Sök

Vatican News
«Hvor er jødenes konge som nå er født?» «Hvor er jødenes konge som nå er født?» 

Pavens epifaniapreken

Gå i skole hos vismennene for å lære å tilbe Herren. For det første: «Løft blikket, se deg omkring!» Vær ikke fanget i deg selv. Verden er så stor, så stor. Ha tillit til Herren. For det andre: Sett ut på reise. «Livet er en reise mot ham som elsker oss.» Det trengs indre modning. Absolutt alt, selv synd, kan tjene til det gode. For det tredje: Se. Se hinsides det synliges slør. Ha «ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

høytiden for Herrens åpenbaring (epifania, helligtrekongersfest) leser vi om vismennene som kom for å tilbe det nyfødte barnet i Betlehem:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» […] (Matt 2,1–12 fra Bibel 2011)

Her følger pave Frans' preken:

Hva eller hvem tilber vi?

Evangelisten Matteus forteller at da vismennene kom til Betlehem «fikk [de] se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham» (Matt 2,11). Å hylle – å tilbe – Herren er ikke lett; det går ikke av seg selv. Tilbedelse krever en viss åndelig modenhet, det er målet for en indre og muligens lang vandring. Vi kan ikke uten videre tilbe Herren. Ja, riktignok har vi mennesker behov for å tilbe, men vi kan ta feil av målet; for om vi ikke tilber Gud, vil vi komme til å tilbe avguder – det finnes ingen middelvei, enten Gud eller avguder, eller for å si det med fransk forfatter: ‘Den som ikke tilber Gud, tilber djevelen’ (Léon Bloy) –, og er det vi ikke troende mennesker, men avgudsdyrkere. Slik er det: enten-eller.

Lær å tilbe

I vår tid er det spesielt nødvendig å bruke mer tid på tilbedelse, både enkeltvis og sammen. Vi trenger å lærer oss å kontemplere Herren stadig bedre. Tilbedende bønn er falt litt bort; vi må vinne den tilbake, både sammen og i vårt personlige åndelige liv. Så i dag skal vi gå i skole hos vismennene, for å lære av dem. Som de, ønsker vi å falle på kne og tilbe Herren. Vi ønsker å tilbe på ordentlig, ikke som Herodes, som sa: «Meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det». Nei, hans tilbedelse var dårlig. På ordentlig!

Vi griper fatt i tre uttrykk fra ordets liturgi i dag. De kan hjelpe oss å forstå hva det betyr å være Herrens tilbedere. Disse uttrykkene er: «å løfte blikket», «å sette ut på reise» og «å se»

Å løfte blikket

Det første uttrykket, å løfte blikket, stammer fra profeten Jesaja. Menigheten i Jerusalem var nylig vendt tilbake fra eksilet og var overveldet av motløshet på grunn av alle vanskelighetene. Da kommer profeten med sin inntrengende oppfordring: «Løft blikket, se deg omkring!» (Jes 60,4). Det er en innbydelse til å sette til side tretthet og klaging, til å komme seg ut av et innskrenkende trangsyn, è komme løs fra diktauret under ens eget jeg, som alltid er tilbøyelig til å krøke seg sammen i seg selv og sine bekymringer. For å tilbe Herren må vi for det første «løfte blikket»: Vi må altså ikke la oss fange av indre spøkelser, som slukker håpet, og vi må ikke gjøre problemer og vanskeligheter til midtpunktet i vår tilværelse. Dette betyr ikke at vi skal benekte virkeligheten, og late som om eller innbille oss at alt går bra. Nei. Derimot dreier det seg om å se problemene og engstelsene på en ny måte, vel vitende om at Herren kjenner til alt det vi har å stri med, at han lytter oppmerksomt til våre bønner og ikke er likegyldig til våre tårer.

Barnlig takknemlighet og tillit

Dette blikket, som uansett hva som skjer, fortsetter å være fullt av tillit til Herren, skaper barnlig takknemlighet. Og når det skjer, åpner hjertet seg for tilbedelse. Hvis vi derimot mot retter all vår oppmerksomhet mot problemene og vegrer oss mot å løfte blikket til Gud, vil frykt trenge inn i hjertet og desorientere det, og derav kan det komme sinne, forvillelse, angst, depresjon. Under slike omstendigheter er det vanskelig å tilbe Herren. Hvis det er der vi er havnet, må vi tore å bryte ut av sirkelen av våre forutfattede konklusjoner i visshet om at virkeligheten er større enn våre tanker. Løft blikket, se deg omkring: Herren ber oss framfor alt å ha tillit til ham, for han tar seg virkelig av alle. Når Gud kler gresset så fint, det som gror på bakken i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle oss? (jf. Luk 12,28). Om vi løfter blikket til Herren, og betrakter virkeligheten i hans lys, oppdager vi at han aldri går fra oss: Ordet ble kjød (jf. Joh 1,14) og er alltid med oss, alle dager (jf. Matt 28,20). Alltid.

Glede i Gud

Når vi løfter blikket til Gud, blir ikke alle problemer borte, nei, men vi føler at Herren gir oss den nødvendige styrke til å kunne møte dem. «Å løfte blikket» er altså det første skritt, som forbereder oss til tilbedelse – tilbedelsen til en disippel, som i Gud har oppdaget en ny og annerledes glede. Verdslig glede baserer seg på å ha mange ting, på suksess og lignende – alltid med «jeg» selv i sentrum. Kristi disiplers glede derimot hviler på Guds troskap, han som aldri svikter sine løfter, uansett hva slags kriser vi kommer opp i. Barnlig takknemlighet og glede vekker altså en lengsel i oss etter å tilbe Herren, som er trofast og aldri går fra oss.

