Sök

Vatican News
Historienes historie: kjærligheten mellom Gud og menneske Historienes historie: kjærligheten mellom Gud og menneske 

Pavens budskap til Verdensdagen for sosial kommunikasjon 2019

«Bibelen er den store historien om kjærligheten mellom Gud og menneskeheten. Midtpunktet er Jesus: Hans historie fullender Guds kjærlighet til mennesket og også menneskets kjærlighet til Gud. Og slektledd etter slektledd er mennesket kalt til å fortelle de viktigste episodene fra denne Historien av historier […] og feste dem i hukommelsen.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Verdensdagen for sosial kommunikasjon markeres søndag før pinse, den 24. mai 2020. Her er pavens budskap:

For at du skal fortelle og feste i hukommelsen (jf. 2 Mos 10,2). Livet bli historie

Jeg ønsker å vie årets budskap til temaet historiefortelling. Om vi ikke skal gå oss vill, tror jeg at vi trenger å ånde inn sannheten i gode historier: oppbyggende, og ikke nedbrytende historier; historier som hjelper oss å finne tilbake til røttene våre og fortsette videre sammen. I det virvar av stemmer og budskap som omgir oss trenger vi menneskelig historiefortelling: historiefortelling som taler til oss om oss selv og om det vakre som bor i oss, som betrakter verden og hendelsene med ømhet, som forteller om den levende vevnaden vi inngår i og som får fram vår tilknytning til hverandre.

1. Å veve historier

Mennesket er et fortellende vesen. Helt fra vi er små, er vi sultne på historier, akkurat som på mat. Om det nå er eventyr, romaner, film, sanger eller nyheter, så virker historiene uansett inn på livet vårt, selv om vi ikke alltid er klar over det. Ofte er det ut fra personer og historier som vi har tatt til oss at vi avgjør hva som er rett og galt. Fortellingene preger oss, de former våre overbevisninger og vår oppførsel, de kan hjelpe oss å forstå hvem vi er og å uttrykke det.

Ikke bare er mennesket det eneste vesen som trenger klær, for å dekke til sin sårbarhet (jf. 1 Mos 3,21), men det er også det eneste som trenger å fortelle seg selv, å «kle seg» i historier, for å beskytte sitt eget liv. Vi vever ikke bare klær, men også fortellinger: menneskets evne til å «veve» [texere på latin] gjelder både tekstiler og tekster. Vevrammen i historiene er til alle tider den samme: I strukturen inngår «helter», også hverdagshelter, som for å forfølge en drøm kommer opp i vanskelige situasjoner og som i sin kamp mot det onde holdes oppe av en kraft som gjør dem modige, nemlig kjærlighetens kraft. Når vi fordyper oss i historiene, kan vi finne heltemodige grunner til å møte livets utfordringer.

Mennesket er et fortellende vesen, for det et tilblivende vesen, som oppdager seg selv og beriker seg under vevingen av vårt livs billedteppe. Men helt fra begynnelsen av er vår fortelling i fare: Det onde snor seg omkring i historien.

2. Ikke alle historier er gode

«Dere skal slett ikke dø!» (1 Mos 3,4): Djevelens fristelse legger seg som en hard knute i historiens vev. «Hvis dette blir ditt, vil du kunne bli, vil du kunne oppnå …», hvisker og tisker de som nå benytter seg av såkalt storytelling i instrumentell øyemed. Mange bedøvende historier får oss til å tro at om vi vil være lykkelige må vi ha, eie og forbruke i det uendelige. Vi legger nesten ikke merke til hvor begjærlige vi blir etter slarv og sladder, hvor mye vold og usannhet vi kjører i oss. På kommunikasjonens vevrammer er det ofte ikke oppbyggende fortellinger som lages – slike som holder sosiale bånd og den kulturelle vev sammen – men tvert imot nedbrytende og provoserende historier, som sliter på sameksistensens skjøre tråder og får dem til å ryke. Ved å lappe sammen uverifisert informasjon, gjenta banal og manipulerende tale og angripe andre med haterklæringer, veves ikke menneskets historie; men mennesket avkles sin verdighet.

Men mens historier brukt i instrumentell øyemed eller i maktøyemed har kort levetid, er gode historier ikke begrenset av tid og rom. Etter århundrer er en god historie fortsatt aktuell, fordi den nærer livet.

