Beta Version

Cerca

Vatican News
«Jeg tror at hvis du finner sjeler som gir seg selv som brennoffer for din kjærlighet, vil du raskt fortære dem, for jeg tror at du ville bli glad om du ikke lenger behøver å holde tilbake det hav av uendelig kjærlig godhet som finnes i deg …» «Jeg tror at hvis du finner sjeler som gir seg selv som brennoffer for din kjærlighet, vil du raskt fortære dem, for jeg tror at du ville bli glad om du ikke lenger behøver å holde tilbake det hav av uendelig kjærlig godhet som finnes i deg …» 

13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet. Fra «En sjels historie»

Thérèse har avlagt sine evige løfter, og også Céline er inntrådt i Karmel i Lisieux. Full av takknemlighet skriver Thérèse på slutten av manuskript A at «nå har jeg ikke flere ønsker, foruten å elske Jesus til vanvidd», og fortsetter: «Jeg ønsker ikke lenger lidelse, ei heller døden, og likevel elsker jeg dem begge, men det er kjærligheten, og kun den, som drar meg […] Nå er det overgivelsen alene som leder meg, jeg har intet annet kompass! …» Den 9. juni 1895, på festen for Den hellige treenighet, innvier hun seg som offer til Guds barmhjertige kjærlighet.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Se også
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Vi gjengir her et siste utdrag fra manuskript A, som Thérèse stiler til sin «Moder», det vil si søsteren Pauline, som da var priorinne i klosteret.

Mottagelsen av sløret 24. september 1890 s. 174

Seremonien for mottagelsen av sløret fant sted den 24. september. Dagen ble fullstendig sløret av tårer. Pappa var ikke der for å velsigne sin dronning … Pater (Pichon) var i Canada … Biskopen, som skulle komme og senere spise middag hos onkel, ble syk og kom heller ikke; i de hele tatt var alt bittert og trist … Imidlertid var freden, den uopphørlige freden, der likevel i bunnen av kalken … Denne dag tillot Jesus at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake, og mine tårer ble mistolket … Jeg hadde faktisk tidligere utholdt mye større prøvelser uten å gråte, men da var jeg blitt hjulpet av en mektig nåde. Den 24. derimot overlot Jesus meg til min egen styrke, og jeg fikk demonstrert hvor svak den var.

Moder Geneviève s. 177

Det var også en stor trøst for meg da jeg på dagen for min profess [18. september 1890] fikk vite fra Moder Genevièves egen munn at hun hadde vært igjennom den samme prøvelsen som jeg da hun skulle avlegge sine løfter … Du husker vel, kjære Moder, hvor mye trøst vi fant hos henne i de periodene da våre sorger og vanskeligheter var så overveldende store? Ja, de minner Moder Geneviève har etterlatt seg i mitt hjerte, er uutslettelige … Den dagen hun forlot oss for å dra til himmelen [5. desember 1891] rørte meg på en helt spesiell måte; det var første gang jeg var tilstede ved et dødsleie; det var virkelig et betagende syn å være vitne til … Jeg stod ved fotenden til den døende helgenens seng og så meget godt selv de aller minste bevegelsene hun gjorde. Man skulle ha trodd at min sjel i løpet av de to timene jeg tilbrakte der, ville ha følt seg fylt av en åndelig glød; men tvert imot ble jeg overmannet av en slags ufølsomhet. Men i det selvsamme øyeblikk vår hellige Moder Geneviève ble født inn i det himmelske liv, forandret min sinnstilstand seg. På et blunk ble jeg fylt av glede og en ubeskrivelig glød; det var som om Moder Geneviève hadde gitt meg noe av den gleden hun selv hadde eiet, for jeg er overbevist om at hun dro direkte til himmelen … En dag mens hun ennå levde, sa jeg til henne: «Å, Moder, du kommer nok ikke i skjærsilden!» «Nei, jeg håper ikke det», svarte hun stille. Å, nei, Gud ville nok aldri skuffe et håp så fullt av ydmykhet; det beviser alle de nåderike tegn på guddommelig velvilje som vi siden har mottatt … Alle søstrene skyndte seg å be om en relikvie, og du vet allerede, kjære Moder, hva jeg var så heldig å få i eie … Under Moder Genevièves dødskamp la jeg merke til en tåre som strålte som en diamant på hennes nedre øyevipp. Denne tåren, den aller siste av alle hun hadde felt, den falt ikke, og i koret så jeg hvordan den ennå skinte uten at noen tenkte på å ta vare på den. Så jeg fant et mykt, lite tøystykke, og om kvelden våget jeg meg bort til henne, uten at noen så meg, for å ta en helgens siste tåre som relikvie … Siden har jeg alltid hatt den med meg i den lille posen hvor jeg også oppbevarer mitt løfteformular.

