Sök

Vatican News
«Josef med Jesusbarnet i tømmermannsverkstedet» (La Tour) «Josef med Jesusbarnet i tømmermannsverkstedet» (La Tour)  (Copyright: www.bridgemanart.com)

Pave Frans' budskap til kallssøndagen 2021

«Gud vender seg fintfølende til vårt indre. Han gjør seg fortrolig med oss og taler til oss gjennom våre tanker og våre følelser. Og slik foreslår han høye og overraskende mål for oss, slik han gjorde med den hellige Josef.» Herren ønsker stadig mer og stadig rikere liv. Han ønsker «å forme farshjerter og morshjerter»: åpne og entusiastiske, trygge og trøstende hjerter, hjerter som gir seg selv. Og Herren ønsker også hender som følger hjertet. Men «kall, likesom livet selv, modnes kun ved troskap, dag etter dag». «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd» sa Herren; Herren er tro, og derfor kunne Josef være tro. Josef er et forbilde for kall, og paven liker å tenke på ham som en beskytter for kall.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger pave Frans’ budskap i anledning årets kallssøndag, den 25. april 2021:

Den hellige Josef: kallets drøm

Kjære brødre og søstre!

I anledning 150-jubileet for erklæringen av den hellige Josef som Universalkirkens vernehelgen begynte, den 8. desember 2020, et år viet til ham (jf. Dekret fra Det apostoliske pønitentiari). Selv har jeg skrevet det apostoliske brevet Patris corde, i den hensikt «å fremme kjærlighet til denne store helgenen». Han er en usedvanlig skikkelse, og samtidig meget «nær beslektet med oss som menneske». Josef vekket ikke oppsikt, han var ikke utstyrt med særegne nådegaver, og de som møtte ham så ingenting spesielt i ham. Ikke var han berømt og ikke gjorde han noe for å bli lagt merke til: Evangeliene gjengir ikke ett eneste av hans ord. Men med sitt vanlige liv gjorde han likevel i Guds øyne noe usedvanlig.

Gud ser på hjertet (jf. 1 Sam 16,7), og i Josef så han et farshjerte, i stand til å gi og frembringe liv i hverdagen. Det er det kall tilstreber: dag for dag å frembringe stadig mer liv. Herren ønsker å forme farshjerter og morshjerter: åpne og entusiastiske hjerter, som gavmildt gir av seg selv, som barmhjertig trøster andre i deres sjelenød, som med sin fasthet inngir håp. Presteskap og ordensliv trenger dette, særlig i disse tider preget av skrøpelighet og lidelse, delvis forårsaket av pandemien, som har fremkalt usikkerhet og frykt når det gjelder fremtiden og meningen med selve livet. Josef kommer oss i møte med sin mildhet, som en helgen vegg i vegg med oss; samtidig kan vi under vår vandring orientere oss etter hans sterke vitnesbyrd.

Josef forsyner oss med tre nøkkelord når det gjelder hver enkelts kall. Det første er drøm. Alle drømmer om å realisere seg selv i livet. Og det er riktig å nære store forhåpninger, høye forventninger, slike som forgjengelige mål – så som suksess, penger, fornøyelser – ikke klarer å tilfredsstille. Om vi ba folk om å uttrykke sitt livs drøm med ett eneste ord, er det ikke vanskelig å tenke seg hva de ville svare: «kjærlighet». Det er kjærligheten som gir livet mening, for den avslører dets mysterium. Livet har man nemlig bare om man gir det, man eier det virkelig bare om man gir det helt og fullt. Josef har mye å si oss om dette, for ved hjelp av sine gudsinspirerte drømmer gjorde han sitt liv til en gave.

Evangeliene forteller om fire drømmer (jf. Matt 1,20; 2,13.19.22). Dette var kall fra Gud, men slett ikke lette å gå med på. Etter hver drøm måtte Josef endre sine planer og utsette seg for risiko. Han ofret sine egne prosjekter for å være med på Guds hemmelighetsfulle prosjekter. Hans stolte helt og fast på Gud. Men vi kan spørre oss: «Hvordan kunne han stole slik på noe han hadde drømt nattestid?» Sant nok pleide man før i tiden å vie drømmer stor oppmerksomhet, men drømmer er likevel lite sammenlignet med den konkrete virkelighet. Likevel lot Josef seg uten å nøle lede av drømmer. Hvorfor? Fordi hans hjerte var orientert mot Gud, han var allerede vendt mot ham. Et lite tegn var nok til at hans årvåkne «indre øre» gjenkjente Guds stemme. Det samme gjelder for våre kall: Gud liker ikke å åpenbare seg på et oppsiktsvekkende vis, ikke gjøre vold på vår frihet. Med mildhet formidler han oss sine planer; han blender oss ikke med strålende visjoner, men vender seg fintfølende til vårt indre. Han gjør seg fortrolig med oss og taler til oss gjennom våre tanker og våre følelser. Og slik foreslår han høye og overraskende mål for oss, slik han gjorde med Josef.

