Sök

Vatican News
Flukten til Egypt Flukten til Egypt 

Budskapet til Verdensdagen for migranter og flyktninger 2020

I år markeres Verdensdagen søndag 27. september.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Pave Frans’ budskap i anledning den 106. Verdensdagen for migranter og flyktninger 2020, søndag 27. september 2020:

Nødt til å flykte, likesom Jesus.
Å ta imot, beskytte, fremme og integrere internt fordrevne

Ved begynnelsen av året holdt jeg en tale til medlemmene av det diplomatiske korps akkreditert til Den hellige stol. Jeg regnet da dramaet med de internt fordrevne med blant de utfordringer verden nå står overfor: «Konflikter og humanitære nødsituasjoner, forverret av klimatiske endringer, øker antall fordrevne og går ut over personer som allerede lever i alvorlig fattigdom. Mange av de rammede landene mangler adekvate strukturer for å imøtekomme fordrevne menneskers behov» (9. januar 2020).

Migrant- og flyktningseksjonen ved Dikasteriet for menneskenes helhetlige utvikling har publisert en «Pastoralorientering om internt fordrevne» (Vatikanstaten, 5. mai 2020), et dokument som tar sikte på å inspirere og oppmuntre Kirkens pastorale virke på dette området.

Derfor har jeg bestemt å vie dette Budskapet til dramaet med de internt fordrevne, et ofte usynlig drama som den verdensomfattende krisen forårsaket av COVID-19-pandemien bare har forverret. På grunn av sin heftighet, alvorlighetsgrad og geografiske utstrekning får denne krisen mange andre humanitære nødsituasjoner, som rammer millioner av mennesker, til å synes mindre. Høyst nødvendige internasjonale initiativer og hjelpearbeid for å redde menneskeliv rykker nederst på den nasjonale politiske dagsorden. Men «dette er ikke tiden for glemsel. Den nåværende krisen må ikke få oss til å glemme mange andre nødssituasjoner som medfører lidelse for et stort antall mennesker» (Urbi et orbi-budskap, 12. april 2020).

I lys av de tragiske hendelser som har preget år 2020 favner jeg med dette Budskapet, viet til internt fordrevne, også alle de som på grunn av COVID-19 opplever uvisshet, forlatthet, marginalisering og avvisning.

Jeg ønsker å begynne med det bildet som inspirerte pave Pio XII ved utarbeidelsen av hans apostoliske konstitusjon Exsul familia (1. august 1952). Under flukten til Egypt opplever Jesusbarnet sammen med sine foreldre de fordrevne og flyktningers tragiske vilkår, «preget av frykt, uvisshet, nød (jf. Matt 2,13–15.19–23). I våre dager kan dessverre millioner av familier kjenne seg igjen i denne triste virkelighet. Nesten daglig kommer fjernsyn og aviser med nyheter om flyktninger som flykter fra sult, fra krig, fra andre alvorlige farer i søken etter trygghet og et verdig liv for seg selv og deres familier» (Angelus, 29. desember 2013). I hver av dem finnes Jesus. Akkurat som på Herodes’ tid er han nødt til å flykte for å redde seg. I deres ansikter er vi kalt til å gjenkjenne den sultne, den tørste, den nakne, den syke, den fremmede og den fengslede Kristus, som ser spørrende på oss (jf. Matt 25,31–46). Hvis vi klarer å gjenkjenne ham, vil det være vi som takker ham for at vi har fått møte, elske og tjene ham.

Internflyktninger gir oss denne muligheten til å møte Herren «selv om våre øyne har vondt for å kjenne ham igjen: med fillete klær, skitne føtter, vansiret ansikt, såret kropp, ute av stand til å snakke vårt språk» (preken 15. februar 2019). Det dreier seg om en pastoral utfordring, som vi er kalt til å svare på med de fire verbene som jeg oppga i budskapet til denne samme Verdensdagen i år 2018: å ta imot, beskytte, fremme og integrere. Jeg ønsker nå å legge til seks par verb som svarer til meget konkrete handlinger. Verbene står i et årsak-virkning-forhold til hverandre.

For å forstå må man kjenne. Kjennskap er et nødvendig skritt i retning av å forstå andre. Jesus selv lærer oss dette i episoden med Emmaus-disiplene: «Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen» (Luk 24,15–16). Når vi snakker om migranter og fordrevne, blir vi ofte stående ved tallene. Men det dreier seg ikke om tall, det dreier seg om mennesker! Hvis vi møter dem, blir vi kjent med dem. Og når vi kjenner deres historier, vil vi kunne forstå dem. Vi vil for eksempel kunne forstå at den nagende uvisshet som pandemien medførte for oss er en fast bestanddel i livet til internflyktninger.

For å tjene er det nødvendig å bli en neste. Det kan synes opplagt, men er ofte ikke det. «Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham» (Luk 10,33–34). Frykt og fordommer – mange fordommer – får oss til å holde avstand til andre, og ofte forhindrer de oss i å «bli deres neste» og tjene dem med kjærlighet. Den som nærmer seg sin neste, vil måtte være villig til å ta sjanser, slik mange leger og sykepleiere har lært oss disse siste månedene. Når vi er nær noen for å tjene dem, går det hinsides ren pliktfølelse; det største eksemplet etterlot Jesus oss da han vasket føttene til sine disipler: Han kledde av seg, knelte ned og skitnet til sine hender (jf. Joh 13,1–15).