Jeg tillegger ikke drømmene mine så stor betydning, og det er dessuten sjelden de har noe spesielt symbolsk innhold, men jeg lurer på hvordan det kan ha seg at jeg som hele dagen tenker på Gud, ikke beskjeftiger meg mer med ham når jeg sover … vanligvis drømmer jeg om skoger, blomster, bekker og om havet, og nesten alltid om små, vakre barn, eller også fanger jeg sommerfugler og fugler, slike som jeg aldri har sett i virkeligheten. Som du forstår, Moder, kan drømmene mine riktignok synes å ha et poetisk preg, men de er langt fra å være mystiske … Men en natt etter Moder Genevièves død hadde jeg en drøm som jeg følte var til stor trøst; jeg drømte at hun satte opp sitt testamente og gav hver søster noe som hadde tilhørt henne. Da det ble min tur, trodde jeg at jeg ikke skulle få noe, siden hun ikke hadde mer igjen, men da reiste hun seg, og så sa hun tre ganger med et inntrengende tonefall: «Til deg gir jeg mitt hjerte

Ut på tillitens og kjærlighetens bølger s. 181

Året etter min løfteavleggelse, det vil si to måneder før Moder Geneviève døde, opplevde jeg å motta mye nåde under min retrett. Vanligvis er de prekte retrettene enda mer smertefulle for meg enn de jeg har alene, men dette året ble det annerledes. Full av glødende iver hadde jeg bedt en forberedende novene. Jeg hadde trodd at denne presten [Alexix Prou] ikke ville være i stand til å forstå meg, ettersom hans ord hele tiden syntes å være spesielt rettet mot å hjelpe store syndere mer enn de sjeler som bor i et kloster. Dette til tross ville Gud på denne måten vise meg at han alene er min sjels veileder, og benyttet seg derfor nettopp av denne pateren, som jeg forøvrig var den eneste som verdsatte … Jeg hadde på denne tiden indre prøvelser av ethvert slag (og det i den grad at jeg iblant spurte meg selv om det virkelig fantes en himmel). Jeg ville helst la være å si noe om min indre tilstand, siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle uttrykke meg, men jeg hadde knapt kommet inn i skriftestolen før jeg følte min sjel åpne seg. Etter bare noen få ord ble jeg på vidunderlig vis forstått, ja gjennomskuet … Min sjel ble som en åpen bok som pateren kunne lese bedre enn jeg selv … Han kastet meg for fulle seil ut på tillitens og kjærlighetens bølger, som alltid hadde tiltrukket meg så sterkt, men som jeg ikke hadde våget meg ut på før. Han sa at mine feiltrinn ikke gjorde Gud bedrøvet og at han i Guds sted, og på hans vegne, kunne fortelle meg at Vårherre var meget fornøyd med meg …

Etter farens død i 1894 inntrer også Céline i samme kloster s. 186

En dag da vanskelighetene syntes uoverkommelige, sa jeg til Jesus under takksigelsen: «Du vet, kjære Gud, hvor gjerne jeg ønsker å vite om pappa er kommet direkte til himmelen; jeg ber deg ikke om å tale til meg, men at du gir meg et tegn. Hvis sr. A. de J. [sr. Aimée de Jésus du coeur de Marie] samtykker til Célines inntreden, eller i det minste ikke legger hindringer i veien, da er svaret at pappa er kommet direkte til deg.» Som du vet, kjære Moder, mente denne søsteren at vi allerede var for mange som det var med tre, og følgelig ville hun ikke tillate at enda en inntrådte, men Gud, som holder alle skapningers hjerter i sin hånd og former dem som han vil, fikk denne søsteren til å forandre mening. Den første jeg møtte etter takksigelsesbønnen, var hennes, hun kalte vennlig på meg og sa at jeg skulle gå opp til deg, og hun snakket om Céline med tårer i øynene …