Drømmene førte faktisk til hendelser som Josef aldri kunne ha forestilt seg. Den første forstyrret hans forlovelse, men gjorde ham til far til Messias; den andre fikk ham til å flykte til Egypt, men reddet hans families liv. Etter den tredje, som varslet at de skulle vende tilbake til sitt hjemland, fikk den fjerde ham til å endre på planene nok en gang. Han ble brakt tilbake til Nasaret, nettopp dit hvor Jesus skulle komme til å starte sin forkynnelse om Guds rike. Det som under alle disse stadige forandringene gikk av med seieren var altså hans mot til å følge Guds vilje. Slik er det med kall: Guddommelige kall driver oss alltid til å gå ut, til å gi oss selv, til å gå videre. Det finnes ingen tro uten risiko. Bare når vi tillitsfullt overgir oss til nåden og setter til side våre egne program og vår egen bekvemmelighet, sier vi virkelig «ja» til Gud. Og ethvert «ja» bærer frukt fordi det inngår i en større plan, som vi bare aner noen enkeltheter av, men som Den guddommelige kunster kjenner og virkeliggjør, for å gjøre et mesterverk ut av hvert et liv. I denne forstand representerer Josef et mønstereksempel når det gjelder å gå med på Guds planer. Men i hans tilfelle handler det om aktiv mottagelighet, ikke om oppgitthet eller resignasjon. «Josef er ikke resignert, ikke passiv. Han står på, modig og aktivt» (Patris corde, 4). Må han hjelpe alle, særlig unge i deres skjelnen, å virkeliggjøre Guds drømmer for dem; må han inspirere mot og driftighet til å si «ja» til Herren, som alltid overrasker og aldri skuffer.

Et annet ord kjennetegner både Josef livsløp og kall generelt: tjeneste. Av evangeliene fremgår det at han levde helt for andre, aldri for seg selv. Han betegnes som kysk av Guds hellige folk. Med det uttrykkes hans evne til å elske uten å gjøre krav på noe for seg selv. Ved å befri kjærligheten for alt eierskap åpnet han seg faktisk for en tjeneste som bærer enda mer frukt: Hans kjærlige omsorg spenner over generasjonene, hans oppmerksomme beskyttelse har gjort ham til Kirkens vernehelgen. Han, som levde i selvoppofrelse, er også vernehelgen for en god død. Hans tjeneste og hans offer var imidlertid bare mulig fordi de ble båret av en kjærlighet som var bare enda større: «Ethvert ekte kall fødes av selvhengivelse, som er den modne form av ren selvoppofrelse. Også av prester og ordensfolk kreves denne type modenhet. Der hvor et ekteskapelig, sølibatært eller jomfruelig kall ikke utvikler selvhengivelsens modenhet, men stopper opp ved selvoppofrelse, blir den ikke til et tegn på kjærlighetens skjønnhet og glede, men kan derimot komme til å uttrykke ulykkelighet, tristhet og frustrasjon» (ibid., 7).

For Josef var tjeneste, som er et konkret uttrykk for selvhengivelse, ikke bare et ideal. Tjeneste ble en regel for hans daglige liv. Han gjorde sitt beste for å finne og gjøre i stand et egnet fødested for Jesus; han gjorde alt for å beskytte ham for Herodes’ raseri da han til rette tid organiserte en reise til Egypt; han vendte raskt tilbake til Jerusalem for å lete etter den forsvundne Jesus; Josef forsørget familien ved sitt arbeid, også i utlandet. Han tilpasset seg altså de varierende omstendigheter. Han var av de som ikke mister motet om livet ikke går som de ønsker, han var av de beredvillige som lever for å tjene. I denne ånd påtok Josef seg sitt livs tallrike og ofte uforutsette reiser: fra Nasaret til Betlehem på grunn av folketellingen, deretter til Egypt og så igjen til Nasaret, og årlig til Jerusalem. Hver gang var han villig til å møte nye omstendigheter og klaget ikke, uansett hva som skjedde, men var stadig rede til å ta hånd om situasjonen og hjelpe til. Man kan si at han er den utstrakte hånden til vår himmelske Far, til Sønnen på jorden. Han kan altså ikke annet enn være et forbilde for alle kall, som nettopp er ment å være Faderens flittige hender til gagn for hans barn.

