Sök

Vatican News

Pavens refleksjoner før Urbi et orbi-velsignelsen

«Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Fredag 27. mars fant det sted en spesiell bønnestund, med sakramentstilbedelse, rett innenfor og utenfor Peterskirken. Bønnestunden ble avsluttet med at pave Frans, som planlagt, ga en eukaristisk Urbi et orbi-velsignelse. Se video med engelske kommentarer.

Paven ga også noen refleksjoner, basert på følgende evangelietekst, om Jesus som stiller stormen:

Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» (Mark 4,35–41 fra Bibel 2011)

Her følger en oversettelse av pavens refleksjoner, med i tillegg deloverskrifter:

I samme båt

«Da det ble kveld» (Mark 4,35). Slik begynner den evangelieteksten som vi har hørt. Disse ukene er det som om natten har falt på. Tett mørke har lagt seg over våre plasser, veier og byer; det har bemektiget seg våre liv og fylt alt med en øredøvende stillhet og en ødslig tomhet, som stopper alt på sin vei; det ligger i luften, i gestene, i blikkene. Vi er redde og bortkomne. Akkurat som disiplene er vi blitt overrumplet av en uventet og voldsom storm. Det har gått opp for oss at vi er i samme båt, alle svake og desorienterte, men samtidig viktige og nødvendige, alle kalt til å ro sammen, alle i behov for å trøste hverandre. I denne båten … er vi alle, absolutt alle. Som disse disiplene, som taler med én munn og sin frykt sier at «vi går under» (vers 38), har også vi forstått at vi ikke kan fortsette hver for oss, men bare sammen.

Jesus sover

Det er lett å kjenne seg igjen i denne fortellingen. Det som er vanskelig å forstå er Jesu væremåte. Mens disiplene naturligvis er urolige og fortvilede, ligger han bak i båten, i den delen som først går under. Og hva gjør han? Midt i all forvirringen sover han godt, full av tillit til Faderen – det er den eneste gangen i evangeliet at Jesus sover. Når han så er blitt vekket og har stillet vinden og sjøen, retter han en bebreidelse til disiplene: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» (vers 40).

Manglende tillit

La oss prøve å forstå. Hva er denne mangelen på tro, som står i slik motsetning til Jesu tillit? De hadde ikke sluttet å tro på ham, for de kaller jo på ham. Men hvordan er det de kaller på ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» (vers 38). Bryr du deg ikke: De tror at Jesus ikke interesserer seg for dem, at han ikke har omtanke for dem. Noe av det som gjør mest vondt, oss imellom, i våre familier, er når vi får høre: «Bryr du deg ikke om meg?» Det er en sårende setning, den utløser storm i hjertet. Også Jesus ble nok rystet av dette. For det er ingen som bryr seg mer om oss enn han. Og da de kalte på ham, berget han jo sine motløse disipler.

Stormen avdekker falsk sikkerhet

Stormen avdekker vår sårbarhet. Falske og overfladiske sikkerheter, som vi har basert våre planer, prosjekter, vaner og prioritering på, kommer nå frem for en dag. Stormen viser oss at vi har latt dét ligge, som nærer, støtter og gir styrke til vårt liv og vårt fellesskap. Stormen avdekker våre forsetter om å «pakke vekk» og glemme det som tidligere har gitt næring til våre folk; den avslører alle våre forsøk på bedøve, med tilsynelatende «reddende» vaner: vaner som tilsidesetter våre røtter og våre eldres hukommelse. Slik berøves vi den immunitet som trengs for å kunne møte motgang.

Stormen har blåst bort de stereotyper som vi, alltid opptatt av vårt image, sminket vårt «ego» med. Med stormen kom den igjen for en dag: den vår (velsignede) tilhørighet, den som vi ikke kan unndra oss, nemlig at vi alle er søsken.

Vi fortsatte som før

«Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Herre, ditt ord i kveld treffer oss og angår oss alle. Her i denne verden, som du elsker mer enn vi, raste vi av sted. Vi følte oss sterke, i stand til alt. Vi var vinnesyke, vi lot oss fange av ting og forvirre i hastverket. Vi stoppet ikke opp da du kalte oss tilbake; kriger og verdensomspennene urettferdighet ble ingen vekker for oss; vi overhørte skriket fra de fattige og fra vår alvorlig syke planet. Vi gikk uforstyrret på, vi tenkte vi kunne forbli friske for alltid i en syk verden. Nå, når vi er ute på et opprørt hav, ber vi deg: «Våkn opp, Herre!»