Å! Når jeg tenker på hvor mye jeg har å takke Jesus for, han som har oppfylt alle mine ønsker! …

Nå har jeg ikke flere ønsker, foruten å elske Jesus til vanvidd. Mine barnslige ønsker er fordunstet; riktignok liker jeg fremdeles svært godt å pynte det lille Jesusbarnets alter med blomster, men etter at han har gitt meg den blomsten jeg ønsket meg mest av alle, min kjære Céline, har jeg ikke behov for andre; til ham frembærer jeg nå henne som min aller vakreste blomsterbukett.

Kjærligheten drar henne s. 186 – 187

Jeg ønsker ikke lenger lidelse, ei heller døden, og likevel elsker jeg dem begge, men det er kjærligheten, og kun den, som drar meg … Lenge har jeg lengtet etter å lide og dø. Da jeg eide lidelsen, trodde jeg at jeg var nådd frem til himmelens bredd, jeg trodde at den lille blomsten skulle plukkes i sin vår … Nå er det overgivelsen alene som leder meg, jeg har intet annet kompass! … Jeg kan ikke lenger be om noe med samme inderlige glød; bare dette at Guds vilje med min sjel må fullbyrdes uten at noe menneske legger hindringer i veien. Jeg kan si det samme som vår far, den hellige Johannes av Korset, uttrykker i disse ord fra sin åndelige sang: «Fra dypet av min Elskedes vinkjeller har jeg drukket, og da jeg gikk ut på den store sletten, kjente meg meg overhodet ikke igjen, og jeg hadde mistet hjorden som jeg før hadde gjetet … Min sjel har av all makt viet seg til hans tjeneste, men nå vokter den ikke lenger noen hjord, og jeg har heller ingen andre verv, for alt jeg gjør nå, er å ELSKE! …» [Johannes av Korset, Åndelig sang, vers 26 og 28] – eller også: «KJÆRLIGHETEN er, slik jeg har erfart den, så mektig i sin gjerning at den kan dra nytte av alt som finnes i meg, både det gode og det onde, og den omformer min sjel i seg.» [Johannes av Korset, Dikt. «Forklaring av det guddommelige»] Å, kjære Moder, hvor vidunderlig den er, kjærlighetens vei. Det kan riktignok hende at man faller, kanskje kan det forekomme at man er troløs, men kjærligheten, som vet å dra nytte av alt, vil ganske så fort fortære alt som Jesus ikke synes om, og kun etterlate en ydmyk og dyp fred i sjelens grunn …

Guds barmhjertige kjærlighet og Therésès innvielse til den 188 – 190

Å, kjære Moder, skulle jeg ikke etter så meget nåde kunne synge med salmisten: «Hvor Herren er GOD, og evig varer hans MISKUNN.» [jf. Sal 118,1] Jeg tror at hvis menneskene hadde mottatt like mye nåde som jeg, ville ingen frykte Gud, men elske ham til vanvidd. Av kjærlighet til ham, og ikke av frykt, ville ingen sjel da ha foretatt seg noe som kunne krenke ham. Jeg forstår imidlertid også at ikke alle sjeler kan være like, det må finnes forskjellige slag, slik at alle på sitt vis kan bidra til å ære Guds fullkomne storhet. Meg har han skjenket sin uendelige barmhjertighet, og det er gjennom den jeg betrakter og tilber de andre guddommelige fullkommenhetene! … Slik fremstår alt for meg i strålende kjærlighet, selv rettferdigheten (ja, kanskje den mer enn noe annet) synes for meg å være kledt i kjærlighet … Hvilken vidunderlig glede det er å tenke på Gud som rettferdig, det betyr at han tar hensyn til vår svakhet, at han til fulle kjenner vår naturs skrøpelighet. Hva skulle jeg da være redd for? Å ja, den uendelig rettferdige Gud, som med så stor godhet tilgav den fortapte sønn alle hans synder, skulle ikke han også være rettferdig overfor meg, som «alltid er sammen med ham»? [jf. Luk 15,31]

