Sök

«Når vi tar imot det gode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde?» «Når vi tar imot det gode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde?» 

Patris corde: 4. En far i mottagelighet

Bare når vi godtar vårt liv som det er og forsoner oss med det, kan vi skimte meningen med det hele og bli i stand til å gå videre. Her følger punkt 4 i pave Frans’ apostoliske brev.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Josef tar imot Maria uten å stille betingelser. Han stoler på engelens ord. «Av høysinn underordner han det loven har lært ham under kjærligheten. I dagens verden med åpenbar psykologisk, verbal og fysisk vold mot kvinner, fremstår Josef som en respektfull og fintfølende skikkelse. Selv om han ikke vet alt, velger han til beste for Marias anseelse, verdighet og liv. Og i hans tvil om beste handlemåte, hjelper Gud ham å velge, ved å opplyse hans dømmekraft» [18]

I vårt liv skjer ofte ting som vi ikke forstår meningen med. Vår første reaksjon er gjerne preget av skuffelse og opprør. Josef setter til side sine overveielser og gjør heller rom for det som faktisk skjer, og uansett hvor gåtefullt det kan fortone seg i hans øyne, tar han imot det, påtar seg ansvar for det, og forsoner seg med sin egen historie. Om vi ikke forsoner oss med vår historie, vil vi heller ikke kunne ta neste skritt og komme oss videre, for vi sitter fast i våre forventninger og de skuffelser som følger av dem.

Den åndelige vei som Josef viser oss er ikke en forklarende vei, men en mottagende vei. Kun ut fra slik mottagelighet, slik forsoning, kan vi ane en større historie, en dypere mening. Det er som vi igjen hører Jobs lidenskapelige svar til sin kone da hun foreslo at han skulle gjøre opprør mot alt det onde som rammet ham: «Når vi tar imot det gode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde?» (Job 2,10).

Josef er ikke resignert, ikke passiv. Han står på, modig og aktivt. Mottagelighet er et uttrykk for mannsmot, som er en av Den hellige ånds gaver. Alene Herren kan gi oss mot og styrke til å ta livet som det er, til å gjøre rom også for selvmotsigende, uventede og skuffende sider ved tilværelsen.

Jesu komme iblant oss er en gave fra Faderen, for at hver enkelt skulle kunne forsone seg med sin egen kjødelige historie, selv uten å ha en fullstendig forståelse av den.

«Josef, Davids sønn! Vær ikke redd» sa Gud til vår helgen (Matt 1,20), og det som han sier det samme til oss: «Vær ikke redde!» Vi må legge til side sinne og skuffelse, og uten verdslig resignasjon, men med mannsmot og håp, gjøre rom for det som vi ikke har valgt selv, men som likevel finnes. En skjult mening åpner seg for oss når vi tar imot livet slik. På underfullt vis kan livet til hver enkelt av oss få en ny start, om vi finner mot til å leve det i overensstemmelse med evangeliet. Det gjør ingenting om alt tilsynelatende har tatt en gal vending, og om enkelte ting nå er uopprettelige. Gud kan få blomster til å spire mellom steinene. «For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt» (1 Joh 3,20).

Her har vi igjen den kristne realisme, som ikke skroter noe av det som eksisterer. I sin gåtefulle uutgrunnelighet og sammensatthet bærer virkeligheten i seg eksistensiell mening, både lys og mørke. Det er dette som får apostelen Paulus til å si: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud» (Rom 8,28). Og den hellige Augustin tilføyer: «også det som betegnes som ondt (etiam illud quod malum dicitur)» [19]. I dette totale perspektivet gir troen mening til alle hendelser, både glade og leie.

Oss er det da fjernt å skulle mene at tro går ut på å finne lettvinte og trøstende løsninger. Den tro som Kristus lærte oss er tvert imot den vi ser i Josef, som ikke leter etter snarveier, men går inn i det som skjer ham «med åpne øyne» og påtar seg personlig ansvar for det.

Josefs mottagelighet oppfordrer oss til å ta imot andre, uten unntak, slik de er, særlig fattige mennesker, for Gud utvelger det som er svakt (jf. 1 Kor 1,27), han er «farløses far og enkers forsvarer» (Sal 68,6) og byr å elske den fremmede [20]. Jeg liker å forestille meg at Josefs fremferd inspirerte Jesus til lignelsen om den bortkomne sønn og den barmhjertige far (jf. Luk 15,11–32).

[18] Preken ved messe med saligkåringer, Villavicencio, Colombia (8. september 2017): AAS 109 (2017), 1061

[19] Enchiridion de fide, spe et caritate, 3.11: PL 40, 236

[20] Jf. 5 Mos 10,19; 2 Mos 22,20–22; Luk 10,29–37

***

Patris corde på norsk:
Innledningen
1. En elsket far
2. En far i ømhjertethet
3. En far i lydighet
4. En far i mottagelighet
5. En far med kreativt mot
6. En arbeidende far
7. En far i skyggen
8. Avslutningen

12 februari 2021, 12:35