Beta Version

Cerca

VaticanNews
«Å ja, det var virkelig slik at alt smilte til meg på denne jord. Jeg fant en blomst for hvert skritt jeg tok, og mitt lyse sinn bidro også til å gjøre livet behagelig.» «Å ja, det var virkelig slik at alt smilte til meg på denne jord. Jeg fant en blomst for hvert skritt jeg tok, og mitt lyse sinn bidro også til å gjøre livet behagelig.»  

2. Tiden i Alençon. Fra «En sjels historie»

Thérèse av Jesusbarnet forteller om sine første fire og et halvt år, omgitt av kjærlighet, da moren ennå levde og familien bodde i Alençon.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» vil vi gjøre oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi begynte med prologen.

Thérèse ble født den 2. januar 1873 i Alençon. Det første året måtte hun være hos en amme. Deretter bodde hun hjemme sammen med faren, moren og de fire søstrene Marie, Pauline, Léonie og Céline. Moren døde i august 1877, og like etter flyttet familien fra Alençon til Lisieux.

De følgende utdragene fra Thérèses «En sjels historie» er oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag.

Kjærlighet s. 29

Gjennom hele mitt liv har det behaget Gud å la meg være omgitt av kjærlighet; mine tidligste minner er preget av smil og ømme kjærtegn. Men ikke bare fikk han meg anbrakt der hvor det var meget kjærlighet, han gjorde også mitt lille hjerte kjærlig og følsomt.

Således var jeg overmåte glad i min pappa og mamma, og jeg viste dem min hengivenhet på tusen måter, for jeg var meget utadvendt. Riktignok var de måtene jeg viste det på iblant litt underlige, noe som fremgår av disse linjene fra et av mammas brev: «Veslejenta er en røverunge uten like; hun kommer for å gi meg en klem, samtidig som hun ønsker at jeg må dø: ‘Å, som jeg skulle ønske du døde, du min stakkars, lille mamma …’ Når man irettesetter henne svarer hun: ‘Men det er bare for at du skal komme til himmelen, for du sier jo at man må dø for å komme dit.’ På samme måte ønsker hun at hennes far må dø når hun overveldes av kjærlighet til ham.» [brev 5. desember 1875]

Céline og Thérèse s. 33 – 34

Men det var særlig etter at jeg var kommet hjem fra ammen [2. april 1874], at jeg ble så glad i min kjære, lille Céline. Vi gikk meget godt sammen, men jeg var nok mer livlig og en god del mindre naiv enn hun var. Skjønt jeg var tre og et halvt år yngre enn henne, føltes det for meg som om vi var like gamle.

Her er enda et utdrag fra et av mammas brev som viser hvor snill Céline var i motsetning til uskikkelige meg: «Min kjære Céline har en absolutt dragning mot det gode, det er del av hennes innerste vesen, hun er en oppriktig sjel som har avsky for alt ondt. Men hva det skal bli av vår lille urokråke, er ennå ikke godt å si. Hun er så liten og så tankeløs! Hun er mer intelligent enn Céline, men ikke på langt nær så snill, og hun har en påfallende, nesten uovervinnelig stahet. Når hun sier nei, er det ingenting som kan rokke henne. Om man lot henne tilbringe en hel dag i kjelleren, ville hun heller ha ligget der også hele natten enn å si ja …»

«… Hun har imidlertid et hjerte av gull og er meget kjærlig og oppriktig. Det er morsomt å se hvordan hun løper etter meg for å bekjenne sine synder: ‘Mamma, jeg dyttet Céline, men bare én gang, og så har jeg slått henne én gang, men jeg skal aldri gjøre det mer’ (Slik er det med alt hun gjør.) […]»

«Jeg velger alt!» s. 40

En dag kom Léonie, som mente at hun nå var blitt for stor til å leke med dukker, med en stor kurv full av dukkeklær og vakre tøyrester til å lage dukkekjoler av, som hun ville gi oss; på toppen hadde hun lagt dukken sin. «Se her, mine kjære små søstre», sa hun, «nå kan dere velge dere ut noe. Dere kan få alt sammen.» Céline strakte hånden frem og tok en liten bunt silkebånd hun likte spesielt godt. Da det var min tur, strakte jeg, etter et øyeblikks betenkning, hånden frem og sa: «Jeg velger alt!» – hvorpå jeg uten videre tok hele kurven. De som overvar opptrinnet, syntes det var i sin skjønneste orden, og Céline selv tenkte heller ikke at dette var noe å klage over (hun hadde dessuten leker nok, ettersom hennes gudfar overøste henne med gaver og Louise [hushjelpen] alltid fant måter å skaffe henne alt hun ønsket seg).