Den 9. juni i år, på festen for den hellige Treenighet, fikk jeg den nåde å forstå bedre enn noensinne før hvor meget Jesus ønsker å bli elsket [Den 9. juni 1895 innviet Thérèse seg som offer til Guds barmhjertige kjærlighet.] Jeg tenkte på de sjeler som frembærer seg selv som offer for å vende Guds rettferdighet bort fra de skyldige, ved selv å påta seg den fortjente straff. Et slikt offer syntes meg som noe stort og generøst, men jeg var langt fra å føle meg fristet til å gjøre det samme. «Å, min Gud», ropte jeg fra dypet av mitt hjerte, «er det kun din rettferdighet som tar imot de sjelene som ofrer seg? Har ikke også din barmhjertige kjærlighet behov for offer? Fra alle kanter blir den miskjent og avvist; de hjerter som du ønsker å gi av din overflod, vender seg i stedet til skapningen med sin ynkelige evne til å elske, og venter å finne lykken der istedenfor å kaste seg i dine armer og motta din uendelige kjærlighet … Å, min Gud, skal din foraktede kjærlighet kun eksistere i ditt hjerte? Jeg tror at hvis du finner sjeler som gir seg selv som brennoffer for din kjærlighet, vil du raskt fortære dem, for jeg tror at du ville bli glad om du ikke lenger behøver å holde tilbake det hav av uendelig kjærlig godhet som finnes i deg … Om din rettferdighet krever utløp, den som bare omfatter jorden, hvor mye mer ønsker ikke da din barmhjertige kjærlighet å omfavne alle sjeler, ettersom din barmhjertighet når like til himmelen … [jf. Sal 36,6] Å, min Jesus, la meg være dette lykkelige offer, og la din guddommelige kjærlighets ild fortære ditt brennoffer! …»

Du, kjære Moder, som har tillatt meg å ofre meg selv til Gud på denne måten, du vet hvilken flod, eller snarere hvilket osean av nåde, som har strømmet inn i min sjel … Å ja! Etter denne glederike dag har jeg følt meg helt gjennomtrengt og omsluttet av kjærligheten. Jeg føler at den barmhjertige kjærlighet fornyer meg øyeblikk for øyeblikk, renser min sjel og utsletter hvert spor av synd, og derfor frykter jeg ikke for skjærsilden … Jeg vet at jeg ut fra meg selv ikke engang fortjener å komme til dette soningsstedet, siden det kun er hellige sjeler som kommer inn her, men jeg vet også at kjærlighetens ild er mer helliggjørende enn skjærsilden, og jeg vet at Jesus ikke ønsker at vi lider til ingen nytte, og at han ikke ville ha inngitt meg de ønsker jeg har, om han ikke hadde tenkt å oppfylle dem …

Å! Hvor er vel kjærlighetens vei vidunderlig! … Hvor jeg lenger etter å bruke mitt liv, med størst mulig overgivelse, til å gjøre Guds vilje! …

Dette er, kjære Moder, alt jeg kan fortelle deg om din lille Thérèses liv. Du vet jo selv langt bedre hvordan hun er og hva Jesus har gjort for henne, så derfor tilgir du meg nok at jeg har kortet meget ned på historien om hennes klosterliv … Hvordan kommer den til å ende, denne «historien om en liten, hvit blomst»? Kanskje blir den lille blomsten plukket midt i sin ungdoms blomstringstid, eller kanskje omplantet til andre kyster … [Henspiller på mulig forflytning av Thérèse til en nyopprettelse i Hanoi fra klosteret i Saigon, som var blitt grunnlagt fra Karmel i Lisiuex.] Jeg vet ikke, men dette er jeg likevel viss på, at Guds barmhjertige kjærlighet alltid vil følge den, og at den aldri vil slutte å velsigne den kjære Moder som gav den til Jesus. Til evig tid vil den glede seg over å være en av blomstene i hennes krones blomsterkrans … I all evighet vil den, sammen med denne kjære Moder, synge den sang som alltid er ny, kjærlighetens lovsang …

***

Se også:

Relikvievalfart i Norden
Lisieux-arkivet
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse
Norden gør klar til relikviebesøg
«Liv og hellighet» av Thomas Merton (bok om hellighet)
«Den nye vinen – om Åndens frukter» av Wilfrid Stinissen (bok om hellighet)

09 augusti 2018, 10:50