familien samlet for å delta i messen og motta kommunionen. Så snart Jesus hadde steget ned i hjertet til mine kjære slektninger, hørte jeg nesten ikke annet enn hulking omkring meg. Det var bare jeg som ikke felte noen tårer, men jeg følte at hjertet mitt banket med en slik kraft at jeg syntes ute av stand til å bevege meg da det ble gjort tegn til oss at vi skulle gå mot klosterporten. Men jeg klarte likevel å gå fremover mens jeg lurte på om jeg nå skulle dø av hjertebank. Å! For et øyeblikk! Man må ha opplevd det for å vite hvordan det er …

Mine følelser lot seg ikke merke i det ytre; etter å ha omfavnet alle mine kjære familiemedlemmer, bøyde jeg kne foran min makeløse far og bad om hans velsignelse, og da han skulle gi meg den, knelte han selv, og gråtende velsignet han meg …

Englene må ha gledet seg over synet av denne gamle mannen som overrakte sitt barn som ennå befant seg i livets vår, til Herren! … Noen minutter etter lukket denne hellige arkens port seg bak meg, og her mottok jeg kyssene fra mine kjære søstre [Marie og Pauline], som hadde vært mine mødre og fra nå av skulle være mine forbilder … Endelig var mine drømmer gått i oppfyllelse, i min sjel hersket en FRED så stille og dyp at den ikke lar seg beskrive, og i syv og halvt år har jeg hatt denne indre freden, som aldri har forlatt meg, selv ike midt under de hardeste prøvelser.

Som alle postulanter ble jeg straks etter min inntreden ført til koret; her var det mørkt fordi det hellige sakramentet var utstilt [for at nonnene skulle ikke kunne sees fra kapellet], og det første som fanget mitt blikk, var vår hellige Moder Genevièves øyne, som var festet på meg [grunnlegger av Karmel i Lisieux, priorinne i flere perioder, syk og ufør fra 1884 til sin død i 1891]. Jeg ble stående på kne ved hennes føtter og takket Gud for den nådegave det er å få kjenne en helgen. Deretter fulgte jeg Moder Marie de Gonzague [priorinnen] til forskjellige steder i klosteret.

«Det var ved korset han ville gi meg sjelene» s. 158

Det jeg ville gjøre i Karmel, erklærte jeg ved føttene til Jesus i sakramentets skikkelse under eksaminasjonen før løfteavleggelsen: «Jeg er kommet hit for å frelse sjeler og især for å be for prestene.» Når man vil oppnå et mål, må man benytte seg av visse midler. Jesus lot meg forstå at det var ved korset han ville gi meg sjelene, og jo mer lidelsen vokste, desto mer følte jeg meg trukket mot den. I fem år var dette min vei. [Denne perioden faller sammen med Moder Marie de Gonzagues priorat.] Men i det ytre var det ingenting som røpet hvor mye jeg led, og det gjorde det enda verre at jeg var alene om å vite det. Å! Hvor overrasket vi vil bli når vi ved tidenes ende får lese sjelenes historie! … Det er nok mange som vil bli forbauset når de får vite om den veien min sjel ble ledet frem på! …