I en tidsalder når falsifikasjonen blir stadig mer sofistikert og allerede har nådd et svimlende nivå (deepfake), har trenger vi visdom, for å kunne samle og skape vakre, sanne og gode historier. Vi trenger mot, for å kunne tilbakevise falske og ondskapsfulle historier. Vi trenger tålmodighet og god dømmekraft for å gjenoppdage historier som kan hjelpe oss ikke å miste tråden i vår tids mange sønderrivelser og splittelser; historier som bringer sannheten om oss selv tilbake i lyset, også i et ofte oversett hverdagslig heltemot.

3. Historienes historie

Den hellige skrift er en Historie av historier. Vi blir presentert for et vell av hendelser, folkeslag og mennesker! Helt fra begynnelsen av viser Skriften oss en Gud som både er skaper og forteller. For han taler sitt Ord og tingene blir til (jf. 1 Mos 1). Ved å fortelle kaller Gud tingene til liv, og høydepunktet er da han skaper mannen og kvinnen som sine frie samtalepartnere, som historiefortellere sammen med ham. I en av Salmene forteller skapningen sin skaper: «For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. […] Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden» (139,13–15). Vi blir ikke født fullt ut ferdige, men trenger stadig å bli «vevd». Livet blir gitt oss som en innbydelse til å fortsette å veve det «underfullt lagede» vesen som vi er.

Bibelen er således den store historien om kjærligheten mellom Gud og menneskeheten. Midtpunktet er Jesus: Hans historie fullender Guds kjærlighet til mennesket og også menneskets kjærlighet til Gud. Og slektledd etter slektledd er mennesket kalt til å fortelle de viktigste episodene fra denne Historien av historier – de som best meddeler meningen med det som skjedde – og feste dem i hukommelsen.

Tittelen på årets budskap er hentet fra Andre Mosebok, en grunnleggende bibelsk fortelling der Gud griper inn i sitt folks historie. For når Israels trellbundne barn roper til ham, hører Gud dem og husker: «Gud husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Gud så til israelittene; Gud kjente dem» (2 Mos 2,24–25). Ved tegn og under fører Guds ihukommelse til at de blir befridd fra undertrykkelsen. Og da åpenbarer Herren meningen med alle disse tegnene for Moses: «For at du skal fortelle barn og barnebarn hvordan jeg viste min makt i Egypt, og hvilke tegn jeg gjorde blant dem. Da skal dere kjenne at jeg er Herren» (2 Mos 10,2). Eksodus lærer oss at kjennskapet til Gud meddeles framfor alt ved å fortelle, fra slektledd til slektledd, hvordan han fortsetter å vise sitt nærvær. Livets Gud meddeles ved å fortelle livet.

Jesus selv talte ikke abstrakt om Gud, men med lignelser, korte historier tatt fra dagliglivet. Livet blir her til historie, og for tilhøreren blir så historien til liv: Historiefortellingen trenger inn i tilhørernes liv, og forandrer det.

Også evangeliene er fortellinger, og det er ikke tilfeldig. De ikke bare informerer oss om Jesus, men er også «performative» [1]: De former oss etter ham: Evangeliet ber leseren delta i den samme tro, for å dele det samme liv. Johannesevangeliet sier oss at Fortelleren par excellence – Logos, Ordet – ble fortelling: «Den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har fortalt oss hvem han er» (Joh 1,18). Jeg bruker her ordet «fortalt» fordi det opprinnelige exegésato kan oversettes både som «vist» og som «fortalt». Gud vevde seg selv inn i vår menneskehet og ga oss slik en ny måte å veve våre historier på.

4. En historie som fornyer seg

Kristi historie er ikke et arvegods fra en svunnen fortid; Kristi historie er vår historie, alltid like aktuell. Den viser oss at mennesket, vårt kjød, vår historie, lå Gud så sterkt på hjertet at han selv ville bli menneske, kjød og historie. Den sier oss også at ingen menneskehistorie er ubetydelig eller triviell. Etter at Gud selv hadde valgt å bli en historie, kan enhver menneskehistorie sies å være en guddommelig historie. I enhver menneskehistorie gjenser Faderen sin menneskevordne Sønns historie. Enhver menneskehistorie har en umistelig verdighet. Derfor fortjener menneskeheten historier på den svimlende og fascinerende høyde, som Jesus opphøyet menneskeheten til.

