Sök

Vatican News
Pinsen (Giotto) Pinsen (Giotto) 

Pavens pinsepreken

Den hellige ånd er Trøsteren. Han «skal […] vitne om meg. Men også dere skal vitne»: Dette er tiden for å trøste andre. Den hellige ånd er også Advokaten. Tre av hans råd er: Lev i nåtiden, søk helheten, og sett Gud før deg selv.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Pinsedag, søndag 23. mai, feiret pave Frans messe i Peterskirken. Evangelieteksten var:

Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av. […] Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. […] (Joh 15,26-27; 16,12-15 fra Bibel 2011)

Her følger pavens preken:

Parakleten

Parakleten «kommer, han som jeg skal sende dere fra Far» (Joh 15,26). Med disse ordene lover Jesus disiplene Den hellige ånd, den endegyldige gave, gavenes gave. Han anvender et spesielt, hemmelighetsfullt uttrykk: Paraklet [«Talsmann» i Bibel 2011]. La oss i dag betrakte dette ordet, som ikke er lett å oversette, fordi det har flere betydninger [hjelper, trøster, formaner, advokat, sakfører, talsmann]. Paraklet betyr i alt vesentlig to ting: Trøster og Advokat.

Trøsteren

1. Parakleten er Trøsteren. Vi søker alle sammen trøst, særlig i vanskelige tider, som nå under pandemien. Men ofte tyr vi til kun jordiske ting for trøst, ting som snart blir borte: trøst der og da. Jesus vil i dag skjenke oss Himmelens trøst, Ånden, han «som vet å trøste best» (pinsesekvensen). Hva er forskjellen? Verdens trøst er som et bedøvelsesmiddel: Den gir oss kortvarig lindring, men heler ikke det dyptliggende onde vi bærer inni oss. Den får oss til å tenke på noe annet en stakket stund, men leger oss ikke ved roten. Den virker i overflaten, på sansenivå, men når neppe vårt hjerte. For kun den som får oss til å føle oss elsket slik vi er, gir vårt hjerte fred. Den hellige ånd, Guds kjærlighet, gjør nettopp dette: Han stiger ned i oss, som Ånd virker han i vår ånd. Han «fyller til dypest bunn hvert sinn», som «sjelens venn og milde gjest» (ibid.). Han er selve Guds ømhjertethet, som ikke lar oss være ensomme; for nærvær trøster den ensomme [solo = ensom; consolare = trøste].

Djevelen vil ha oss ned. Men Ånden opp!

Bror, søster, om du kjenner på ensomhetens mørke, om du inni deg bærer på en kampestein som knuser alt håp, om du i ditt hjerte har et sviende sår, om du ikke ser noen utvei, så åpne deg for Ånden. «Der det finnes større trengsel, dit bringer han større trøst. I verden derimot trøstes og smigres det i gode tider, men det forhånes og fordømmes i vonde tider» skrev den hellige Bonaventura (preken i Kristi himmelfart-oktaven). Slik gjør verden, slik gjør framfor alt den fiendtlige ånd, djevelen: Først smigrer han oss og får oss til å føle oss uovervinnelige – djevelsk smiger som får vår forfengelighet til å vokse –, deretter slår han oss i bakken og får oss til å føle at alt er galt med oss. Han leker seg med oss. Han gjør alt han kan for å gjøre oss nedslåtte, mens Den oppstandnes Ånd ønsker å reise oss opp. Se på apostlene: De var alene den morgenen, de var alene og bortkomne, de krøp sammen bak lukkede dører, de levde i frykt og var overveldet av alle sine svakheter, nederlag og synder: De hadde fornektet Jesus Kristus. Årene med Jesus hadde ikke forandret dem, de var de samme som før. Så mottar de Den hellige ånd, og alt forandres: Problemene og feilene er jo de samme, men de er tydeligvis ikke lenger redde for dem, for de er ikke engang redde for dem som vil dem ondt. De føler seg trøstet i sitt indre og ønsker å la Guds trøst flyte ut til andre. Før var de fryktsomme, nå er deres eneste bekymring ikke å vitne om den kjærlighet de har mottatt. Jesus hadde profetert: Ånden «skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne» (Joh 15,26–27).

Nå er tiden for å trøste

Og la oss ta ett skritt til. Også vi er kalt til å vitne i Den hellige ånd, til å bli parakleter, altså trøstere. Ja, Ånden ber oss gi blod og kjøtt til hans trøst. Hvordan kan vi gjøre det? Ikke ved å holde store taler, men ved å være der for andre; ikke med høflighetsfraser, men med bønn og nærhet. – Husk at nærhet, barmhjertighet og ømhet er Guds stil, alltid. – Parakleten sier til Kirken at i dag er tiden for å trøste. Dette er tiden for glad forkynnelse av evangeliet, snarere enn tiden for kamp mot hedenskap. Dette er tiden for å gi Den oppstandnes glede videre, ikke for å klage over sekularingens drama. Dette er tiden for å øse ut kjærlighet over verden, uten å ligge under for verdslighet. Dette er tiden for å vitne om barmhjertigheten, snarere enn tiden for å innprente regler og normer. Dette er Parakletens tid! Dette er tiden for hjertets frihet, i Parakleten.

