Sök

Vatican News
To kvinner To kvinner  (@Comunità Sant'Egidio)

Budskapet til Verdensdagen for besteforeldre og eldre 2021

Søndag 25. juli feires den nye Verdensdagen for første gang.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Jeg er med deg alle dager»
 

Kjære besteforeldre, kjære alle eldre!

«Jeg er med deg alle dager» (jf. Matt 28,20). Det lovte Herren disiplene før sin himmelfart, og det samme lover han også deg i dag. Deg. «Jeg er med deg alle dager» er også det jeg, som biskop av Roma og som et eldre menneske, likesom du, ønsker å si deg i anledning denne første Verdensdag for besteforeldre og eldre: Hele Kirken er deg nær – den er oss nær: Den bekymrer seg om deg, er glad i deg, og ønsker ikke å overlate deg til deg selv!

Jeg vet godt at du får dette budskapet i en vanskelig tid: Pandemien kom over oss som en uventet og voldsom storm. Den er en stor prøvelse for alle, men særlig for oss eldre. Veldig mange av oss er blitt syke, mange har gått bort eller har opplevd at vår ektefelle eller noen andre av våre kjære har dødd, altfor mange er blitt isolert og tvunget til ensomhet i svært lange perioder.

Herren kjenner til alt det vonde vi lider i denne tiden. Han er nær dem som blir skjøvet til side; vår ensomhet – forverret av pandemien – er ham ikke likegyldig. Ifølge en tradisjon ble også den hellige Joakim, Jesu morfar, sendt bort fra sitt fellesskap fordi han ikke hadde barn; hans liv – likesom livet til Anna, kona hans – ble ansett som gagnløst. Men Herren sendte en engel for å trøste ham. Mens han i sin bedrøvelse holdt til utenfor byens porter, viste en Herrens budbærer seg for ham og sa: «Joakim, Joakim! Herren har oppfylt din innstendige bønn». [1] I en av sine berømte fresker [2] synes Giotto å ha lagt denne scenen til natten, en av disse utallige søvnløse netter, fulle av minner, bekymringer og lengsler, som mange av oss er så vant til.

Men selv når alt synes mørkt, som i disse pandemimånedene, fortsetter Herren å sende engler for å trøste oss i vår ensomhet og gjenta: «Jeg er med deg alle dager». Han sier det til deg, han sier det til meg, til alle. I dette ligger betydningen av denne Verdensdagen, som jeg har ønsket skulle feires for første gang nettopp i år, etter langvarig isolasjon og under en langsom gjenopptagelse av vårt sosiale liv: Måtte hver bestefar, hver bestemor, hvert eldre menneske – især de mest ensomme av oss – få besøk av en engel!

Noen ganger vil de bære ansiktet til et barnebarn, andre ganger ansiktet til noen i vår familie, til venner fra gammelt av eller til noen vi har blitt kjent med nettopp i denne vanskelige tiden. I denne perioden har vi lært å forstå hvor viktige klemmer og besøk er for hver av oss. Jeg er veldig lei meg for at slik nærhet ennå ikke er mulig på alle steder!


Men Herren sender oss sine budbærere også gjennom Guds ord, som han aldri lar oss være foruten. La oss daglig lese litt i evangeliet, be med Salmene, lese profetene! Vi vil bli grepet av Herrens troskap. Skriften vil også hjelpe oss å forstå hva det er Herren ber oss om i vårt liv i dag. Han sender jo ut arbeidere i sin vingård ved hver en time på dagen (jf. Matt 20,1–16), i alle faser av livet. Jeg kan selv vitne om at da jeg ble kalt til å bli biskop av Roma var jeg kommet opp i pensjonsalder, for å si det slik, og allerede så for meg at jeg ikke lenger kunne gjøre særlig nytt. Herren er alltid nær oss, alltid, med nye innbydelser, med nye ord, med sin trøst, men alltid nær oss. Dere vet at Herren er evig og aldri i all evighet går av med pensjon.


