Sök

Vatican News
Da de kom fram til Egypt, «trengte de helt sikkert mat, et sted å bo og arbeid». Bilde: Giotto Da de kom fram til Egypt, «trengte de helt sikkert mat, et sted å bo og arbeid». Bilde: Giotto 

Patris corde: 5. En far med kreativt mot

Vi leser videre i pavens apostoliske brev. Josef beskytter stadig barnet og barnets mor – som nå er å finne i alle trengende mennesker og i hele Kirken – med oppfinnsomhet og mot.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Første etappe i indre helbredelse er altså å godta vår egen historie, med andre ord å gjøre rom inni oss også for alt det i vårt liv som vi ikke har valgt selv. Men også et annet viktig element må til, nemlig kreativt mot. Det oppstår framfor alt når vi står overfor vanskeligheter. Da kan vi enten trekke oss tilbake og gi opp, eller prøve å være oppfinnsomme. Nettopp vanskeligheter kan trekke fram ressurser i oss som vi ikke engang ante at vi hadde.

Når vi leser «barndomsevangeliene», kan vi lett komme til å spørre oss hvorfor Gud ikke grep inn på en direkte og tydelig måte. Men Gud griper inn gjennom hendelser og personer. Gjennom Josef tok Gud seg av begynnelsen på gjenløsningshistorien. Josef var det ekte «under»; ved hjelp av ham reddet Gud barnet og barnets mor. Gud griper inn ved å stole på denne mannens kreative mot. Da de kom til Betlehem og ikke fant noe hus der Maria kunne føde, tok Josef en stall og gjorde den etter beste evne skikket for Guds Sønn, som nå skulle komme til verden (jf. Luk 2,6–7). Da det var overhengende fare for at Herodes skulle drepe barnet, ble Josef nok en gang i drømme varslet om at han måtte forsvare barnet, og midt på natten organiserte han så flukten til Egypt (jf. Matt 2,13–14).

Ved overfladisk lesning av disse fortellingene får man alltid inntrykk av at verden er prisgitt de sterke og mektige, men evangeliets «gode nyhet» går ut på å vise at Gud alltid finner vei til å virkeliggjøre sin frelsesplan, tross jordiske herskeres arroganse og vold. Også i vårt liv kan tilsynelatende være prisgitt sterke makter, men evangeliet sier oss at Gud alltid klarer å redde det som virkelig er viktig, forutsatt at vi oppviser samme kreative mot som tømmermannen fra Nasaret, som makter å forvandle problemer til muligheter ved å sette tilliten til Guds forsyn før alt annet.

Om det iblant kan virke som om Gud ikke hjelper oss, betyr det ikke at han lar oss i stikken, men at han stoler på oss, på det vi selv kan legge planer om, finne fram til og finne på.

Slikt et kreativt mot ble utvist av vennene til den lamme mannen, som for å bringe mannen til Jesus firte ham ned fra taket (jf. Luk 5,17–26). Vanskelighetene tok ikke knekken på disse vennenes dristighethet og iherdighet. De var overbevist om at Jesus kunne gjøre den syke frisk, og «fordi det var uråd å få ham inn på grunn av trengselen, gikk de opp på taket, fjernet noen takstein og firte ham ned på båren, midt foran Jesus. Da Jesus så deres tro, sa han: ‘Venn, syndene dine er deg tilgitt’» (versene 19–20). Jesus anerkjenner den kreative tro, som får disse mennene til å prøve å bringe deres syke venn til ham.

Evangeliet sier ingenting om den tiden Maria, Josef og barnet var i Egypt. Men de trengte helt sikkert mat, et sted å bo og arbeid. Det skal ikke mye fantasi til for å fylle evangeliets taushet om dette. Den hellige familie måtte takle konkrete problemer – likesom alle andre familier, likesom mange migranter, våre søsken, som tvunget av ulykker og sult også i våre dager setter livet på spill. Slik sett tror jeg at den hellige Josef virkelig er en spesiell vernehelgen for alle som på grunn av krig, hat, forfølgelse og elendighet er nødt til å dra hjemmefra.

De scener der Josef trer i forgrunnen avsluttes med en bemerkning om at han står opp, tar barnet og barnets mor med seg, og gjør det som Gud har pålagt ham (jf. Matt 1,24; 2,14.21). Jesus og Maria, hans mor, er jo faktisk vår tros mest dyrebare skatt [21].

I frelsesplanen er Sønnen uadskillelig fra moren, fra henne som «vandret frem i tro og bevarte sin forening med Sønnen uten svik helt til korset» [22].

Vi må alltid spørre oss om vi virkelig forsvarer Jesus og Maria av all vår kraft. På gåtefullt vis er de betrodd vårt ansvar, vår omsorg, vår varetekt. Den allmektiges Sønn kommer til verden som et svakt menneskebarn. Han gjør seg avhengig av Josef og må bli forsvart, beskyttet, sørget for og oppdratt av ham. Gud stoler på denne mannen, og det gjør også Maria, som i Josef finner ikke bare en som ønsker å redde hennes liv, men en som alltid vil sørge for henne og barnet. Slik sett må jo den hellige Josef være Kirkens vernehelgen, for Kirken er fortsettelsen av Kristi kropp i historien, og Kirkens morskap antydes i Marias morskap [23]. Ved å beskytte Kirken fortsetter Josef å beskytte barnet og barnets mor, og ved å elske Kirken, fortsetter også vi å elske barnet og barnets mor.

Dette barnet er han som vil komme til å si: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25,40). Så ethvert trengende menneske, ethvert fattig menneske, ethvert lidende menneske, ethvert døende menneske, ethvert fremmed menneske, ethvert menneske i fengsel, ethvert sykt menneske er «barnet» som Josef fortsetter å verne om. Derfor påkalles den hellige Josef som beskytter av de ulykkelige, de trengende, de forviste, de sorgfulle, de fattige og de døende. Og derfor må Kirken framfor alt elske de siste – fordi Jesus har en forkjærlighet for dem og identifiserer seg personlig med dem. Av Josef må vi lære den samme omsorg og det samme ansvar: å elske barnet og barnets mor; å elske sakramentene og nestekjærligheten; å elske Kirken og de fattige. De er alle barnet og barnets mor.

[21] Jf. S. Rituum Congreg., Quemadmodum Deus (8. desember 1870): ASS 6 (1870–1871), 193; Pius IX, Apostolisk brev Inclytum Patriarcham (7. juli 1871): l.c., 324–327

[22] Annet Vatikankonsil, dogmatisk konstitusjon om Kirken Lumen Gentium, 58

[23] Den katolske kirkes katekisme, 963–970

***

Patris corde på norsk:
Innledningen
1. En elsket far
2. En far i ømhjertethet
3. En far i lydighet
4. En far i mottagelighet

19 februari 2021, 08:47