At dette er sant, kan jeg illustrere ved å fortelle om pater Pichon, som kom på besøk i anledning sr. Marie av Jesus hjertes [Thérèses søster Marie] profess to måneder etter min inntreden, for han ble svært overrasket over å se hva Gud hadde virket i min sjel. Han fortalte at da han hadde sett meg be i koret dagen før, hadde han tenkt at min iver var barnslig og at jeg nok sikkert hadde en lett og behagelig vei. Møtet med denne gode pateren ble en meget stor trøst for meg, til tross for at tårene rant fordi jeg hadde så store problemer med å åpne min sjel for ham. Jeg avla imidlertid et generalskriftemål på en måte jeg aldri hadde gjort før, og etterpå uttalte pateren de mest trøsterike ord som noensinne har nådd min sjels ører: «I nærvær av Gud, Jomfru Maria og alle helgenene erklærer jeg at du aldri har begått en eneste dødssynd.» Og så tilføyde han: «Takk Gud for alt han har gjort for deg, for om han hadde overlatt deg til deg selv, hadde du, istedenfor å være en liten engel, blitt en liten djevel.» Å, ja, jeg hadde ingen vanskeligheter med å tro på det, jeg følte jo hvor svak og ufullkommen jeg var, men min sjel ble full av takknemlighet. Jeg hadde vært så veldig redd for at jeg hadde skitnet til min dåpskjole, og en slik forsikring fra en åndelig veileder var som å høre det fra Jesu egen munn; dette var akkurat det som vår hellige Moder Teresa ønsket å finne hos en åndelig veileder, nemlig kunnskap forenet med hellig dyd. Den gode pateren uttalte også disse milde ord som har innprentet seg i mitt hjerte: «Mitt barn, la alltid Vårherre være din overordnede og din novisemester.» Og det ble han faktisk, og han ble også min «åndelige veileder» [Pater Pichon ble sendt som misjonær til Canada i november 1888.]. Jeg vil ikke dermed si at min sjel har vært lukket for mine overordnede. Å nei, langt derifra – jeg har alltid forsøkt å være en åpen bok for dem, men vår Moder, som så ofte var syk, hadde ikke mye tid til å beskjeftige seg med meg. Jeg vet at hun var meget glad i meg og bare snakket pent om meg, men Gud tillot at hun, uten å vite det selv, var MEGET STRENG. Hver gang jeg møtte henne, måtte jeg kysse gulvet [et tegn på ydmykhet], og likedan var det med de sjeldne gangene jeg fikk veiledning hos henne … Hvilken uvurdelig nåde! … Hvor tydelig det var at Gud virket i henne som stod i hans sted! Hvordan skulle det ha gått med meg om jeg, slik utenforstående trodde, hadde vært kommunitetens «kjæledegge»? …

Jesu hellige ansikt s. 161

Den lille blomsten som var blitt omplantet til Karmelberget, skulle springe ut under korsets skygge. Jesu tårer og blod ble dens dugg, og det guddommelige ansikt, sløret av tårer, ble dens sol … Inntil da hadde jeg ikke målt dybden av den skatt som er skjult i Jesu hellige Ansikt, og det ble du, kjære Moder, som skulle lære meg dette. Likesom det var du som inntrådte i Karmel forut for oss, slik var du også den første som trengte inn i de kjærlighetens mysterier som er skjult i vår brudgoms ansikt. Da kalte du på meg, og jeg forstod … Jeg forstod hva den sanne ære består i. Han, hvis rike ikke er av denne verden [jf. Joh 18,36], viste meg at den sanne visdom består i å ville «være ukjent og betraktes som intet», og «å finne sin glede i forakten for seg selv» [«Kristi etterfølgelse», hhv. bok I, kap. II,3 og bok III, kap. XLIX,7] … Å! Jeg ville så gjerne at mitt ansikt, likesom Jesu ansikt, skulle «være virkelig skjult, slik at ingen på jorden skulle kunne gjenkjenne meg» [jf. Jes 53,5]. Jeg tørstet etter å lide og bli glemt … [På dagen for sin ikledning, den 10. januar 1889, undertegnet Thérèse for første gang med «søster Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt]

Hvor barmhjertig er ikke den vei Vårherre alltid har ledet meg på? Aldri har han latt meg ønske noe ute at han gitt meg det, til og med hans bitre kalk opplever jeg kun som herlig velsmakende …

