Pavens preken på Guds ords søndag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 23. januar, tredje søndag i det alminnelige kirkeår, var Guds ords søndag. Under feiringen i Peterskirken innsatte pave Frans både mannlige og kvinnelige lektorer og kateketer. Evangelieteksten var:

[…] Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» (Luk 1,1–4; 4,14–21 fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

Gud i sentrum

Første lesning og evangeliet inneholder to parallelle handlinger: Presten Esra plasserer boken med Moseloven høyt framme, åpner den og leser den opp for hele folket (jf. Neh 8,1b–4a.5–6.8–10); i synagogen i Nasaret åpner Jesus bokrullen med Den hellige skrift og leser et avsnitt fra profeten Jesaja så alle kan høre (jf. Luk 1,1–4; 4,14–21). Begge disse scenene meddeler oss noe grunnleggende: I sentrum for Guds hellige folks liv og for vår trosvandring står ikke vi selv, med våre ord. I sentrum står Gud med sitt ord.

Guds Ord er blitt virkelighet

Alt begynte med det Ord som Gud talte til oss. I Kristus, hans evige Ord, «utvalgte [Faderen] oss før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1,4). Med sitt Ord skapte han alt som er til: «Han talte, og det skjedde» (Sal 33,9). Fra gammelt av har han talt til oss gjennom profetene (jf. Hebr 1,1); til sist, i tidens fylde (jf. Gal 4,4) sendte han oss selve sitt Ord, sin enbårne Sønn. Det er derfor Jesus, etter å ha lest fra Jesajas bok, forkynner noe uhørt: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på» (Luk 4,21). Det er blitt oppfylt: Guds Ord er ikke lenger et løfte, men er blitt virkelighet. I Jesus er det blitt kjød. Ved Den hellige ånd tok det bolig iblant oss, og det ønsker å bli værende i oss, for å oppfylle våre forventninger og helbrede våre sår.

To aspekter

Søstre og brødre, la oss holde blikket festet på Jesus, slik folket i synagogen i Nasaret gjorde (jf. Luk 4,20) – de så på ham, han var en av dem: Er det noe nytt? Hva vil han gjøre? Det er så mye snakk om denne mannen. – Og la oss ta imot hans Ord. I dag vil vi særlig tenke over to aspekter som henger sammen med hverandre: Ordet åpenbarer Gud, og Ordet fører oss til mennesket.

Hvem er Gud?

For det første åpenbarer Ordet Gud. Når Jesus ved begynnelsen av sin sendelse kommenterer det bestemte avsnittet fra profeten Jesaja, kunngjør han et klart valg: Han er kommet for å sette fattige og undertrykte fri (jf. Luk 4,18). Slik, nettopp gjennom skriftene, åpenbarer han Guds ansikt: Gud er den som har omsorg for vår fattigdom og som tar vår skjebne til sitt hjerte. Han er ikke en boss som forskanser seg i himmelen – et stygt gudsbilde, nei, slik er han ikke – men en Far som er med oss underveis. Han er ingen kald, fjern og ufølsom tilskuer, en «matematisk» gud. Han er Gud-med-oss, glødende interessert i vårt liv og så sterkt opptatt av det at han til og med gråter våre tårer. Han er ingen nøytral og likegyldig gud, men Ånden som elsker mennesket, som forsvarer oss, som gir oss råd, som tar side for oss, som setter alt på spill og lider for oss. Han er alltid der. Dette er det «gode budskap» (vers 18) som Jesus forkynner til alles forundring: Gud er nær og ønsker å ta seg av meg, av deg, av alle. Og dette er et trekk ved Gud: nærhet. Han selv definerer seg slik, i Femte mosebok sier han til folket: «Hvilket folk har vel en gud like nær som jeg er nær deg» (jf. 5 Mos 4,7). Den nære Gud, med sin medlidende og ømhjertede nærhet, ønsker å løfte deg opp fra dine knugende byrder, han ønsker å varme dine kalde vintre, han ønsker å lyse opp dine mørke dager, han ønsker å støtte dine ustø skritt. Og det gjør han med sitt Ord. Han taler med sitt Ord for på ny å tenne håpet i din frykts askehaug, for å la deg finne fram til gleden langt inne i din tristhets labyrinter, for å fylle din bitre ensomhet med håp. Han får deg til å vandre, ikke i en labyrint, men slik at du hver dag finner ham litt mer.