Å sette ut på reise

Det andre som kan hjelpe oss er å sette ut på reise. Før de kom så langt at de kunne tilbe barnet født i Betlehem, hadde vismennene måttet reise langt. Det kom «noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: ‘Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham’» skriver Matteus (Matt 2,1–2). En reise medfører alltid forvandling, forandring. Etter en reise er man ikke lenger den samme. Det finnes alltid noe nytt i dem som har foretatt en vandring: De vet mer, de har sett nye mennesker og nye ting, de har opplevd hvordan viljestyrken vokste da de måtte takle reisens vanskeligheter og farer. Ingen kan tilbe Herren uten først å ha gjennomgått den indre modning som følger av å sette ut på reise.

La deg forme av nåden

For å kunne tilbe Herren trengs en gradvis utvikling. Ut fra erfaring ser vi for eksempel at man som femtiåring har et annet tilbedelsesliv enn da man var tretti. Ved å la seg forme av nåden pleier man etter hvert å bli bedre: Vårt ytre menneske eldes, mens vårt indre menneske blir fornyet dag for dag, sier Paulus (jf. 2 Kor 4,16) – stadig mer skikket til å tilbe Herren. Slik sett kan nederlag, kriser og feil bli til lærerike erfaringer: Ikke sjelden tjener de til å gjøre oss bevisst at alene Herren er verdig vår tilbedelse, for alene han stiller vår dypeste lengsel etter liv og evighet. I tidens løp bidrar dessuten prøvelser og vanskeligheter – så sant de gjennomleves i tro – til å rense vårt hjerte, til å gjøre det mer ydmykt og dermed mer tilbøyelig til å la Gud rå: Selv våre synder, vår bevissthet om å være syndere, det å oppdage mye stygt. «Men jeg har gjort det og det … jeg har …»: Hvis du tar det med tro og anger, med ruelse, vil det hjelpe deg å vokse. Alt, alt er til hjelp for vår åndelige vekst, for møtet Jesus, sier Paulus, selv våre synder. Og Thomas Aquinas» tilføyer: «etiam mortalia»: også de fæle syndene, de verste. Men om du tar det med anger, vil det hjelpe deg i reisen mot møtet med Herren, og det vil hjelpe deg å tilbe ham bedre.

Likesom vismennene må også vi ta lærdom av livets reise, av reisens uunngåelige vanskeligheter. Vi kan ikke la vår tretthet, våre fall og våre nederlag ta motet fra oss. I stedet bør vi ta alt slikt med ydmykhet, vi bør gripe det som muligheter til å rykke nærmere Herren Jesus. Livet er ikke en oppvisning i ferdigheter, men en reise mot ham som elsker oss. Vi trenger ikke å oppvise dydsattester for hvert skritt vi tar; vi må vandre ydmykt mot Herren. Ved å feste blikket på Herren finner vi styrke til å fortsette framover med ny glede.

Å se

Og så kommer vi til det tredje uttrykket: å se. Å løfte blikket, å sette ut på reise, å se. Evangelisten skriver: «De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham» (Matt 2,11). Hylling var en æresbevisning forbeholdt herskere og høye rangspersoner. Vismennene tilba ham som de visste var jødenes konge (jf. Matt 2,2). Men hva var det de egentlig så? De så et fattig barn med dets mor. Likevel visste disse langveisfarende vismennene å gå hinsides de beskjedne omstendighetene; i det barnet anerkjente de en hersker. De var altså i stand til å «se» hinsides det ytre skinn. Ved å falle på kne for barnet født i Betlehem uttrykte de framfor alt indre tilbedelse: Åpningen av gaveskrinene var et tegn på at de overrakte ham sine hjerter.

Ha det usynlige for øye

For å tilbe Herren må vi «se» hinsides det synliges slør, som ofte viser seg å være bedragersk. Herodes og de fremtredende personene i Jerusalem står for verdslighet, og verdslighet er skinnets evige slave. De ser, men kan ikke se – jeg sier ikke at de ikke tror, det er for mye – de kan ikke se for deres synsevne er slave av skinnet og søker seg ut det som virker tiltrekkende: Den skatter kun oppsiktsvekkende ting, ting som tiltrekker seg bred oppmerksomhet. Vismennene, på den annen side, har en annen innstilling, som vi med et høytklingende ord kan definere som teologal realisme: Det å oppfatte tingene objektivt, slik de egentlig er, og ende opp med den innsikt at Gud unnflyr all slags oppvisning. Herren er å finne i ydmykheten, Herren er som det ydmyke barn, han unnflyr all slags oppvisning, som nettopp er et resultat av verdslighet. Denne måten å «se» på, som går hinsides det synlige, får oss til å tilbe Herren, som ofte finnes skjult i det enkle, i ydmyke mennesker fra utkanten. Det dreier seg altså om et blikk, som ikke lar seg blende av ekshibisjonismens fyrverkeri, men derimot ved alle anledninger søker det som ikke forgår, som søker Herren. Derfor har vi, skriver apostelen Paulus, «ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (2 Kor 4,18).

Bønn

Må Herren Jesus gjøre oss til sine sanne tilbedere, i stand til med vårt liv å synliggjøre hans kjærlighetsplan, som omfatter hele menneskeheten. For hver av oss og for hele Kirken ber vi om nåde til å lære å tilbe, til å fortsette å tilbe, til å praktisere tilbedende bønn i rikt monn, for alene Gud skal tilbes.

 

07 januari 2021, 09:56