Beta Version

Cerca

Vatican News
«Kjære Moder, jeg er en liten pensel som Jesus har valgt for å male sitt eget bilde i de sjelene du har betrodd meg.» «Kjære Moder, jeg er en liten pensel som Jesus har valgt for å male sitt eget bilde i de sjelene du har betrodd meg.» 

20. Kjærligheten nærer seg av ofre. Fra «En sjels historie»

Heller ikke de goder som bor i vårt hode og i vårt hjerte tilhører oss. Gud benytter seg av sine skapninger for å gjøre sitt verk i sjelene. Thérèse sammenligner seg selv med en liten pensel, og forteller om sr. Marthe de Jésus, som var det første maleriet hun var med på å male.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi gjengir her s. 245 – 251 fra manuskript C, oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Heller ikke intellektets og hjertets goder tilhører oss

Kjære Moder, jeg skrev i går at de jordiske goder ikke tilhører meg og at det derfor ikke burde være vanskelig for meg å la være å kreve dem tilbake dersom noen tok dem fra meg. De himmelske goder tilhører meg like så lite, de har Gud lånt meg, han som også kan ta dem fra meg uten at jeg har rett til å klage. Men de goder som kommer direkte fra Gud, de som bor i forstanden og hjertet og det som springer ut herfra, de dype tankene, alt dette utgjør en rikdom man fester seg ved som et helt personlig gode ingen har rett til å røre … For eksempel, hvis man under en privat samtale forteller en søster om en innsikt man har fått under den indre bønnen, og om denne søsteren noe senere i samtale med en annen søster forteller om dette du har betrodd henne, som om det var noe hun selv hadde tenkt på, så føles det som om hun har tatt noe som ikke tilhører henne. Eller også, om man under rekreasjonen sier noen kvikke og treffende replikker ganske lavt til henne som sitter ved siden av, og hun så gjentar dette høyt uten å fortelle hvor hun har det fra, så føles det likeledes som tyveri. Man sier kanskje ingenting der og da, selv om man har god lyst, men så griper man den første og beste anledning til på diskret vis å gjøre det kjent at det som ble sagt, egentlig var ens egne tanker som vedkommende utga som sine.

Jeg ville nok ikke ha formådd å forklare disse nedstemmende følelsene vi har fra naturens hånd, Moder, om jeg ikke selv hadde kjent dem i mitt hjerte. Jeg skulle gjerne ha lullet meg inn i søte ønskedrømmer om at det kun var jeg som var hjemsøkt av slikt, om du ikke hadde pålagt meg å lytte til dine kjære små novisers fristelser. Jeg har lært mye av oppdraget du har betrodd meg, spesielt har jeg følt det nødvendig selv å praktisere det jeg lærte de andre; derfor kan jeg nå si at Jesus har gitt meg den nåde å være like lite bundet til intellektets og hjertets goder som til de materielle. Hvis det skjer at jeg tenker og sier noe søstrene liker, synes jeg det er helt naturlig at de tar det i bruk som sitt eget. Denne tanken tilhører Den hellige ånd og ikke meg, ettersom Paulus sier at uten denne kjærlighetens Ånd kan vi ikke kalle vår Far som er i himmelen, for «Far» [jf. Rom 8,15]. Han er følgelig helt fri til å benytte seg av meg for å meddele en god tanke til en sjel. Hvis jeg trodde denne tanken tilhørte meg, ville jeg være som «eselet som bar skrinet med relikviene» [La Fontaine, Fables, bok IV, 14], det som trodde at hyllesten som ble vist de hellige, var til ære for det selv.

Den som bare nærer seg av vakre tanker, dør av sult

Jeg ringeakter ikke de dype tankene som nærer sjelen og forener den med Gud, men jeg har lenge forstått at man ikke skal støtte seg til dem og tro at fullkommenhet består i å motta mye lysende innsikt. Selv de vakreste tankene er ingenting uten gjerninger. Riktignok kan det være at andre kan dra stor nytte av dem om de er ydmyke og viser takknemlighet overfor Gud, fordi han tillater dem å ta del i festmåltidet til denne sjelen som han har ønsket å berike med sin nåde. Men hvis denne sjelen kun beskjeftiger seg med å nyte sine vakre tanker og ber på samme måte som fariseeren, er hun lik en person som dør av sult foran et veldekket bord, mens alle de inviterte tar for seg av de overdådige rettene og fra tid til annen kaster misunnelige blikk på eieren av så mye godt.