Les historien om Guds kjærlighet til oss

Brødre, søstre, la oss spørre oss: Er det dette befriende gudsbildet – den nære Gud, den medlidende Gud, den ømme Gud – vi bærer i vårt hjerte? Eller tenker vi oss ham som en streng dommer, en rigid livets toller? Er vår tro slik at den frambringer håp og glede, eller er den, lurer jeg, fortsatt tynget av fryktens ballast, er det en fryktsom tro? Hvilket bilde av Gud forkynner vi i Kirken? Frelseren som befrir og helbreder, eller Den fryktinngytende som belaster oss med skyldfølelse? For å omvende oss til den sanne Gud, viser Jesus oss hvor vi bør starte: med Ordet. Ved å fortelle oss historien om Guds kjærlighet til oss setter det oss fri fra frykt og vår forutinntatthet om Gud, som ellers kan slukke trosgleden. Ordet river ned falske avguder, avmaskerer våre projiseringer, tar knekken på våre altfor menneskelige forestillinger om Gud og bringer oss tilbake til hans sanne ansikt, til hans barmhjertighet. Guds Ord gir næring til troen og fornyer den: La oss sette det i sentrum av bønnen og vårt åndelige liv! I sentrum vil vi ha Ordet, som åpenbarer hvordan Gud er, Ordet som trekker oss nær Gud.

Den beste gudstjeneste? Å tjene mennesket

Og nå kommer til det andre aspektet: Ordet fører oss til mennesket. Ordet fører oss til Gud, og det fører oss til mennesket. Det er nettopp når vi oppdager at Gud er barmhjertig kjærlighet at vi overvinner fristelsen til å lukke oss i en sakral religiøsitet, som innskrenker seg til ytre gudstjeneste og verken berører eller forvandler vårt liv. Dette er avgudsdyrkelse, skjult og raffinert avgudsdyrkelse. Ordet derimot driver oss til å gå ut av oss selv og sette ut på vandring mot våre søsken utrustet med Guds befriende kjærlighet som vår eneste, milde styrke. I synagogen i Nasaret viser Jesus oss nettopp dette: Han ble sendt for å gå de fattige – altså oss alle – i møte og sette dem fri. Han kom ikke for å overrekke et lovverk eller for å forrette en eller annen religiøs seremoni; han steg ned og gikk langs verdens veier for å møte den sårede menneskeheten, for å kjærtegne ansikter fordreid av smerte, for å helbrede nedbrutte hjerter, for å sette oss fri fra de lenker som holder vår sjel fanget. Slik viser han oss hva slags gudstjeneste det er han setter mest pris på: at vi tar oss av vår neste. Dette måtte vi gjenoppta. Når Kirken fristes av rigiditet, som er en perversjon, og man tror at Gud finner man ved å bli mer og mer rigide, med flere normer, med helt riktige ting, med klare ting … Det stemmer ikke. Når vi blir foreslått noe som virker rigid, la oss da straks tenke: Dette er en avgud, dette er ikke Gud. Vår Gud er ikke slik.

