«Min sjel blir også så fort lei av altfor søt kost, og da tillater Jesus at man serverer meg en god, liten salat med mye eddik»

NORSK

23. Ve dere når alle taler vel om dere. Fra «En sjels historie»

Thérèse er flink med novisene. «Jeg kan ikke si at Jesus i det ytre lar meg vandre ad ydmykelsens vei». Men i blant blir hun skjelt ut av dem – og setter stor pris på det. «Han nøyer seg med å ydmyke meg i det innerste av min sjel.»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi gjengir her s. 257 – 259 fra manuskript C, oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Novisene ser opp til Thérèse …

Ofte sier novisene til meg: «Du har jo svar på alt, jeg trodde jeg skulle sette deg fast denne gangen … hvor tar du det fra, alt du sier?» Noen av dem er til og med så troskyldige at de tror at jeg kan lese deres sjeler fordi det har hendt at jeg har kommet dem i forkjøpet med å fortelle dem hva de tenker.

En natt hadde en av søstrene [sr. Marthe de Jésus] bestemt seg for ikke å fortelle meg om noe som plaget henne meget. Da jeg møtte henne om morgenen, smilte hun idet hun sa et eller annet, men jeg, uten å svare på det hun sa, bemerket da med stor overbevisning: «Det er noe som plager deg.» Hun kunne ikke ha vært mer forbauset om jeg hadde fått månen til å falle ned for hennes føtter. Hun var så bestyrtet at det smittet over på meg, og et øyeblikk ble jeg grepet av en overnaturlig frykt. Jeg var ganske sikker på at jeg ikke var i stand til å lese sjeler, derfor forbauset det meg desto mer at jeg hadde truffet så riktig. Jeg kjente så sterkt Guds nærhet; uten å forstå det hadde jeg likesom et barn sagt noe som ikke kom fra meg, men fra ham.

… men i blant ser de henne i et helt annet lys

Du forstår, kjære Moder, alt må være tillatt for novisene; de må kunne fortelle hva de tenker, uten forbehold, det gode som det dårlige. Det gjør de så mye lettere til meg, som de ikke skylder den ærbødighet man må vise en novisemesterinne. Jeg kan ikke si at Jesus i det ytre lar meg vandre ad ydmykelsens vei, han nøyer seg med å ydmyke meg i det innerste av min sjel. I menneskers øyne lykkes alt for meg; jeg følger en ærerik vei i den grad det er mulig i klosterlivet. Jeg forstår at det ikke er for min egen skyld, men for de andres at jeg vandrer på denne tilsynelatende farlige vei. Det er jo faktisk slik at om jeg i kommunitetens øyne hadde vært en nonne full av feil og mangler, udugelig, uten intelligens og dømmekraft, ville det ikke vært mulig for deg, Moder, å la meg hjelpe deg. Det er derfor Vårherre har kastet et slør over alle mine indre og ytre svakheter. Noen ganger forårsaker dette sløret at jeg får komplimenter av novisene; jeg føler at de ikke roser meg for å smigre, men at det er uttrykk for deres naive følelser. Dette vil aldri forårsake forfengelighet hos meg, for jeg er meg hele tiden bevisst hva jeg er. Imidlertid har jeg det slik at jeg iblant får et ganske så sterkt ønske om å høre noe annet enn rosende ord. Du vet jo, kjære Moder, at jeg foretrekker eddik fremfor det søte. Min sjel blir også så fort lei av altfor søt kost, og da tillater Jesus at man serverer meg en god, liten salat med mye eddik og som er godt krydret; her mangler intet unntatt oljen, hvilket gir den enda mer smak … Denne utmerkede lille salaten hender det jeg får servert fra novisene i det øyeblikk jeg minst venter det. Gud løfter på sløret som skjuler mine ufullkommenheter, og når mine kjære, små søstre ser meg slik jeg er, faller jeg ikke lenger helt i smak hos dem. Med en åpenhjertighet som gjør meg henrykt, forteller de meg om alle de indre kampene jeg har forårsaket hos dem, og sier hva de misliker ved meg; kort sagt, de sjenerer seg ikke mer enn om det hadde dreiet seg om en hvilken som helst annen av deres medsøstre, for de vet at de gjør meg en stor glede ved å opptre slik. Å, ja, det er virkelig mer enn en glede, det er en sann fest som fyller min sjel med fryd. Jeg kan ikke forklare hvordan en ting som ellers mishager den menneskelige natur, kan gi en så stor grad av lykke; om jeg ikke hadde erfart det selv, ville jeg ikke ha trodd det … En dag da jeg hadde et særlig ønske om å bli ydmyket, kom det en novise som sørget så grundig for oppfyllelsen av dette ønsket, at jeg straks måtte tenke på hvordan Sjimi forbannet David [jf. 2 Sam 16,10], og jeg sa til meg selv: Ja, det er virkelig Herren som befaler henne å si meg alt dette … Og med stort velbehag nøt min sjel denne bitre kost som så rikelig ble meg servert.

Slik behager det Gud å ta vare på meg. Han kan ikke alltid gi meg den ytre ydmykelsens næringsrike brød, men fra tid til annen tillater han meg å spise smulene som faller fra BARNAS bord [jf. Mark 7,28]. Å, hvor stor er ikke hans barmhjertighet; først i himmelen vil jeg fullt ut kunne lovprise den …

***

Flere utdrag fra «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke
17. Jesu eget bud
18. For hans åk er godt og hans byrde er lett
19. Velmenende sykesøstre
20. Kjærligheten nærer seg av ofre
21. Arbeidet med novisene
22. Bønnens makt