Beta Version

Cerca

Vatican News
«Den heis som skulle løfte meg opp til himmelen, det er jo dine armer, Jesus! Derfor behøver jeg ikke å vokse meg stor, tvert imot må jeg bare fortsette med å være liten og bli mindre og mindre.» «Den heis som skulle løfte meg opp til himmelen, det er jo dine armer, Jesus! Derfor behøver jeg ikke å vokse meg stor, tvert imot må jeg bare fortsette med å være liten og bli mindre og mindre.» 

15. Heisen til himmelen. Fra «En sjels historie»

I påsken 1896 var det blitt klart at Thérèse led av tuberkulose. Hun er alvorlig syk når hun i juni og juli 1897 skriver «Lovsangen til Guds barmhjertighet», slik hun selv kaller det. Hun stiler manuskriptet til Moder Marie de Gonzague, som fra mars 1896 igjen hadde overtatt som priorinne i Karmel i Lisieux, og som på Paulines anmodning har pålagt Thérèse å fortsette å skrive.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»

Vi gjengir her noen utdrag fra begynnelsen av manuskript C av «En sjels historie» oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Hennes kalk er nå fylt av ydmykelsens duggdråper s. 216 – 217

Det siste halvannet år har Jesus forandret vekstbetingelsene for sin lille blomst, han mente nok at den sikkert var blitt vannet tilstrekkelig, for nå er det solen som får den til å vokse. Jesus vil nå gi den sitt smil og ingenting annet, og dette skjenker han den gjennom deg, kjære Moder. Den gode solen lar ikke den lille blomsten visne, men styrker dens kraft på vidunderlig vis; i bunnen av sin kalk har den oppbevart de dyrebare duggdråpene den har mottatt og som alltid får den til å huske at den er liten og svak … Alle jordens skapninger kan bøye seg over den, beundre den, rose den til overmål; jeg vet ikke hvorfor, men slike ting vil ikke tilføye en eneste dråpe falsk glede til den sanne gleden som den føler i sitt hjerte når den ser hva den er i Guds øyne: en stakkars, liten ingenting og intet annet … Jeg sier at den ikke forstår hvorfor, men mon det ikke er fordi den er blitt beskyttet mot berømmelsens vann så lenge dens kalk ikke var tilstrekkelig fylt med ydmykelsens duggdråper? Nå er det ikke lenger noen fare, tvert imot, den lille blomsten synes duggdråpene som fyller den, smaker så herlig at den nok skal vokte seg vel for å bytte dem mot komplimentenes smakløse vann.

Heisen – den lille veien s. 218 – 219

Du vet, Moder, at jeg alltid har ønsket å være en helgen, men akk! Når jeg sammenligner meg med helgenene, har jeg alltid måttet konstatere at det er samme forskjell mellom dem og meg som det er mellom et fjell der toppen forsvinner i himmelens skyer og et ubetydelig lite sandkorn som trampes ned av forbipasserendes føtter. Men istedenfor å miste motet, sier jeg til meg selv: «Gud inngir ikke uoppnåelige ønsker, så derfor kan jeg, min litenhet til tross, godt etterstrebe hellighet. Det er umulig for meg å gjøre meg større, jeg må finne meg i at jeg er som jeg er, med alle mine feil, men jeg vil søke en måte å komme til himmelen på ad en liten vei som er ganske så rak og kort, en helt ny, liten vei. Vi befinner oss jo i oppfinnelsenes århundre, nå er det ikke lenger nødvendig å gå oppover en trapp trinn for trinn; istedenfor finnes det nå hos rike mennesker en heis som gjør det mye lettere. Jeg ville også finne meg en heis som kunne løfte meg helt opp til Jesus, for jeg er altfor liten til å gå opp fullkommenhetens bratte trapp. Så derfor har jeg søkt i de hellige skrifter etter anvisninger til den heisen jeg ønsket meg, og da leste jeg disse ord uttalt av den evige Visdom: Den som er GANSKE LITEN, han komme til meg [jf. Ordsp 9,4]. Så da kom jeg, for jeg følte at jeg hadde funnet hva jeg lette etter, og jeg ville vite, min Gud, hva du ville gjøre med den som er bitteliten og som har svart på ditt kall, så jeg fortsatte å søke, og da fant jeg dette: Likesom en mor kjærtegner sitt barn, slik vil jeg trøste dere, jeg vil bære dere ved mitt bryst og vugge dere på mitt fang [jf. Jes 66,13.12].

