Sök

Vatican News
Pave Benedikt XVI i Aostadalen i juli 2009 Pave Benedikt XVI i Aostadalen i juli 2009 

Benedikt XVI om rettferdiggjørelseslæren. Katekese 1 av 2

I forbindelse med pave Frans’ katekeseserie om Galaterbrevet tar vi fram to eldre katekeser om rettferdiggjørelse. De inngikk i pave Benedikt XVIs katekeseserie om apostelen Paulus i anledning Paulus-året 2008–2009. Her følger den første katekesen, fra onsdag 19. november 2008:

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Rettferdiggjørelseslæren: fra gjerninger til tro

Kjære brødre og søstre,

Under denne vandringen med den hellige Paulus som veiviser skal vi nå ta for oss et tema som stod i sentrum for striden i reformasjonsårhundret, nemlig spørsmålet om rettferdiggjørelse. Hvordan blir mennesket rettferdig i Guds øyne? Da Paulus underveis til Damaskus møtte Den oppstandne, var han en selfmade mann: Han var uklanderlig i sin rettferdighet etter loven (jf. Fil 3,6), han gikk lenger enn mange av sine jevnaldrende når det gjaldt å holde Moseloven, og han brant sterkt av iver for overleveringene fra fedrene (jf. Gal 1,14). Damaskus-møtet endret hans liv fra bunnen av: Han begynte å regne sine fortjenester, oppsamlet i en plettfri religiøs karriere, for «verdiløst skrap» – for «å kjenne» Jesus Kristus er «så mye mer verdt» (jf. Fil 3,8). Filipperbrevet gir oss et gripende vitnesbyrd om hvordan Paulus gikk fra en rettferdighet som bygde på Loven og som ble ervervet ved å utføre visse foreskrevne gjerninger, til en rettferdighet bygd på troen på Kristus: Han hadde forstått at det som til da hadde syntes ham å være en vinning, i virkeligheten, for Guds ansikt, var et tap, og han hadde bestemt seg for å satse hele sitt liv på Jesus Kristus (Fil 3,7). Skatten gjemt i en åker, og perlen verdt å investere alt i, var ikke lenger lovgjerningene, men Jesus Kristus, hans Herre.

Paulus’ dype forhold til Den oppstandne fikk ham til å si at Kristus ikke lenger bare var hans liv, men at Kristus, for ham, var å leve, og at å dø ville være en vinning, for da ville han nå helt fram til ham (jf. Fil 1,21). Ikke slik å forstå at han foraktet livet, men han hadde innsett at for ham hadde ikke livet lenger noe annet mål, og derfor lengtet han ikke etter noe annet enn, som i et konkurranseløp, å nå fram til Kristus, for å kunne være sammen med ham for alltid: Den oppstandne var blitt begynnelsen og slutten på hans eksistens, grunnen til og målet for hans løp. Ene og alene hans bekymringer for trosveksten til dem han hadde evangelisert og hans omsorg for alle menighetene han hadde grunnlagt (jf. 2 Kor 11,28) fikk ham til å sakke farten i løpet mot hans eneste Herre. Han ville vente på displene slik at de kunne løpe sammen mot målet. Om han før i tiden ikke hadde hatt noe å bebreide seg selv når det gjaldt overholdelse av Loven, foretrakk han etter å ha blitt innhentet av Kristus, ikke å felle noen dom over seg selv (jf. 1 Kor 4,3–4). Han nøyde seg med å sette seg fore å løpe, for å gripe ham som han var blitt grepet av (jf. Fil 3,12).

I sentrum for sitt evangelium setter nå Paulus – nettopp på grunn av denne personlige erfaringen fra sitt forhold til Jesus Kristus – en uovervinnelig motsetning mellom to alternative veier mot rettferdighet: en som bygger på lovgjerninger og en annen som bygger på kristustroens nåde. Alternativet mellom rettferdighet ved lovgjerninger og rettferdighet ved tro på Kristus blir altså et dominerende ledemotiv i hans brev: «Vi er jøder av fødsel og ikke syndere av hedensk ætt. Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli kjent rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger» (Gal 2,15–16). Og overfor de kristne i Roma betoner han at «alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,23–24). Og han legger til: «For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger» (ibid., 28). Luther oversatte her: «rettferdig ved tro alene». Jeg vil komme tilbake til dette punktet mot slutten av denne katekesen. Først må vi oppklare hva den er, denne «Loven» som vi blir befridd fra, og hva disse «lovgjerningene» er, som ikke rettferdiggjør oss. Allerede i menigheten i Korint fantes en oppfatning, som siden har vist seg å være tilbakevendende opp gjennom historien; oppfatningen gikk ut på at det dreide seg om moralloven, og at kristen frihet derfor består i befrielse fra etikk. I Korint ble det sagt at «πάντα μοι έξεστιν» (jeg har lov til alt). Det er opplagt at denne tolkningen er gal: Kristen frihet er ikke libertinisme; den befrielse som Paulus taler om er ikke et fritak fra å gjøre det gode.