Dette lille trekket fra min barndom uttrykker hele mitt liv i et nøtteskall. Senere, da jeg fikk innsikt i fullkommenhetens vei, forstod jeg at om man vil bli en helgen, må man lide meget, alltid etterstrebe det fullkomne og glemme seg selv. Jeg forstod at det er mange grader av fullkommenhet, og at hver sjel er fri til å ta imot det Vårherre vil gi, og fri til å gjøre lite eller mye for ham; det gjelder kort sagt å velge mellom de ofre han ber om. Derfor, likesom i min barndoms dager, utbrøt jeg: «Min Gud, jeg velger alt! Jeg vil ikke være en helgen bare halvveis. Jeg er ikke redd for å lide for deg. Jeg frykter kun én ting, og det er å holde fast på min egenvilje. Ta den, for jeg velger alt! – alt det som du vil! …»

Moren dør s. 43 – 45

Å ja, det var virkelig slik at alt smilte til meg på denne jord. Jeg fant en blomst for hvert skritt jeg tok, og mitt lyse sinn bidro også til å gjøre livet behagelig. Men for min sjel nærmet det seg nå en ny periode; jeg skulle gjennomgå prøvelsenes smeltedigel og lide allerede fra barndommen av, for at jeg desto tidligere kunne sås til Jesus. Likesom vårblomstene begynner å spire under snøen og springer ut ved den første solstråle, slik måtte også den lille blomsten, hvis minner jeg her nedtegner, gjennomgå vinterens prøvelser … Alle detaljene ved vår kjære mors sykdom er fremdeles levende bevart i mitt hjerte. Spesielt husker jeg de siste ukene hun tilbrakte her på jorden. Céline og jeg følte oss som stakkars, små, hjemløse flyktninger; hver morgen kom Mme. Leriche [en slektning] og hentet oss, og vi tilbrakte hele dagen hos henne. En dag hadde vi ikke hatt tid til å be våre bønner før vi skulle avgårde, og underveis spurte Céline meg hviskende: «Skal vi si at vi ikke har bedt morgenbønn?» «Å, ja!» svarte jeg. Da sa hun det ganske så forsiktig til madame Leriche, som svarte: «Da, mine kjære småpiker, får dere gjøre det nå!» Hvorefter hun tok oss begge med til et stort rom og gikk sin vei … Céline så bort på meg, og vi sa til hverandre: «Å, slik ville ikke mamma ha gjort… Hun bad alltid sammen med oss.» Når vi lekte med andre barn, var alltid tankene på vår kjære mamma med oss. En gang Céline hadde fått en fin aprikos, lente hun seg mot meg og sa lavt: «Vi spiser den ikke, jeg gir den til mamma.» Akk! Vår stakkars, kjære mamma var allerede for syk til å spise jordens frukter; hun skulle ikke mettes før hun i himmelen skulle få del i Guds herlighet og med Jesus drikke den mystiske vin som han ved siste måltid sa han vil dele med oss i Faderens rike. [Matt 26,29]

Den gripende seremonien ved den siste olje er også inngravert i min sjel. Jeg kan ennå se det for meg der jeg står ved Célines side, alle fem oppstilt i rekke etter alder, og vår stakkars, kjære pappa som også var der og som hulket … Samme dag eller dagen etter at mamma hadde forlatt oss, tok han meg i sine armer og sa: «Kom og gi din stakkars, kjære mamma et siste kyss.» Og uten å si noe trykket jeg mine lepper mot min kjære mors panne … Jeg kan ikke huske at jeg gråt så mye, jeg snakket ikke med noen om de dype følelsene som rørte seg i meg. Jeg iakttok det som skjedde rundt meg, og lyttet i stillhet. Ingen hadde tid til å bry seg med meg, og derfor så jeg også mange ting som man ellers ville ha skjult for meg. En gang hendte det at jeg stod foran lokket til kisten … Jeg stod der lenge og betraktet det, jeg hadde aldri sett noe slikt, og likevel forstod jeg … Jeg var så liten at jeg, til tross for at mamma ikke var så høy, var nødt til å løfte hodet for å se hele høyden, og lokket forekom meg meget stort … meget sørgelig

[…]

Den dagen Kirken velsignet de jordiske levninger av vår kjære mor i himmelen, ville Gud gi meg en ny mor på jorden, og han bestemte at jeg selv fritt kunne velge henne. Vi var samlet alle fem, og vi så på hverandre fulle av sorg. Louise var der også, og hun festet blikket på Céline og meg og sa: «Stakkars små, dere har ikke lenger noen mor!» Da kastet Céline seg i armene til Marie og sa: «Da kan du være min mamma!» Jeg, som alltid pleide å gjøre det samme som henne, jeg snudde meg likevel mot deg, Moder [Pauline], og det var likesom fremtiden hadde løftet på sløret da jeg kastet meg i dine armer og ropte: «Da skal Pauline være min mamma!» …

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse

09 april 2018, 02:00