I Matteusevangeliet sier Jesus følgende til apostlene: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere» (28,19–20). Disse ordene er rettet også til oss i dag, og de hjelper oss å forstå at vårt kall er å bevare våre røtter, å gi troen videre til de unge og å ta vare på de små. Hør godt etter: Hva er vårt kall i dag, i vår alder? Å bevare våre røtter, å gi troen videre til de unge og å ta vare på de små. Ikke glem dette!

Det spiller ingen rolle hvor gammel du er, om du fortsatt er i arbeid eller ikke, om du er forblitt enslig eller har en familie, om du ble bestemor eller bestefar som ung eller senere, om du fortsatt greier deg selv eller om du trenger hjelp av andre, for det finnes ingen alder for å pensjonere seg fra oppgaven med å forkynne evangeliet, fra oppgaven med å gi tradisjonene videre til barnebarn. Det er nødvendig å sette den ene foten foran den andre, framfor alt å gå ut av seg selv og ta fatt på noe nytt.


Det finnes altså et kall også for deg i dette avgjørende øyeblikk i historien. Du kan spørre deg: Men hvordan kan det være mulig? Kreftene mine holder på å ebbe ut, og jeg tror ikke jeg kan utrette noe særlig. Hvordan kan jeg begynne å te meg annerledes når vanene er blitt min leveregel? Hvordan kan jeg vie meg til fattige når jeg allerede har så mange bekymringer for min egen familie? Hvordan kan jeg få øynene opp for andre når jeg ikke engang har lov til å forlate dette sykehjemmet som jeg bor på? Er ikke allerede min ensomhet en bør i tyngste laget? Hvor mange av dere stiller dere dette spørsmålet: Er ikke allerede min ensomhet en bør i tyngste laget? Jesus selv fikk et lignende spørsmål av Nikodemus: «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» (Joh 3,4). Det kan skje, svarer Herren, om vi åpner vårt hjerte for Den hellige ånds virke, han som blåser hvor han vil. Den hellige ånd er fri, og han kommer til overalt og gjør det han vil.

Jeg har ved flere anledninger gjentatt at vi ikke ikke lenger vil være de samme når vi kommer ut av denne verdenskrisen: Enten vil vi være blitt bedre, eller verre. «Gud gi at […] dette ikke blir den n-te alvorlige historiske hendelsen som vi var ute av stand til å lære av.» Vi er tungnemme, vi! Gud gi at «vi ikke glemmer alle de eldre som døde på grunn av respiratormangel. […] At en så stor smerte ikke er fånyttes, at vi nå tar et sprang mot en ny levemåte og en gang for alle oppdager at vi trenger hverandre og står i gjeld til hverandre. Da kan menneskeheten fødes på ny» (Fratelli tutti, 35). Ingen kan redde seg selv på egen hånd. Vi står alle i gjeld til hverandre. Vi er alle søsken.

I dette perspektivet ønsker jeg å si deg at vi trenger også deg for, i søskenskap og sosialt vennskap, å bygge morgendagens verden: den verden der vi skal leve – vi, med våre barn og barnebarn – når stormen en gang stilner. Vi må alle «ta aktivt del i å bygge opp igjen og støtte våre sårede samfunn» (ibid., 77). Blant de søylene som er nødvendige for å holde dette nye byggverket oppe er det tre som du, bedre enn andre, kan hjelpe til med å få på plass. Tre søyler: drømmer, erindring og bønn. Herrens nærhet vil gi selv de svakeste blant oss kraft til å legge ut på en ny vandring, langs drømmenes, erindringens og bønnens veier.

