Sök

Vatican News
Jesus, Maria og Josef Jesus, Maria og Josef 

Patris corde: Innledningen

Den 8. desember, på høytiden for Marias uplettede unnfangelse, kom pave Frans’ apostoliske brev «Patris corde», altså «med et farshjerte». Dette er pavens refleksjoner om den hellige Josef, som nå har vært hele Kirkens vernehelgen i 150 år. Brevet består av sju punkter samt innledning og avslutning. Her følger en oversettelse av innledningen.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Med et farshjerte: Slik elsket Josef Jesus, som i alle de fire evangeliene blir kalt for «Josefs sønn». [1]

Matteus og Lukas, de to evangelistene som omtaler ham mest, forteller ikke så mye, men nok til at vi kan forstå hva slags far han var og hvilken sendelse han ble betrodd av Forsynet.

Vi vet at han var en enkel tømmermann (jf. Matt 13,55), lovet bort til Maria (jf. Matt 1,18; Luk 1,27); «rettskaffen» (Matt 1,19), alltid rede til å gjøre Guds vilje, slik den ble åpenbart for ham i loven (jf. Luk 2,22.27,39) og i hele fire drømmer (jf. Matt 1,20; 2,13.19.22). Etter en lang og slitsom reise fra Nasaret til Betlehem så han Messias bli født i en stall, «for det var ikke husrom for dem» (Luk 2,7). Han ble vitne til at både gjeterne og vismennene tilba ham (jf. Luk 2,8–20; 2,1–12), som representanter for henholdsvis Israels folk og de hedenske folk.

Han våget å påta seg det juridiske farskap til Jesus, og ga ham det navnet som engelen hadde åpenbart for ham: «Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21). Som vi vet, ble det før i tiden ansett som tilhørighetsskapende å gi navn til et menneske eller en ting, slik Adam gjorde i fortellingen i Første Mosebok (jf. 2,19–20).

Førti dager etter fødselen dro han, sammen med moren, til tempelet, bar fram Barnet for Herren og lyttet undrende til Simeons profeti om Jesus og Maria (jf. Luk 2,22–35). For å verne Jesus mot Herodes, oppholdt han seg som fremmed i Egypt (jf. Matt 2,13–18). Tilbake i hjemlandet, levde han i skjul i den lille og ukjente landsbyen Nasaret i Galilea – derfra ventet man verken profet eller ellers noe godt (jf. Joh 7,52; 1,46) – langt borte fra Betlehem, hans hjemby, og fra Jerusalem, der tempelet stod. Da den tolv år gamle Jesus ble borte for dem, på en valfart nettopp til Jerusalem, ble Josef og Maria redde og lette etter ham. De fant ham i tempelet i samtale med de skriftlærde (jf. Luk 2,41–50).

Nest etter Maria har ingen helgen så stor plass i det pavelige læreembede som Josef, hennes mann. For bedre å tydeliggjøre hans sentrale rolle i frelseshistorien har mine forgjengere utdypet budskapet i de sparsomme opplysninger vi har fått overlevert med evangeliene: den salige Pius IX erklærte ham som «Den katolske kirkes vernehelgen» [2], den ærverdige Pius XII presenterte ham som «håndverkernes vernehelgen» [3] og den hellige Johannes Paul II som «Gjenløserens vokter» [4]. Folket påkaller ham som «vernehelgen for en god død» [5].

I anledning av at det er 150 år siden han ble erklært som Den katolske kirkes vernehelgen, av den salige Pius IX den 8. desember 1870, ønsker jeg derfor – uttrykt med Jesu ord – å la «munnen si det som hjertet er fullt av» (jf. Matt 12,34) og dele enkelte personlige refleksjoner om denne usedvanlige skikkelsen, som er så nær beslektet med oss som menneske. Dette ønsket er vokst under disse månedene med pandemi. Krisen lar oss erfare «hvordan våre liv er sammenvevd og blir opprettholdt av vanlige mennesker – vanligvis bortglemt – som ikke er å finne i nyhetsoverskrifter og rampelys, men som uten tvil nå er i ferd med å skrive de avgjørende hendelsene i vår historie: leger, sykepleiere, ansatte på supermarkeder, renholdere, pleiere, transportarbeidere, politifolk, frivillige, prester, ordensfolk og mange, mange flere som har forstått at alene blir ingen reddet. […] Hver dag øver mange mennesker seg i tålmodighet og inngir håp, idet de omhyggelig unngår å utbre panikk, men i stedet medansvar. Med små daglige gester viser mange fedre, mødre, bestefedre, bestemødre og lærere våre barn hvordan man ved å tilpasse sine vaner, løfte blikket og stimulere bønnelivet kan møte en krise og gjennomgå den. Mange mennesker ber, ofrer og går i forbønn, til beste for alle» [6]. I vanskelige tider kan alle og enhver finne en forbeder, støtte og veiviser i den hellige Josef, denne upåfallende mannen med et daglig, diskret og dulgt nærvær. Den hellige Josef minner oss om at alle de «usynlige i annen rekke» spiller en uforlignelig hovedrolle i frelseshistorien. Dem alle tilfaller et anerkjennende og takknemlig ord.

[1] Luk 4,22; Joh 6,42; jf. Matt 13,55; Mark 6,3.

[2] S. Rituum congregatio, Quemadmodum Deus (8. desember 1870): ASS 6 (1870–71), 194.

[3] Jf. tale til ACLI i anledning høytiden for den hellige Josef, håndverkeren (1. mai 1955): AAS 47 (1955), 406.

[4] Jf. den apostoliske formaningen Redemptoris Custos (15 august 1989): AAS 82 (1990), 5–34.

[5] Den katolske kirkes katekisme, 1014.

[6] Refleksjoner under pandemien (27. mars 2020)

***

Fra den 8. desember 2020 til den 8. desember 2021 er det «Josefs år». Et dekret fra Det apostoliske pønitentiari oppgir vilkårene for full avlat.

Hele Patris corde på engelsk og flere andre språk
Sammendrag av Patris corde på svensk
Mer om Josefsåret på dansk
Pave Frans’ preken ved innsettelsesmessen på høytiden for den hellige Josef

10 december 2020, 12:08