Farens sykdom og ydmykelser s. 163

Det var på høy tid at en så trofast tjener [Thérèses far] fikk belønning for sitt strev, og det er rettferdig nok at den lønn han mottok, lignet den Gud gav til himmelens Konge, sin eneste Sønn … Pappa hadde nylig gitt Gud et alter [hovedalteret i St. Peterskirken i Lisieux], og det var han selv som der ble det utvalgte offer sammen med det lyteløse Lammet. Du kjenner godt til de bitre hendelsene som rammet oss i juni 1888, kjære Moder, og især den 24. juni; disse minnene er så dypt risset inn i dypet av våre hjerter at det er unødvendig å skrive dem ned … [Den 23. juni 1888 forsvant faren uten å ha sagt fra til noen. Han var allerede sterket angrepet av arteriosklerose i hjernen. Han ble funnet i Le Havre den 27. juni.] Og det var ennå kun begynnelsen på våre prøvelser … Tiden for min ikledning var imidlertid kommet; jeg ble godkjent av kapitlet, men hvordan skulle vi kunne tenke på å planlegge en seremoni? [På dagen for ikledningen forlot postulanten klausuren i brudekjole for å delta i seremonien sammen med sin familie.] Det var til og med snakk om å gi meg den hellige drakten uten at jeg behøvde å gå ut, men så bestemte man seg for å vente. Til alles forundring kom pappa seg etter sitt andre hjerneslag, og biskopen bestemte at seremonien skulle finne sted den 10. januar. 

Ikledningen og snøen 10. januar 1889 s. 163 – 165

Ventetiden hadde vært lang, men så ble det også en fin fest! … Ingenting manglet, ingenting, selv ikke sneen … Jeg vet ikke om jeg allerede har fortalt deg om min store kjærlighet til sne? … Helt fra jeg var ganske liten, har jeg vært betatt av dens hvithet; noe av det jeg likte best, var å gå på tur mens snefnuggene dalte ned. Hvor har jeg denne sansen for sne fra? Kanskje kommer det av at jeg er en liten vinterblomst, og at det første mine øyne falt på som lite barn, var naturen kledd i hvit vinterkåpe … Nåvel, uansett hadde jeg alltid ønsket at naturen på dagen for min ikledning skulle fremstå i hvitt, slik som jeg. Kvelden før høytidsdagen betraktet jeg trist til sinns den grå himmelen, hvorfra det fra tid til annen falt lett duskregn, og temperaturen var så mild at jeg ikke lenger kunne håpe på sne. Morgenen etter hadde himmelen ikke forandret seg, men festen ble likevel vidunderlig, og den fineste, den mest henrivende blomsten av alle, var min kjære konge; aldri hadde han vært vakrere, aldri hadde vi sett ham med en slik verdighet … Alle beundret ham, og denne dagen ble hans triumf, hans siste festdag her nede. Han hadde gitt alle sine barn til Gud, for Céline hadde betrodd ham sitt kall. Han hadde grått av glede, og sammen med henne hadde han gått for å takke ham som «hadde gjort ham den ære å ta alle hans barn».

Ved avslutningen av seremonien intonerte biskopen Te Deum, og en prest forsøkte da å gjøre tegn til at denne lovsangen bare skulle synges under løfteavleggelser, men den var i gang, og hymnen om Guds nådeverk ble sunget til siste strofe. Og måtte ikke akkurat denne festen bli fullendt når den forenet i seg alle de andre? Etter at jeg hadde kysset min kjære konge for siste gang, vendte jeg tilbake til klausuren, og det første jeg la merke til i klostergangen, var «mitt lille rosenrøde Jesusbarn», som smilte til meg blant blomstene og lysene, og straks etter falt mitt blikk på snefnuggene … Klostergården var hvit som jeg selv. Hvilken oppmerksomhet fra Jesus! Han hadde oppfylt sin bruds ønske – han gav henne sne … Hvilket dødelig menneske, hvor mektig han enn måtte være, kunne vel få sne til å falle fra himmelen for å glede sin elskede? … Kanskje var det mange utenfor som stilte seg nettopp dette spørsmålet; det som var sikkert, er at sneen på min ikledningsdag ble ansett som et lite mirakel, og hele byen var ytterst forbauset. Man syntes jeg hadde en merkelig smak som likte sne! … Så meget desto bedre, det fremhever enda mer den ubegripelige ettergivenhet som karakteriserer jomfruenes brudgom … han som elsker liljer, hvite som SNE!

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse
Norden gør klar til relikviebesøg

09 juni 2018, 09:25