Profeten Joel ytret en gang følgende løfte: «De gamle skal drømme drømmer, og de unge skal se syn» (3,1). Verdens fremtid ligger i dette forbund mellom unge og gamle. Hvem, om ikke de unge, kan ta opp de gamles drømmer og videreføre dem? Men da må vi fortsette å drømme: I våre drømmer om rettferdighet, fred og solidaritet ligger muligheten for at våre unge kan se nye syn, og for at vi sammen bygge fremtiden. Det er nødvendig at også du vitner om at det er mulig å komme fornyet ut av prøvelser. Og jeg er sikker på at den nåværende krisen ikke er din første; du har antageligvis greid deg igjennom mye forskjellig. La den erfaringen lære deg hvordan vi kan komme oss videre nå.

Drømmer er altså flettet sammen med erindring. Jeg tenker på hvor dyrebare smertefulle krigsminner kan være, for av dem kan nye generasjoner lære mye om verdien av fred. Og det er du, som har opplevd krig, som kan videreformidle dette. Å minnes er virkelig en oppgave for alle eldre: å minnes og å gi sine erindringer videre til andre. Edith Bruck, som overlevde shoah-tragedien, sa en gang at «selv det å opplyse én eneste samvittighet er verdt anstrengelsen og smerten i å holde levende erindringen om det som en gang var». Og hun fortsetter: «For meg er erindring å leve» [3]. Jeg tenker også på mine egne besteforeldre og på de av dere som har måttet emigrere og vet hva det koster å forlate sitt hjem, slik mange fortsatt gjør i dag, på leting etter en fremtid. Noen av dem står kanskje ved vår side nå og tar seg av oss. Erindring kan hjelpe oss å bygge en mer menneskelig og gjestfri verden. Uten erindring derimot går det ikke an å bygge; uten et grunnlag kan du aldri bygge et hus. Aldri. Og livets grunnlag er erindring.


Til slutt har vi så bønn. Slik min forgjenger pave Benedikt, en god gammel mann, som fortsatt ber og arbeider for Kirken, en gang sa: «Med sin bønn kan de eldre beskytte verden. Slik hjelper de den kanskje mer enn mange andre med deres overaktivitet» [4]. Dette sa han i 2012, mot slutten av sitt pontifikat. Det er vakkert! Din bønn er en meget dyrebar ressurs: Den er en lunge som Kirken og verden ikke kan avstå fra (jf. Evangelii gaudium, 262). Framfor alt i denne tiden, som er vanskelig for hele menneskeheten, mens vi – alle i samme båt – seiler over pandemiens stormfulle hav, er ikke din forbønn for verden og Kirken forgjeves. Din forbønn er for alle et tegn på en forklaret tillit til at vi en gang vil komme i havn.

Kjære alle eldre, jeg ønsker å avslutte dette budskapet med å vise til eksemplet med den salige – og snart helligeCharles de Foucauld. Han levde som eneboer i Algerie og der i utkanten vitnet han om «sin lengsel etter å føle alle mennesker som sine søsken» (Fratelli tutti, 287). Hans livshistorie viser at det er mulig, selv i ensomheten i vår egen ørken, å gå i forbønn for de fattige over hele verden og virkelig bli en universell bror eller søster.


Jeg ber Herren om at hver av oss – også takket være hans eget eksempel – må la sitt eget hjerte vokse og bli følsomt for lidelsene til de siste av alle, og bli i stand til å gå i forbønn for dem. Må hver av oss lære oss å si til alle, spesielt til de yngste, de trøstens ord som vi selv har fått høre: «Jeg er med deg alle dager». Fremad og godt mot! Må Herren velsigne dere.

Roma, Laterankirken, 31. mai 2021, festdagen for jomfru Marias gjesting hos Elisabet

Frans

[1] Episoden blir fortalt i Jakobs protoevangelium.

[2] Bildet er valgt ut som logo for Verdensdagen for besteforeldre og eldre.

[3] Erindring er liv, skrivning er åndedrag. L’Osservatore Romano, 26. januar 2021

[4] Besøk på aldershjemmet «Viva gli anziani», 2. november 2012

21 juli 2021, 15:46