Jeg liker derfor å tenke på Josef, Jesu og Kirkens beskytter, som en beskytter for kall. Hans tjenestevillighet avstedkommer jo også hans beskyttende omsorg. «Han sto da opp, tok barnet og moren med seg» (Matt 2,14), sier evangeliet og lar oss forstå at Josef viet seg til sin familie. For ikke å forsømme dem som var i hans varetekt kastet han ikke bort tid på ergre seg over det som gikk galt. Slik omsorg og omtanke er tegn på et vellykket kall. Det er et vitnesbyrd om et liv berørt av Guds kjærlighet. For et fint eksempel på kristenliv vi gir når vi ikke insisterer på å forfølge våre egne ambisjoner og ikke lar oss lamme av våre nostalgiske illusjoner, men tar oss av det som Herren, gjennom Kirken, betror oss! Da utøser Gud sin Ånd, sin skapende kraft, over oss; og han bevirker undre, slik han gjorde i Josef.

Guds kall realiserer våre største drømmer, og vårt svar består i beredvillig tjeneste og omsorg. Også et tredje aspekt er gjennomgående i Josefs liv og i kristne kall generelt, og gir dem sitt preg dag etter dag: troskap. Josef er «rettskaffen» (Matt 1,19). Stille og flittig holder han ved sin tilslutning til Gud og til Guds planer. I en spesielt vanskelig stund gir han seg til å grunne (jf. vers 20). Han grunner, han overveier: Han forhaster seg ikke, han gir ikke etter for fristelsen til å fatte ubesindige beslutninger, gir ikke sine instinkter fritt løp, og lever ikke bare for øyeblikket. Tålmodig lar han alt modnes. Han vet at vår tilværelse bygges bare ved å holde fast ved store valg. Det svarer til hans godmodige og stadige arbeidsomhet som enkel tømmermann (jf. Matt 13,55). Det vekket ikke interesse i datidens kronikker, men gjennom alle århundrer har det inspirert fedre, arbeidere, og kristne i deres hverdag. For kall, likesom livet selv, modnes kun ved troskap, dag etter dag.

Hvordan næres slik troskap? I lys av Guds egen troskap. Det første som Josef hørte i drømme var en oppfordring om ikke å være redd, for Gud er tro mot sine løfter: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd» (Matt 1,20). Vær ikke redd: Disse ordene retter Herren også til deg, kjære søster, og til deg kjære bror, når du til tross for usikkerhet og vakling føler at ditt ønske om å gi ham livet ikke lenger kan vente. Disse ordene gjentar han for deg, som i ditt dagligliv kjemper for å gjøre hans vilje, som kanskje blir prøvet og møter liten forståelse. Disse ordene gjenoppdager du underveis i kallet, hver gang du vender tilbake til den første kjærlighet. Disse ordene er som et omkved som følger den som med sitt liv sier ja til Gud, slik Josef gjorde: med troskap, dag etter dag.

Slik troskap er hemmeligheten med glede. Hjemme i Nasaret hersket «en ren og klar fred», sier en liturgisk hymne. Det er enkelhetens daglige og gjennomsiktige glede, som vi føler om vi verner om det som virkelig teller: usvikelig nærhet til Gud og vår neste. Så fint det ville være om denne enkle og strålende, nøkterne og håpefulle atmosfæren gjennomtrengte våre seminarer, våre ordenshus, våre menighetshus! Det er den glede jeg ønsker dere, kjære brødre og søstre, som raust har gjort Gud til livets drøm, for å tjene ham i de brødre og søstre som dere har fått betrodd dere, med en troskap som allerede i seg selv er et vitnesbyrd, i en tid preget av flyktige valg og følelser som ikke etterlater noen glede. Må den hellige Josef, beskytter for kall, ledsage dere med sitt farshjerte!

Roma, Laterankirken, 19. mars 2021, høytiden for den hellige Josef

Frans

***

Les også:
Patris corde på norsk
Hyrdebrev i anledning den hellige Josefs år av Den nordiske bispekonferanse
Sankt Josef – vår beskyddare i all nöd och fara av biskop Arborelius

20 april 2021, 13:54