Cerca

Vatican News
«Jeg så at pappa hadde dratt den opp med alle røttene da han plukket den, men uten å skade den; den syntes å være bestemt til å leve i en annen jord, mer fruktbar enn den bløte mose hvor den hadde tilbrakt sine første morgenstunder.» «Jeg så at pappa hadde dratt den opp med alle røttene da han plukket den, men uten å skade den; den syntes å være bestemt til å leve i en annen jord, mer fruktbar enn den bløte mose hvor den hadde tilbrakt sine første morgenstunder.» 

8. Kallet til Karmel. Fra «En sjels historie»

Det står klart for den nå fjortenårige Thérèse at Herren kaller henne til Karmel. Hun forteller at hun «måtte […] gjennom en god del ildprøver, men Guds kall var så sterkt og inntrengende at om jeg hadde måttet gå gjennom ild, ville jeg ha gjort det for å være tro mot Jesus».

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst

Vi minner om at Thérèse var den yngste av fem søstre:
1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940
2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951
3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941
4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959
5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Vi gjengir her utdrag fra manuskript A, som Thérèse stiler til sin «Moder», altså Pauline, som var priorinne i klosteret.

Søstrenes reaksjon på Thérèses kall s. 114 – 116

Som den hellige Johannes av Korset sier det i sin lovsang: «Jeg hadde verken veileder eller lys, kun det som brant i mitt hjerte, men dette lyset ledet meg med større sikkerhet enn dagslyset til stedet hvor han ventet på meg, han som kjenner meg til fullkommenhet.» [«Sjelens mørke natt», vers III og IV] Dette stedet var Karmel. Før jeg kunne «hvile meg i skyggen av ham som jeg lengtet etter» [jf. Høys 2,3], måtte jeg gjennom en god del ildprøver, men Guds kall var så sterkt og inntrengende at om jeg hadde måttet gå gjennom ild, ville jeg ha gjort det for å være tro mot Jesus … Bare hos en eneste sjel fant jeg støtte for mitt kall, det var hos min kjære Moder. Mitt hjerte fant en sann gjenklang i hennes hjerte, og uten henne hadde jeg sikkert aldri nådd frem til den velsignede havn som fem år tidligere hadde mottatt henne i sitt eget jordsmonn, gjennomtrengt av himmelsk dugg … Ja, i fem år hadde jeg vært langt borte fra deg, kjære Moder, jeg trodde jeg hadde mistet deg, men i prøvelsens time var det din hånd som viste meg veien jeg skulle følge … Jeg trengte denne trøsten, for mine besøk i Karmels taleværelse var blitt mer og mer uutholdelige; jeg kunne ikke nevne mitt ønske om å inntre uten å føle meg avvist. Marie, som mente jeg var for ung, gjorde alt hun kunne for å forhindre at jeg inntrådte. Du selv, Moder, forsøkte iblant, for å prøve meg, å dempe min iver. Så, om jeg ikke hadde hatt et virkelig kall, hadde jeg blitt stanset straks fra begynnelsen, for jeg møtte motstand så snart jeg begynte å svare på Jesu kall. Jeg ville ikke fortelle Céline at jeg ønsket å tre inn i Karmel så ung, og dette gjorde det enda mer vondt, for det var svært vanskelig for meg å skjule noe for henne … Men denne pinen varte ikke lenge, for snart forstod min kjære søster hva jeg hadde bestemt meg for, og langt fra å forsøke å få meg til å ombestemme meg, aksepterte hun med beundringsverdig mot det offer Gud krevde av henne. For å forstå hvor stort dette offeret var, må man forstå hvor fast vi var knyttet til hverandre. Vi var så å si én og samme sjel. De siste månedene hadde vi kunnet glede oss over det vidunderligste liv en ung jente kunne drømme om; alt rundt oss var akkurat slik vi ville ha det, vi nøt full frihet; ja, jeg kan trygt si at vi levde den fullkomne lykke på jord … Men knapt hadde vi rukket å få en smak av denne fullkomne lykke, før vi frivillig måtte avstå fra den, og min kjære Céline protesterte ikke et øyeblikk. Jesus hadde jo ikke kalt henne først, så hun kunne nok hatt grunn til å beklage seg … siden hun hadde det samme kall som jeg, burde det vært hun som skulle avsted! … Men likesom i martyrenes tid, da de som ble værende igjen i fengslet, lykkelig gav fredskysset til de brødrene som først skulle ut for å kjempe på arenaen, og trøstet seg med tanken på at enda større kamper kanskje ventet dem, slik lot Céline sin Thérèse gå bort og ble selv alene tilbake for å kjempe den ærerike og blodige kamp som Jesus hadde bestemt for henne, hun som var hans kjærlighets utkårede! … [Hentydning til farens sykdom og de prøvelser som især falt på Céline, som ble værende hos ham]

