Beta Version

Cerca

Vatican News
«Jeg drømte at jeg var hos min søster, og så ville jeg frigjøre henne fra all tom forfengelighet» («Maddalenas omvendelse» av Bernardino Luini) «Jeg drømte at jeg var hos min søster, og så ville jeg frigjøre henne fra all tom forfengelighet» («Maddalenas omvendelse» av Bernardino Luini) 

22. Bønnens makt. Fra «En sjels historie»

«For meg er bønnen noe som springer ut fra hjertet, et enkelt blikk rettet mot himmelen, et utbrudd av takknemlighet og kjærlighet midt i prøvelsene og likeledes også midt i gleden», skriver Thérèse. Sitatet inngår i Den katolske kirkes katekisme.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi gjengir her s. 254 – 257 fra manuskript C, oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Sr. Marie de la Trinité og hennes søster

Det er særlig én fin erfaring blant mange andre som har gjort et dypt inntrykk på meg: Det var under fastetiden, og jeg beskjeftiget meg kun med den eneste novisen som var her, og som jeg var engel for [Dette var sr. Marie de la Trinité, som trådte inn i Karmel den 16. juni 1894. I virkeligheten var det fire noviser på denne tiden. «Engel» kalles en søster som har ansvar for å veilede postulanten i klosterets rutiner og skikker.]. En morgen kom hun gledesstrålende til meg og sa: «Å! Nå skal du høre hva jeg drømte i natt! Jeg drømte at jeg var hos min søster, og så ville jeg frigjøre henne fra all tom forfengelighet som hun er så opphengt i, og derfor forklarte jeg for henne dette verset fra Å leve av kjærlighet [dikt av Thérèse]: Å elske deg, Jesus, hvilket fruktbart tap. Alt hva jeg eier av det som er skjønt og godt, er ditt for alltid … Jeg merket godt at mine ord trengte inn i hennes sjel, og jeg var fra meg av glede. Da jeg våknet i morges, tenkte jeg at Gud kanskje ville at jeg skulle gi ham denne sjelen. Skulle jeg ikke skrive til henne etter fasten og fortelle henne hva jeg drømte og at Jesus ønsker at hun skal bli hans?» Uten å tenke nærmere over det svarte jeg at hun godt kunne prøve, men at hun først måtte be vår Moder om tillatelse. Ettersom fasten ennå var langt fra over, ble du temmelig overrasket, kjære Moder, over denne anmodningen, som forekom deg altfor forhastet, og det var utvilsomt inspirert av Gud at du svarte henne at det ikke var ved brev at karmelittnonner skulle frelse sjeler, men ved bønn.

Da jeg fikk høre om din beslutning, forstod jeg straks at dette var Jesu vilje, og jeg sa til sr. Maria av Treenigheten: «Vi må sette i gang og be meget. Hvilken glede ville det ikke være om det ved fastetidens slutt viste seg at vi er blitt bønnhørt! …» Å, hvor uendelig barmhjertig er ikke Herren, som så gjerne lytter til sine barns bønner … Da fastetiden var til ende, var det ytterligere en sjel som viet seg til Jesus. Det var et sant under av Guds nåde, et under som en ydmyk novise oppnådde gjennom sin brennende iver!

Bønn

Hvor stor er ikke bønnens makt! Man kunne si at det er som når en dronning til enhver tid har fri adgang til kongen og oppnår alt hun ber om. For å bli bønnhørt er det slett ikke nødvendig å slå opp i en bønnebok og lese noe vakkert som passer til den aktuelle anledning; om det hadde vært slik, akk! Da hadde det sett dårlig ut for meg! … Utover tidebønnene, som jeg er helt uverdig til å lese, mangler jeg det pågangsmot som trengs for å tvinge meg selv til å lete i bøkene etter vakre bønner; jeg får vondt i hodet av dem, og dessuten finnes det så mange! … og den ene vakrere enn den andre! … Jeg ville ikke kunne be dem alle, og jeg vet ikke hvilke jeg skulle velge, så jeg gjør som et barn gjør som ikke kan lese: Jeg forteller ganske enkelt Gud det jeg vil si, uten vakre fraser, og han forstår meg alltid … For meg er bønnen noe som springer ut fra hjertet, et enkelt blikk rettet mot himmelen, et utbrudd av takknemlighet og kjærlighet midt i prøvelsene og likeledes også midt i gleden; kort sagt, det er noe stort, noe overnaturlig, som utvider min sjel og forener meg med Jesus.

Nå vil jeg imidlertid ikke at du skal tro, kjære Moder, at jeg leser de felles tidebønnene i koret eller i «eremitagen» uten innlevelse og andakt. [I klosterets hage finnes det noen eneboliger, «eremitages», hvor søstrene kan trekke seg tilbake i perioder. Iblant kan hele kommuniteten samles her.] Tvert imot setter jeg stor pris på våre felles bønner, for Jesus har lovet å være midt iblant dem som samles i hans navn [jf. Matt 18,20]. Jeg føler da hvordan mine søstres glød supplerer min egen, men å be rosenkrans helt alene (og jeg skammer meg ved å tilstå det) koster meg mer enn å bruke et botsredskap … Jeg føler at jeg ber den så dårlig! Hvor mye jeg enn anstrenger meg for å meditere over rosenkransens mysterier, lykkes det meg aldri helt å samle tankene … Lenge var jeg fortvilet over denne mangel på fromhet, noe som også forundret meg siden jeg er så veldig glad i Jomfru Maria, og da burde det være lett for meg å ære henne med disse bønnene som hun gleder seg over. Nå er jeg ikke så lei for det lenger, for jeg tenker at himmelens Dronning, siden hun er min MOR, er i stand til å se min gode vilje, og at hun er tilfreds med det.

Iblant når min ånd befinner seg i en så ekstrem tørke at det er umulig å frembringe en eneste tanke for å forene meg med Gud, da ber jeg meget langsomt et Fadervår og deretter et «Hill deg, Maria». Jeg blir fullstendig løftet opp og båret av disse bønnene, de nærer min sjel meget mer enn om jeg hadde fremsagt dem i full fart hundrevis av ganger …

Jomfru Maria viser meg stadig at hun ikke føler seg krenket på grunn av meg, for hun unnlater aldri å beskytte meg så snart jeg påkaller henne. Når det hender at jeg blir urolig eller bekymret, vender jeg meg straks til henne, og som den mest ømhjertete mor, tar hun seg alltid av mine anliggender. Hvor mange ganger har det ikke skjedd under samtale med novisene at jeg har anropt henne og kjent hvordan hennes moderlige beskyttelse har virket til det gode! …

***

Flere utdrag fra «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke
17. Jesu eget bud
18. For hans åk er godt og hans byrde er lett
19. Velmenende sykesøstre
20. Kjærligheten nærer seg av ofre
21. Arbeidet med novisene

***

Se også:

http://therese.katolsk.no/ (relikviefart i Norden 28. september – 28. november)
Hyrdebrev fra de nordiske biskoper i anledning relikvievalfarten
Hvorfor akter vi egentlig relikvier? (av p. Anders Piltz)
Helliggjørelse er Guds kjærlighet som brenner i oss (intervju med p. Josef Ottersen)
Lisieux-arkivet (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om hellighet (på engelsk)
Slik blir du en helgen» på Sta Sunniva av Selja-bloggen
«Liv og hellighet» Av Thomas Merton (bok om hellighet) 
«Den nye vinen – om Åndens frukter» (bok om hellighet)

18 oktober 2018, 16:37