La Guds ord slippe til inne i oss

Søstre og brødre, Guds Ord forandrer oss – rigiditet forandrer oss ikke, det skjuler oss – Guds Ord forandrer oss ved å trenge igjennom sjelen som et sverd (jf. Hebr 4,12). På den ene side trøster det oss ved å avsløre Guds ansikt, men på den annen side provoserer det oss og rusker opp i oss og minner oss om våre mange indre motsetninger. Det setter oss i krise. Det lar oss ikke få ro – ikke om prisen for denne ro er en verden istykkerrevet av urettferdighet og om det alltid er de svakeste som må betale – det er alltid de svakeste som må betale. Ordet setter i krise våre rettferdiggjørelser om at alt galt skyldes noe annet og noen andre. Det er smertelig å se våre brødre og søstre dø på havet fordi de ikke slipper dem i land! Og dette gjør enkelte i Guds navn … Ordet inviterer oss til å komme fram, til ikke å gjemme oss bak problemenes kompleksitet, bak «det er ingenting som kan gjøres», «det er deres problem», «hva kan vel jeg gjøre?», «la dem være der de er». Ordet oppfordrer oss til å handle, til å forene gudtjeneste og omsorg for mennesket. For vi har ikke fått Den hellige skrift til underholdning, ikke for at vi skal gasse oss med en engleaktig spiritualitet, men for at vi skal gå andre i møte og prøve å stelle med deres sår.

Jeg nevnte rigiditet, denne moderne pelagianisme, som er en av fristelsene i Kirken. Og dette andre – altså det å søke en engleaktig spiritualitet – er en annen fristelse nå for tiden: gnostiske åndsbevegelser, gnostisisme, som presenterer et Guds Ord som setter deg «i en omløpsbane», uten kontakt med virkeligheten.

Ordet som ble kjød (jf. Joh 1,14) ønsker å bli kjød i oss. Det trekker oss ikke bort fra livet, men fører oss inn i livet, inn i dagliglivets situasjoner. Det får oss til å oppfatte våre søskens lidelser, ropet fra de fattige, all den vold og urett som sårer samfunnet og kloden. Ordet oppfordrer oss til ikke å være likegyldige kristne, men aktive, kreative og profetiske kristne.

I dag

«I dag», sier Jesus, «er dette skriftordet blitt oppfylt» (Luk 4,21). Ordet ønsker å bli kjøtt og blod i dag, i vår levetid, ikke i en ideell framtid. En fransk mystiker fra det forrige århundre skrev at Herrens Ord ikke er «død bokstav»: Det er ånd og liv. […] Den akustikk som Herrens Ord krever av oss er vårt ‘i dag’: omstendighetene i vårt daglige liv og behovene til vår neste» (M. Delbrêl, La joie de croire, Gribaudi, Milan 1994, p. 258). Så la oss spørre oss: Vil vi følge Jesus, være tjenere som bidrar til andres befrielse og trøst, sette Ordet ut i livet? Er vi en Kirke lydhør for Ordet? En Kirke tilbøyelig til å lytte, opptatt med å strekke ut hånden og prøve å reise opp våre brødre og søstre fra det som holder dem nede, løse fryktens knuter, befri de svakeste fra fattigdommens fengsler, fra indre tretthet og kvelende tristhet? Ønsker vi dette?

Innsetting av lektorer og kateketer

Ved denne feiringen vil noen av våre brødre og søstre bli innsatt som lektorer og kateketer. De er kalt til en viktig oppgave, nemlig å tjene Jesu evangelium, til å forkynne det slik at hans trøst, hans glede og hans befrielse kan nå fram til alle. Det er også vår egen sendelse: å være troverdige forkynnere og Ordets profeter i verden. Så la Den hellige skrift begeistre oss, la Ordet grave seg inn i oss, dette Ordet som avslører Guds nyhet og gjør oss i stand til å elske andre mennesker uten å bli trette. La oss sette Guds Ord i sentrum for vår pastorale omsorg og for Kirkens liv! Slik vil vi bli befridd fra all rigid pelagianisme, og vi vil bli befridd fra illusjonen om en spiritualitet som setter oss «i en omløpsbane» uten tanke for våre søsken. La oss sette Guds Ord i sentrum for vår pastorale omsorg og for Kirkens liv! La oss lytte til det, be med det og sette det ut i virkeligheten.