Å! Aldri før hadde min sjel gledet seg over så ømme og vakre ord; den heis som skulle løfte meg opp til himmelen, det er jo dine armer, Jesus! Derfor behøver jeg ikke å vokse meg stor, tvert imot må jeg bare fortsette med å være liten og bli mindre og mindre. Å, min Gud, du har overgått alle mine forventninger, og jeg vil lovprise din barmhjertighet. Du har undervist meg fra ungdommen av, og helt til nå har jeg kunngjort dine undergjerninger, og jeg vil fortsette å forkynne dem i min alderdom (Sal LXXI). Hvordan vil min alderdom bli? Det forekommer meg at den kunne være her allerede nå, for 2000 år er i Herrens øyne ikke mer enn 20 år … som en dag. Å, nå må du ikke tro, kjære Moder, at ditt barn ønsker å forlate deg … tro ikke at hun anser det for en større nåde å dø ved morgengry enn ved dagens slutt. Det hun mener, det eneste hun ønsker, det er å glede Jesus … Nå som det ser ut til at han nærmer seg for å føre henne til sin herlighets bolig, gleder barnet seg. Hun har lenge forstått at Gud ikke virkelig behøver noen (og enda mindre henne enn noen andre) for å gjøre godt her på jorden.

Arbeid med novisene s. 219 – 221

Tilgi meg, Moder, om jeg gjør deg trist … Å! Jeg ville mye heller gjøre deg glad … men, om dine bønner ikke skulle bli oppfylt på jorden, om Jesus for en kort tid skulle skille barnet fra dets mor, tror du ikke at de da vil bli oppfylt i himmelen? …

Jeg vet at du vil jeg skal påta meg et verv som er svært behagelig og lett [oppgaven var å være sub-novisemesterinne]; kunne jeg ikke fullføre dette vervet i himmelen? … Likesom Jesus en dag sa til Peter, sa du til ditt barn: Fø mine lam [jf. Joh 21,15]. Og jeg ble svært overrasket og sa: «Jeg er altfor liten» … Jeg bønnfalt deg om at du selv måtte fø dine små lam, og også at du måtte vokte meg og med nådens hjelp la meg få beite sammen med dem. Og du, kjære Moder, imøtekom mitt fornuftige ønske et lite stykke på vei og voktet de små lammene sammen med fårene [Marie de Gonzague var novisemesterinne, lammene er novisene, fårene er nonnene], men ofte påla du meg å vokte dem, å la dem beite i skyggen, å vise dem det beste, mest styrkende gresset og omhyggelig peke ut for dem de blomstene som riktignok ser mest praktfulle ut, men som de aldri må røre, kun tråkke ned under sine føtter … Du var aldri redd, kjære Moder, for at jeg skulle føre dine små lam på avveier; min uerfarenhet og mine unge år bekymret deg ikke. Kanskje har du tenkt på hvordan Herren så ofte har yndet å gi visdom til de små, og husket hvordan han en gang, henført av glede, velsignet sin Far for å ha skjult sine hemmeligheter for de kloke og åpenbart dem for de minste [jf. Matt 11,25]. Du vet, vår Moder, hvor sjelden man møter sjeler som ikke måler den guddommelige allmakt etter sine egne snevre begreper. Man håper nok at det overalt på jorden finnes unntagelser, bare Gud selv kan ikke gjøre noen unntagelser. Jeg vet jo at det lenge har vært vanlig blant menneskene å måle erfaringer etter år, for allerede den hellige kong David sang jo for Herren i sin ungdom: Jeg er UNG og foraktet [jf. Sal 119,141]. I den samme salme 119 er han imidlertid ikke redd for å si: Jeg er blitt mer varsom enn de gamle, fordi jeg har aktet på din vilje … Ditt ord er en lykt for min fot … Jeg er rede til å utføre dine befalinger, og jeg FRYKTER INTET [jf. Sal 119,100.105.60]

Du kviet deg ikke, kjære Moder, for en dag å fortelle meg at Gud hadde opplyst min sjel og til og med gitt meg årenes erfaring … Å, Moder, jeg er nå for liten til å bli forfengelig, jeg er også for liten til å finne vakre formuleringer for å overbevise deg om min store ydmykhet; jeg vil heller ganske enkelt innrømme at den Allmektige har gjort store ting i sjelen til sin guddommelige Mors barn, og det største er å la det forstå sin litenhet, sin avmakt. Kjære Moder, du vet så godt hvordan det har behaget Gud å la min sjel gjennomgå mange slags prøvelser. Jeg har lidt meget i den tid jeg har vært her på jorden, men mens jeg i min barndom led på grunn av sorg, lider jeg ikke lenger på denne måten, men i fred og glede, for jeg er virkelig lykkelig over å lide. Å, Moder, du må kjenne alle min sjels hemmeligheter for at du ikke skal le når du leser disse linjene, for finnes det noen sjel som er mindre prøvet enn min, om man dømmer etter det ytre? Å! Om den prøvelsen jeg har lidd under det siste året ble gjort synlig, hvor forbauset ville ikke mange bli da! …

Kjære Moder, du kjenner til denne prøvelsen, men jeg vil likevel fortelle om den igjen, for jeg anser denne prøvelsen som jeg har mottatt under ditt velsignede priorat, som en stor nåde. [En trosprøvelse som begynte påsken 1896. Les neste artikkel.]

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse
Norden gør klar til relikviebesøg
«Liv og hellighet» av Thomas Merton (bok om hellighet)
«Den nye vinen – om Åndens frukter» av Wilfrid Stinissen (bok om hellighet)

30 augusti 2018, 16:10