Gud benytter seg av sine skapninger for å gjøre sitt verk i sjelene

Å! Hvor godt det er at det kun er Gud som kjenner hjertets grunn … hvor korttenkte er ikke menneskene! … Når de oppdager at en sjel er mer opplyst enn andre, konkluderer de straks med at Jesus elsker dem mindre enn denne opplyste sjel, og at de ikke kan være kallet til samme fullkommenhet. Siden når ble det slik at Herren ikke lenger har rett til å betjene seg av sine skapninger når han ønsker å gi til alle sjelene han elsker, den næring som er helt nødvendig for dem? På faraos tid hadde Herren ennå denne rett, for i Skriften sier han til fyrsten: Jeg har med hensikt opphøyet deg for at MIN MAKT skal bli skinnende klar for deg, slik at mitt navn blir forkynt over hele jorden [jf. 2 Mos 9,16]. Mange århundrer er gått siden den Allmektige uttalte disse ord, men hans handlingsmåte har ikke forandret seg siden den gang; han har alltid benyttet seg av sine skapninger som middel til å gjøre sitt verk i sjelene.

Thérèse er en liten pensel

Om en kunstners lerret kunne tenke og tale, ville det sikkert ikke klage over ustanselig å bli strøket og strøket på ny av en pensel, og det ville heller ikke misunne dette redskapets lodd, for lerretet ville vite at det slett ikke var til penselen, men kunstneren som fører den, den skylder takk for den skjønnhet det dekkes med. Penselen på sin side kan ikke rose seg av det mesterverk som er gjort med den; den vet at kunstnere ikke lar seg hindre av noe, at de leker seg med utfordringene og morer seg med iblant å velge ut de svakeste og mest mangelfulle redskapene …

Kjære Moder, jeg er en liten pensel som Jesus har valgt for å male sitt eget bilde i de sjelene du har betrodd meg. En kunstner benytter seg aldri av kun en pensel, han må minst ha to; den første er den nyttigste, det er med den han maler de store trekkene i bildet, og på kort tid har han dekket hele lerretet; den andre, den minste, brukes til detaljene.

Det er du, Moder, som for meg representerer den dyrebare penselen som Jesu hånd griper med kjærlighet når han vil gjøre et stort arbeid i dine barns sjeler, og jeg er den minste lille penselen som det deretter behager ham å bruke til de mindre detaljene.

Det første maleriet. Fortellingen om sr. Marthe de Jésus

Første gang Jesus benyttet seg av sin lille pensel, var rundt den 8. desember 1892. Jeg kommer alltid til å huske denne perioden som en nåderik tid. Jeg vil nå betro deg disse minnene, kjære Moder.

Da jeg femten år gammel fikk den glede å tre inn i Karmel, fant jeg en søster i novisiatet som var inntrådt noen måneder før meg [Sr. Marthe de Jésus, legsøster med hvitt slør]. Hun var åtte år eldre enn meg, men hennes barnslige personlighet fikk oss til å glemme aldersforskjellen, så ganske snart fikk du den glede, Moder, å se dine to små postulanter komme vidunderlig godt overens og bli uadskillelige. For å oppmuntre denne spirende hengivenheten som etter din mening burde bli til noe fruktbart, tillot du at vi fra tid til annen møttes for å snakke om åndelige ting. Min kjære, lille mednovise sjarmerte meg med sin uskyld og sin åpenhjertige karakter, men på den annen side var jeg forundret over å oppdage at hennes hengivenhet overfor deg var annerledes enn min. Det var også mange ting i hennes oppførsel overfor søstrene som jeg ønsket at hun ville forandre på … Det var på denne tiden at Gud lot meg forstå at det finnes sjeler hans barmhjertighet ikke blir trett av å vente på, som han kun gradvis skjenker sitt lys, så jeg voktet meg vel for å fremskynde den tid han hadde bestemt, og ventet tålmodig på at Jesus skulle finne det rette tidspunkt.

Da jeg en dag reflekterte over tillatelsen du hadde gitt oss for at vi skulle kunne snakke sammen i den hensikt å bli enda mer oppflammet i vår kjærlighet til brudgommen, slik det står skrevet i våre konstitusjoner, måtte jeg fastslå at våre samtaler ikke nådde det ønskede formål. Gud lot meg da føle at øyeblikket var kommet, og at jeg ikke lenger skulle være redd for å snakke, eller også skulle jeg slutte med disse samtalene som lignet mer på slike som føres mellom vanlige venninner ute i verden. Dette var en lørdag, og dagen etter, under takksigelsesbønnen, bad jeg inderlig til Gud at han måtte legge meg gode og overbevisende ord i munnen, eller enda bedre tale selv gjennom meg. Jesus hørte min bønn og tillot at resultatet svarte til mine forhåpninger helt og holdent, for: De som vender sitt blikk mot ham, skal bli opplyst (Sal XXXIIl) [jf. Sal 34,6], og Lyset stiger opp i mørket for den som er oppriktig og rettferdig i sitt hjerte [jf. Sal 112,4]. Det første skriftstedet sikter til meg, det andre til min venninne, som virkelig hadde et rettskaffent hjerte …