Thérèse forteller faren om sitt kall s. 116 – 118

Jeg valgte pinsedagen [29. mai 1887] for min alvorlige betroelse, og hele dagen bønnfalt jeg apostlene om å be for meg så jeg ble inngitt de ord jeg skulle si … Var det ikke faktisk deres plikt å hjelpe et engstelig barn som Gud hadde bestemt til å bli apostlenes apostel gjennom bønn og offer? … Det ble først utpå ettermiddagen, da vi hadde kommet hjem fra vesper, at jeg fikk anledning til å snakke med min kjære pappa. Han hadde satt seg på kanten av brønnen, og der, med foldede hender, betraktet han naturens skjønnhet. Solen hadde mistet sin glød og hete og forgylte toppene på de store trærne hvor de små fuglene lykkelig sang sin aftenbønn. Pappas vakre ansikt hadde et himmelsk uttrykk, jeg følte at hans hjerte var fylt med fred. Uten å si et ord gikk jeg og satte meg ved siden av ham, mine øyne var allerede våte av tårer. Han så kjærlig på meg, tok mitt hode og trykket det mot sitt hjerte og sa: «Hva er i veien, min lille dronning? … fortell meg hva det er …» Så, likesom for å skjule sine egne følelser, reiste han seg opp og vandret langsomt bortover mens han stadig holdt hodet mitt mot sitt bryst. Gjennom tårene betrodde jeg ham mitt ønske om å tre inn i Karmel. Hans tårer blandet seg med mine, men ikke med ett ord forsøkte han å avlede meg fra kallet, han nøyde seg gansket enkelt med å bemerke at jeg ennå var for ung til å ta en så alvorlig avgjørelse. Men jeg forsvarte min sak så godt at pappa, med sin enkle og rettskafne natur, snart var overbevist om at mitt ønske var det samme som Guds eget, og i sin dypt rotfestede tro utbrøt han at Gud viste ham en stor ære når han på denne måten gjorde krav på hans barn. Vår spasertur varte lenge, og den godhet som min makeløse far hadde vist i møte med disse betroelsene, beroliget mitt hjerte, som jeg nå langsomt åpnet for ham. Jeg tror pappa må ha vært fylt av den glede som et fullbyrdet offer gir. Han talte som en helgen, og jeg skulle ønske jeg husket de ordene han brukte, så jeg kunne ha gjengitt dem her, men alt jeg har igjen av dette minnet, er en slags vellukt som ikke lar seg beskrive. Det jeg derimot husker til fullkommenhet, det er den symbolske handlingen som min kjære konge utførte uten å vite det. Han gikk bort til den lave muren og viste meg noen små, hvite blomster som så ut som liljer i miniatyr. Han plukket en av dem, gav den til meg og forklarte hvor omsorgsfullt Gud hadde latt den bli født og hvordan han hadde beskyttet den til denne dag. Da jeg hørte ham tale slik, tenkte jeg at det var som om jeg hørte min egen historie, for det var så mange likheter mellom det Jesus hadde gjort for den lille blomsten, og for lille Thérèse. Jeg tok imot denne lille blomsten som en relikvie, og jeg så at pappa hadde dratt den opp med alle røttene da han plukket den, men uten å skade den; den syntes å være bestemt til å leve i en annen jord, mer fruktbar enn den bløte mose hvor den hadde tilbrakt sine første morgenstunder. Det var nøyaktig det samme som pappa hadde gjort for meg for et øyeblikk siden, da han tillot meg å bestige Karmelberget og forlate den fredelige dalen som hadde vært vitne til mitt livs første skritt. Jeg plasserte min lille, hvite blomst i «Kristi etterfølgelse», ved det kapitlet som bærer overskriften «Om å elske Jesus over alt». Og der befinner den seg ennå, den har bare fått en brist helt inntil roten, som om Gud på denne måten vil fortelle meg at han snart vil kutte livslinjen til sin lille blomst og ikke la den visne på jorden. [Thérèse skrev dette i 1895; hun ble syk påsken 1896 og døde 30. september 1897.] Etter å ha fått pappas tillatelse, trodde jeg at jeg ikke hadde mer å frykte og nå kunne fly rett til Karmel, men mitt kall skulle ennå testes gjennom flere meget smertefulle prøvelser.