Advokaten

2. Parakleten er også Advokaten. På Jesu tid gikk ikke advokatene fram på samme måte som i dag: I stedet for å snakke på vegne av den siktede stod advokaten ved siden av vedkommende og hvisket forsvarsargumenter. Slik gjør Parakleten, «sannhetens Ånd» (vers 26) som ikke erstatter oss, men forsvarer oss mot den ondes løgner ved de tanker og følelser han inngir oss. Han gjør dette med finfølelse, uten å tvinge seg på oss: Han tilbyr; han påbyr ikke. Løgnens ånd, den onde, gjør det motsatte: Han prøver å tvinge oss, han vil ha oss til å tro at vi alltid er nødt til å gi etter for dårlig påvirkning og det våre laster måtte drive oss til. La oss derfor prøve å ta til oss tre typiske forslag fra Parakleten, fra vår Advokat. Dette er tre grunnleggende motgifter mot tre fristelser som i dag er meget utbredt.

Første råd: Lev i nåtiden!

Første råd fra Den hellige ånd er: «Lev i nåtiden.» I nåtiden, ikke i fortiden eller i fremtiden. Parakleten hevder nåtidens forrang, som hjelp mot fristelsen til å la oss lamme av bitterhet og fortidsnostalgi, eller å være besatte av usikkerhet og angst når det gjelder fremtiden. Ånden minner oss om nåden i nåtiden. Det finnes intet bedre tidspunkt for oss: nå, der vi er, er det enestående og ugjentagelige øyeblikk for å gjøre godt, for å gjøre vårt liv til en gave. La oss leve i nåtiden!

Andre råd: Søk helheten!

Parakleten råder også: «Søk helheten.» Helheten, ikke delen. Ånden former ikke isolerte individer, men han bygger oss som Kirke i en mangfoldig variasjon av våre nådegaver, i en enhet som aldri er ensartethet. Parakleten hevder helhetens forrang. Der, i helheten, i fellesskapet, er det at Ånden foretrekker å virke og bringe nytt. Se på apostlene. De var meget forskjellige: Blant dem har vi for eksempel Matteus, tolleren som hadde samarbeidet med romerne, og Simon som kaltes seloten, som kjempet mot dem. De hadde motsatte politiske ideer, forskjellig verdensvyer. Men da de mottok Ånden, lærte de ikke å gi forrang til sine menneskelige synspunkter, men til Guds helhet. I dag – om vi lytter til Ånden – vil vi ikke være opptatt av konservative og progressive, av tradisjonalister og fornyere, av høyre og venstre: Om det er dette som er kriteriene, betyr det at Ånden har gått i glemmeboka i Kirken. Parakleten driver oss til enhet, til enighet, til mangfoldets harmoni. Han lar oss se at vi er deler av samme Kropp, at vi er søsken. La oss søke helheten! Og fienden ønsker at mangfold skal bli til opposisjon, og derfor får han dem til å bli til ideologier. Si nei til ideologier, ja til helheten!

Tredje råd: Sett Gud før deg selv!

Endelig det tredje, viktige råd: «Sett Gud før deg selv.» Dette er det avgjørende skritt i vårt åndelige liv, som ikke er en samling fortjenester og gjerninger, men ydmyk mottagelighet for Gud. Parakleten hevder nådens forrang. Kun om vi tømmer oss for oss selv, blir det plass til Herren; kun om vi betror oss selv til ham finner vi tilbake til oss selv; kun når vi blir fattige i ånden, blir vi rike i Den hellige ånd. Dette gjelder også for Kirken. Vi kan ikke redde noen, heller ikke oss selv, ved egne krefter. Hvis det som kommer først er våre prosjekter, strukturer og planer, så forfaller vi til funksjonalisme, effektivisme, horisontalisme og vil ikke bære frukt. «Isme-er» er splittende og adskillende ideologier. Kirken er ikke en menneskelig organisasjon – den er menneskelig, men ikke bare en menneskelig organisasjon –, Kirken er Den hellige ånds tempel. Jesus brakte Den hellige ånds ild til jorden, og Kirken fornyes med salvingen, med nådens uforbeholdne salving, med bønnens kraft, med misjonens glede, med fattigdommens avvæpnende skjønnhet. La oss sette Gud først!

Bønn

Hellige Ånd, hellige Hjelper, trøst våre hjerter.
Gjør oss til misjonærer for din trøst,
til barmhjertighetens hjelpere i verden.
Hellige Advokat, sjelens venn og milde Veileder,
gjør oss til vitner for Guds «i dag»,
til profeter for Kirkens og menneskehetens enhet,
til apostler grunnfestet i din nåde;
det er ved din nåde alt skapes og alt fornyes.
Amen.

24 maj 2021, 15:03