Da den avtalte tiden var inne for vår samtale, så den stakkars søsteren straks hun fikk øye på meg, at jeg ikke var den samme. Hun satte seg rødmende ved min side, og jeg trykket hennes hode mot mitt hjerte og sa med gråtkvalt stemme alt jeg tenkte om henne, men jeg uttrykte meg med forsiktig ømhet som viste henne hvor stor min hengivenhet for henne var, og snart blandet hennes tårer seg med mine. Hun innrøm met meget ydmykt at alt jeg sa var sant, og lovet meg å begynne et nytt liv, og hun bad meg om den nåde å alltid gjøre henne oppmerksom på de feil hun gjorde. Da vi omsider skiltes, var vårt vennskap blitt helt åndelig, det var ingen menneskelig egenkjærlighet igjen i vår hengivenhet for hverandre. I oss ble disse linjer fra Skriften virkeliggjort: En bror som blir hjulpet av en bror, er som en befestet by [jf. Ordsp 18,19].

Det Jesus gjorde med sin lille pensel, ville snart ha vært utvisket om han ikke hadde virket gjennom deg, Moder, for å fullføre sitt verk i den sjel han ville ha helt for seg selv. Denne prøvelsen var en temmelig bitter erfaring for min stakkars mednovise, men din fasthet seiret, og samtidig som jeg forsøkte å trøste henne som du hadde gitt meg som min spesielle søster, kunne jeg nå forklare henne hva den sanne kjærlighet består i. Jeg viste henne at det var seg selv hun elsket og ikke deg, og jeg fortalte henne hvordan jeg elsker deg og om alle ofrene jeg hadde vært nødt til å bringe i begynnelsen av mitt ordensliv for ikke å knytte meg til deg på en rent sanselig måte, likesom en hund er knyttet til sin herre. Kjærligheten nærer seg av ofre, jo mer en sjel gir avkall på den naturlige tilfredsstillelse, desto sterkere og mer uegennyttig blir dens ømhet i forhold til andre.

Thérèse har lært seg å forsake

Jeg husker da jeg var postulant, at jeg noen ganger var så voldsomt fristet til å gå inn til deg fordi jeg hadde så inderlig lyst på noen dråper glede, at jeg måtte skynde meg forbi ditt kontor og klamre meg fast til trappegelenderet. I tankene gikk jeg igjennom en mengde ting jeg kunne be om tillatelse til; ja, kort sagt, jeg fant tusen gode grunner til å gi etter for min natur … Jeg er så glad nå for at jeg helt fra begynnelsen av mitt ordensliv lærte meg å forsake. Jeg gleder meg allerede til lønnen som er lovet dem som kjemper tappert. Jeg føler ikke lenger at det er nødvendig å nekte meg selv all den trøst og oppmuntring som mitt hjerte har behov for, for min sjel er blitt styrket av ham som er den eneste jeg vil elske. Jeg er lykkelig når jeg merker at hjertet vokser i takt med kjærligheten til ham, og at det er i stand til å gi så utrolig meget mer ømhet til sine kjære omkring seg enn det kunne dersom det begrenset seg til en egoistisk og ufruktbar kjærlighet.

***

Flere utdrag fra «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke
17. Jesu eget bud
18. For hans åk er godt og hans byrde er lett
19. Velmenende sykesøstre

***

Se også:

http://therese.katolsk.no/ om relikviefarten i Norden 28. september – 29. november 2018
Hyrdebrev fra de nordiske biskoper i anledning relikvievalfarten
Hvorfor akter vi egentlig relikvier? av p. Anders Piltz
Helliggjørelse er Guds kjærlighet som brenner i oss (intervju med p. Josef Ottersen)
Lisieux-arkivet (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om hellighet (på engelsk)
Slik blir du en helgen» på Sta Sunniva av Selja-bloggen
«Liv og hellighet»  av Thomas Merton (bok om hellighet)
«Den nye vinen – om Åndens frukter» av Wilfrid Stinissen (bok om hellighet)

04 oktober 2018, 15:41