Valgets tid for oss alle

«Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Herre, du retter en appell til oss, en appell til vår tro. Det gjelder ikke bare å tro at du eksisterer, men å komme til deg og stole på deg. I denne fastetiden lyder din inntrengende appell: «Vend om», «vend om til meg av hele deres hjerte» (Joel 2,12). Du kaller oss til å ta denne prøvelsestiden som en valgets tid. Dette er ikke tiden for din dom, men for vår dømmekraft: tiden for å velge det som teller framfor det som forgår, for å skille nødvendig fra unødvendig. Det er tiden for igjen å stille livets kurs mot deg, Herre, og mot våre medmennesker. Og rundt oss kan vi se mange eksemplariske reisefeller, som har reagert på det grufulle med å gi deres eget liv. Det er Den hellige ånds virksomme kraft, som blir utøst og former modig og raus selvhengivelse. Det er Åndens liv, som er i stand til å kjøpe fri, verdsette og vise hvordan våre liv er sammenvevd og blir opprettholdt av vanlige mennesker – vanligvis bortglemt – som ikke er å finne i nyhetsoverskrifter og rampelys, men som uten tvil nå er i ferd med å skrive de avgjørende hendelsene i vår historie: leger, sykepleiere, ansatte på supermarkeder, renholdere, pleiere, transportarbeidere, politifolk, frivillige, prester, ordensfolk og mange, mange flere som har forstått at alene blir ingen reddet. Stilt overfor lidelsen – stedet for å måle våre folks sanne utviklingsnivå – oppdager vi og erfarer Jesu yppersteprestelige bønn: «Må de alle være ett» (Joh 17,21). Mange mennesker øver seg hver dag i tålmodighet og inngir håp, mens de omhyggelig unngår å utbre panikk, men i stedet medansvar. Mange fedre, mødre, bestefedre, bestemødre og lærere viser våre barn med små daglige gester hvordan man ved å tilpasse sine vaner, løfte blikket og stimulere bønnelivet kan møte en krise og gjennomgå den. Mange mennesker ber, ofrer og går i forbønn, til beste for alle. Bønn og stille tjeneste: Med disse våpnene seirer vi.

Gud vender alt til godt

«Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Troen begynner med å innse at vi trenger frelse. Vi er ikke selvtilstrekkelige, alene synker vi: Vi trenger Herren, slik sjøfarerne før i tiden trengte stjernene. La oss invitere Jesus om bord i våre livs båter. La oss overlate ham vår frykt, og la ham overvinne den. Som disiplene vil vi erfare at med ham om bord grunnstøter vi ikke. For dette er Guds styrke: Å vende alt det som skjer oss – selv det vonde – til godt [jf. Rom 8,28]. Han stiller våre stormer, for med Gud dør livet aldri.

Korset

Herren maner oss. Midt i vår storm ber han oss vekke og aktivere solidariteten og håpet. De er i stand til å gi hold, støtte og mening i denne time når alt tilsynelatende går til grunne. Herren våkner opp, for å vekke vår påsketro og gi den nytt liv. Vi har et anker: I hans kors er vi blitt frelst. Vi har et ror: I hans kors er vi blitt kjøpt fri. Vi har et håp: I hans kors er vi blitt helbredet og omfavnet, for at intet og ingen skal kunne skille oss fra hans forløsende kjærlighet. La oss under denne isolasjonen, når vi må unnvære nærhet og samvær og mye annet, igjen lytte til den forkynnelsen som frelser oss: Han er stått opp og lever iblant oss. Fra sitt kors maner Herren oss til å finne tilbake til livet som venter oss, til å se til dem som trenger oss, til å styrke, se og oppildne den nåde som vi eier. La oss ikke slukke vår rykende veke (jf. Jes 42,3), som alltid forblir like frisk, men la igjen håpet bli tent.

Omfavne hans kors

Ved å omfavne hans kors, får vi mot til å omfavne all den nåværende motgang. For en stund slutter vi da å strebe etter allmakt og besittelse, og i stedet gir vi rom for den kreativitet som alene Ånden er i stand til å oppvekke. Ved å omfavne hans kors, får vi mot til å åpne rom der alle kan føle seg velkomne, og til å muliggjøre nye former for gjestfrihet, brorskap og solidaritet. I hans kors er vi blitt frelst, for å kunne ta imot håpet og for å la det styrke og støtte oss, idet vi med forskjellige midler og måter, søker å ta vare på oss selv og andre. Å omfavne Herren for å omfavne håpet: Her ligger troens styrke. Troen frigjør oss fra frykten og gir oss håp.

Bønn

«Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Kjære brødre og søstre, fra dette stedet, som taler om Peters klippefaste tro, vil jeg i kveld betro dere alle til Herren, og be om forbønn fra Vår frue, Frelse for syke, Havets stjerne under stormen. Må Guds velsignelse – fra denne kolonnaden, som omfavner Roma og hele verden – senke seg ned over dere som en trøstende omfavnelse. Herre, velsign verden, gi kroppene helse og hjertene trøst. Du ber oss ikke frykte. Men vår tro er svak, og vi er fryktsomme. La ikke stormen få makt over oss. Si igjen, det du sa: «Frykt ikke» (Matt 28,5). Og vi «kaster all vår bekymring på deg, for du har omsorg for oss» (jf. 1 Pet 5,7).

28 mars 2020, 14:10