«Dere», skrev den hellige Paulus, «er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod» (2 Kor 3,3). Den hellige ånd, Guds kjærlighet, skriver i oss. Og ved å skrive i oss, fester han det gode i oss og minner oss om det. Å minne om innebærer nemlig å legge på hjertet, å «skrive» i hjertet. Ved Den hellige ånd kan enhver historie – selv den mest glemte, selv den som tilsynelatende er skrevet på fryktelig skjeve linjer – bli inspirert og gjenfødes som et mesterverk, som et appendiks til evangeliet. Som Augustins Bekjennelser. Som Pilegrimens beretning av Ignatius. Som En sjels historie av Thérèse av Jesusbarnet. Som I promessi sposi av Manzoni, som Brødrene Karamasov av Dostojevskij. Som utallige andre historier, som på beundringsverdig vis har iscenesatt møtet mellom Guds frihet og menneskets frihet. Vi kjenner alle historier som dufter av evangelium, historier som vitner om den livsforvandlende Kjærligheten. Disse historiene trenger å bli viderebrakt og fortalt og få leve i alle tider, på alle språk, med alle midler.

5. En historie som fornyer oss

I alle store fortellinger klinger også vår egen fortelling med. Når vi leser i Bibelen, i helgenhistorier og i tekster som evner å lese i menneskesjelen og kaste lys over dens skjønnhet, er Den hellige ånd fri til å skrive i vårt hjerte og oppfriske vår hukommelse om hva vi er i Guds øyne. Og når vi kommer i hu den kjærligheten som skapte og frelste oss, når vi slipper kjærligheten inn i våre hverdagshistorier, når vi vever barmhjertigheten inn i vår hverdag, ja da blar vi om til en ny side. Da henger vi ikke lenger fast i vemod og tristhet, er ikke lenger fastbundne til en syk hukommelse. Ved å åpne oss for andre, åpner vi oss for Fortellerens egen visjon. Å fortelle Gud vår historie er aldri bortkastet: Selv om ikke hendelsene ytre sett ikke endres, endres dog meningen og perspektivet. Å fortelle Herren om oss selv lar oss begynne å se med hans blikk, som er fullt av barmhjertig kjærlighet til oss selv og andre. Til ham kan vi fortelle det vi opplever, vi kan bringe ham mennesker og betro ham situasjoner. Med ham kan vi igjen knytte livets vev sammen, sy sammen rifter og flenger. Det trenger vi sårt, alle sammen!

Med Fortellerens blikk – han er den eneste som har det definitive overblikket – kan vi så nærme oss hovedpersonene, våre brødre og søstre, som i dagens historie spiller en rolle, likesom vi selv. Ja, for ingen er statist på verdens scene, og hver enkelts historie er åpen for forandring. Også når vi forteller om det onde, kan vi lære å sette av plass til forløsning; midt oppi det onde kan vi gjenkjenne også det godes dynamikk og gi det rom.

Det er altså ikke tale om å tenke i storytelling-baner, heller ikke om å reklamere for seg selv eller andre, men om å komme i hu hva vi er i Guds øyne, om å vitne om det Ånden skriver i våre hjerter, om å få hver enkelt til å se at det er mye underfullt i hans eller hennes liv. La oss, for å kunne gjøre dette, overgi oss til en kvinne som i sitt morsliv vevde Guds menneskelighet. Ifølge evangeliet vevde hun sammen alt det som hendte henne. Jomfru Maria tok nemlig vare på alt og grunnet på det i sitt hjerte (jf. Luk 2,19). La oss be om hjelp fra henne, som visste å løse livets knuter med kjærlighetens milde kraft:

Å, Maria, kvinne og mor,
i ditt morsliv vevde du det guddommelige Ordet,
med ditt liv fortalte du Guds storverk.
Lytt til våre historier,
også de historiene som ingen vil høre,
og ta vare på dem i ditt hjerte.
Lær oss å dra kjensel på historiens gode ledetråd.
Se vårt liv i en eneste floke, vår trellbundne hukommelse.
Dine fintfølende hender kan løse alle knuter.
Åndens kvinne, tillitens mor, inspirer også oss.
Hjelp oss å skape
fredshistorier, historier som peker fremover.
Og vis oss hvordan vi kan gå gjennom dem sammen.

Roma, ved Laterankirken, 24. januar 2020, minnedag for den hellige Frans av Sales
Frans

[1] jf. Benedikt XVI, encyklikaen Spe salvi, 2: «Det kristne budskap var ikke bare «informativt», men «performativt» – det vil si: Evangeliet er ikke bare en underretning om noe det er mulig å vite; det er en underretning som utvirker realiteter og forvandler livet.» (oversatt av Anne Krohn, utgitt på St. Olav forlag)

20 maj 2020, 17:54