Men hva menes da med denne Loven som vi er befridd fra og som ikke frelser? For Paulus og hans samtidige betydde «Loven» Toraen i dens helhet, altså de fem Mosebøkene. I den fariseiske tolkningen, den som Paulus hadde studert og tilegnet seg, medførte Toraen en samling atferdsregler som gikk fra en etiske kjerne til overholdelse av rituelle og kultiske regler som bestemte det rettferdige menneskes identitet. Det gjaldt spesielt omskjæring, regler om ren mat og rituell renhet mer generelt, regler om sabbatsfeiring etc. Slike atferdsregler dukker også ofte opp i diskusjonene mellom Jesus og hans samtidige. Overholdelse av alle disse lovreglene, som uttrykk for en sosial, kulturell og religiøs identitet, var blitt særlig viktige på den hellenistiske kulturens tid, fra det tredje århundre f.Kr. og framover. Denne kulturen, som var blitt datidens universelle kultur, og som var en tilsynelatende rasjonell kulturell, en polyteistisk og tilsynelatende tolerant kultur, utøvde et sterkt press i retning kulturell ensartethet og utgjorde således en fare for Israels identitet. Av politiske grunner var Israel nødt til å tre inn i den hellenistiske kulturens felles identitet, og det medførte tap av egen identitet, og dermed også tap av fedrenes dyrebare trosarv, av troen på den ene Gud og på Guds løfter.

Mot dette kulturelle presset, som utgjorde en fare ikke bare for den israelittiske identiteten, men også for troen på den ene Gud og hans løfter, var det nødvendig å skape en skillemur, et beskyttende skjold, for å forsvare troens dyrebare arv; den muren besto nettopp i overholdelsen av jødiske regler og forskrifter. Paulus hadde lært seg denne overholdelsen nettopp i dens funksjon som forsvar av Guds gave, av den nedarvete tro på den ene Gud, og han anså denne identiteten for å være truet av de kristnes frihet: Derfor forfulgte ham dem. Møtet med Den oppstandne fikk ham til å forstå at med Kristus og hans oppstandelse hadde situasjonen endret seg radikalt. Med Kristus ble Israels Gud, den eneste sanne Gud, Gud for alle folkeslag. Muren mellom Israel og hedningene er ikke lenger nødvendig, sier han i Efeserbrevet: Det er Kristus som beskytter oss mot polyteisme og alle dens villfarelser; det er Kristus som forener oss med og i den ene Gud; det er Kristus som garanterer vår sanne identitet i det kulturelle mangfold. Muren er ikke lenger nødvendig, vår felles identitet i kulturenes mangfold er Kristus, og det er han som gjør oss rettferdige. Å være rettferdig betyr ganske enkelt å være med Kristus og i Kristus. Og det er nok. Ingen annen overholdelse er lenger nødvendig. Så «sola fide» [ved tro alene], Luthers uttrykk, er sant, forutsatt at tro ikke stilles opp mot nestekjærlighet, opp mot kjærlighet. Tro er å se på Kristus, å betro seg til Kristus, å klynge seg til Kristus, å bli formet etter Kristus, etter hans liv. Og Kristi form, Kristi liv, er kjærlighet; så å tro er å bli formet etter Kristus og tre inn i hans kjærlighet. Derfor taler Paulus i Galaterbrevet, der han utvikler sin rettferdiggjørelseslære nærmere, om tro virksom i kjærlighet (jf. Gal 5,6). 

Paulus vet at i kjærligheten til Gud og til vår neste rommes og oppfylles hele Loven. Hele loven blir fullbyrdet i fellesskapet med Kristus, i troen som gir opphav til nestekjærligheten. Vi blir rettferdige ved å tre inn i fellesskap med Kristus, som er kjærlighet. Det samme vil vi se i evangeliet på Kristi kongefest, neste søndag. Det er evangeliet om dommeren med kjærlighet som eneste kriterium. Det eneste han spør etter er: Kom du og så til meg da jeg var syk? Da jeg var i fengsel? Ga du meg mat da jeg var sulten, kledde du meg da jeg var naken? Og rettferdigheten bestemmes således i nestekjærligheten. Etter denne evangelieteksten kan vi da nesten si: ved nestekjærlighet alene, ved kjærlighet alene. Men det er ingen motsetning mellom denne evangelieteksten og Paulus. Det er det samme syn, nemlig at nestekjærligheten blir til i fellesskapet med Kristus. Og nestekjærligheten virkeliggjør fellesskapet med Kristus. Slik, ved å være ett med ham, er vi rettferdige, bare slik.

Når alt kommer til alt kan vi ikke annet enn å be Herren om å hjelpe oss å tro. Virkelig å tro. Tro blir da liv, forening med Kristus, forvandling av vårt liv. Og slik, forvandlet av hans kjærlighet, av Guds kjærlighet og nestekjærlighet, kan vi virkelig være rettferdige i Guds øyne.

12 juli 2021, 08:33