For å forsone seg må man lytte. Gud selv lærer oss det. Han ville høre menneskehetens sukk med et menneskes ører og sendte sin Sønn til verden: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne […] for at verden skulle bli frelst ved ham» (Joh 3,16–17). Forsonende og frelsende kjærlighet begynner alltid med å lytte. Det er ingen mangel på budskap i verden i dag, men den lyttende holdning holder på å gå tapt. Men det er bare ved å lytte, ydmykt og oppmerksomt, at vi virkelig kan forsone oss. I ukevis nå i år 2020 rådet stillheten i våre gater. Det var riktignok en dramatisk og foruroligende stillhet, men den ga oss likevel anledning til å lytte til ropet fra de mest sårbare, til de fordrevne og til vår alvorlig syke planet. Og når vi lytter, har vi anledning til å forsone oss med vår neste, med de mange som blir tilsidesatt, med oss selv og med Gud, som aldri går trett av å tilby oss sin barmhjertighet.

For å vokse er det nødvendig å dele. Å dele var et grunnleggende element i det første kristne felleskapet: «Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles» (Apg 4,32). Gud vil ikke at kun enkelte skal ha fordeler av ressursene på vår planet. Nei, det vil ikke Herren! Vi må lære oss å dele, for da kommer vi nærmere hverandre. Ingen må bli stående utenfor. Pandemien har minnet oss om at vi alle er i samme båt. Vi delte de samme bekymringer og den samme frykt, og dette viste oss nok en gang at alene redder ingen seg selv. For virkelig å vokse må vi vokse i fellesskap og dele det vi har, som den gutten som tilbød Jesus sine fem brød og to fisker … Og det var nok til femtusen mennesker (jf. Joh 6,1–15)!

For å fremme må man involvere. Det var jo slik Jesus gjorde med den samaritanske kvinnen (jf. Joh 4,1–30). Herren går bort til henne, hører på henne, taler til hennes hjerte, for så å lede henne til sannheten og forvandle henne til en budbringer om det gode budskap: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» (vers 29). I vår iver etter å tjene andre kan vi iblant være blinde for deres rikdom. Om vi virkelig vil fremme de menneskene som vi tilbyr vår bistand, må vi få dem med og gjøre dem til hovedaktører i deres egen forløsning. Pandemien har minnet oss om at medansvar er vesentlig og om at bare med alles bidrag – også fra grupper som ofte blir undervurdert – er det mulig å møte krisen. Vi må få «mot til å åpne rom der alle kan føle seg velkomne, og til å muliggjøre nye former for gjestfrihet, brorskap og solidaritet» (refleksjoner på Petersplassen 27. mars 2020).

For å bygge er det nødvendig å samarbeide. Det er det apostelen Paulus sier til fellesskapet i Korint: «Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke» (1 Kor 1,10). Byggingen av Guds rike er en felles oppgave for alle kristne, og derfor må vi lære å samarbeide og ikke la oss friste av misunnelse, strid og splittelse. I den aktuelle kontekst bør følgende gjentas: «Dette er ikke tiden for egoisme, for vi deler alle den nåværende utfordringen, som ikke gjør forskjell på folk» (Urbi et orbi-budskapet, 12. april 2020). For å ta vare på vårt felles hjem og få det til å stemme stadig bedre overens med Guds opprinnelige plan, må vi gå inn for å sikre internasjonalt samarbeid, global solidaritet og lokal innsats, uten å la noen bli stående utenfor.

Jeg ønsker å avslutte med en bønn inspirert av eksemplet med den hellige Josef, som ble nødt til å flykte til Egypt for å redde Barnet.

Far, du betrodde den hellige Josef det som var aller mest dyrebart for deg: Jesusbarnet og hans mor, for å beskytte dem fra farer og trusler fra onde mennesker.

Gi også oss hans beskyttelse og hjelp. Må han, som selv opplevde lidelsene ved å måtte flykte på grunn av de mektiges hat, trøste og beskytte alle de brødre og søstre, som drevet bort fra hjem og land, av krig, fattigdom og nød, legger ut på flukt mot sikrere steder.

Hjelp dem, ved hans forbønn, å orke å gå videre, og gi dem trøst i deres tristhet og mot i deres prøvelser.

Gi dem som tar imot dem noe av denne rettferdige og vise farens ømhet, han som elsket Jesus som sin egen sønn og støttet Maria underveis.

Må han, som med egne hender tjente til sitt daglige brød, sørge for dem som er blitt fratatt alt. Må han gi dem verdigheten i et arbeid og ubekymretheten i et hjem.

Vi ber deg om dette ved Jesus Kristus, din Sønn, som den hellige Josef reddet ved å flykte til Egypt, og ved forbønn av jomfru Maria, som han etter din vilje elsket som en trofast ektemann. Amen.

Roma, Laterankirken, 13. mai 2020, minnedagen for Vår frue av Fátima
Frans

***

Se også Videoer fra Migrant- og flyktningseksjonen ved Dikasteriet for menneskenes helhetlige utvikling

23 september 2020, 15:45