Sjeledyrking og sangøvelse s. 123

Å, hvor mange sjeler villle ikke ha oppnådd hellighet om de hadde blitt veiledet på riktig måte! …

Jeg vet nok at Gud ikke behøver menneskelig hjelp for å utføre sitt verk, men likesom han tillater at en dyktig gartner driver frem sjeldne og sarte planter og gir ham den nødvendige kunnskap til dette, mens han selv sørger for at den bærer frukt, slik ønsker Jesus all hjelp han kan få med sin guddommelige dykring av sjeler.

Hva ville skje om en klossete gartner ikke podet sine trær på riktig måte? Om han ikke var kjent med hvilken sort de enkelte tilhørte og forsøkte å frembringe roser fra et ferskentre? Han ville ha ødelagt det treet som ellers var godt i stand til å bære frukt.

På lignende måte bør man allerede fra barndommen av forsøkte å skjelne hva Vårherre ønsker av sjelen og støtte nådens virke, uten at man på noen måte fremskynder eller hemmer den. Likesom de små fuglene lærer å synge ved å lytte til sine foreldre, slik får barna kunnskap om dydene, den guddommelige kjærlighets mest opphøyde sang, hos de sjeler som har fått ansvaret for å forme dem til det evige liv.

Jeg husker at jeg blant alle mine fugler hadde en kanarifugl som sang så vidunderlig. Jeg hadde også en liten sisik som jeg stelte med moderlig omsorg, og som jeg hadde adoptert før den hadde rukket å bli kjent med frihetens lykksalighet. Denne stakkars lille fangen hadde ingen foreldre som kunne lære den å synge, men siden den hørte sin venn kanarifuglen slå sine triller fra morgen til kveld, forsøkte den å imitere den … Men denne oppgaven var vanskelig for en sisik, og dens myke røst hadde også problemer med å tilpasse seg musikklærerens vibrato. Det var rørende å følge den lille stakkarens anstrengelser, men disse ble til slutt kronet med suksess, for skjønt den alltid bevarte sin betydelig spedere tone, sang den akkurat som kanarifuglen.

Å, kjære Moder! Det var du som lærte meg å synge … Det var din stemme som trollbandt meg fra min spedeste barndom av, og nå sier man til min glede at jeg ligner deg!!! Jeg vet hvor meget det ennå mangler meg, men jeg håper, min svakhet til tross, stadig på ny og på ny å få synge den samme lovsang som deg, i all evighet! …

Besøket hos biskopen i Bayeux for å be om å få inntre i Karmel s. 127

Biskopen, som trodde han gledet pappa ved å forsøke å få meg til å bli hjemme hos ham ennå noen år, ble ikke så lite overrasket, og nok også åndelig beriket, da pappa tok mitt parti og på mine vegne bad om tillatelse til at jeg fikk lov å fly fra redet som femtenåring. Alt var imidlertid forgjeves; han sa at før han kunne bestemme noe, var han nødt til å snakke med Karmels overordnede. Ingenting kunne ha gjort meg mer vondt å høre, for jeg var jo allerede kjent med vår fars uttrykkelige motstand [«far»: karmelittnonnenes betegnelse på klosterets overordnede]. Uten å ta hensyn til M. Révéronyes råd [generalvikar Révérony hadde frarådet henne å gråte], nøyde jeg meg ikke med bare å vise biskopen mine diamanter, jeg forærte ham dem! … Jeg så at han ble rørt; han tok meg om halsen og trakk hodet mitt mot skulderen sin, og han klappet meg, noe han, så vidt man vet, aldri har gjort med noen andre. Han sa at alt ikke dermed var tapt, og at han var glad for at jeg nå skulle til Roma for å finne styrke for mitt kall, og at jeg istedenfor å gråte heller burde glede meg.

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse

25 maj 2018, 14:16