Sök

Vatican News
Når greinene blir myke, skyter fikentreet blad, og da er sommeren nær. Når greinene blir myke, skyter fikentreet blad, og da er sommeren nær. 

Pavens preken på Verdensdagen for de fattige

For mange fattige er solen formørket, månen har mistet sitt lys, og stjernene er falt ned fra himmelen. Men medlidenhet gjør oss myke, som greinene på fikentreet om våren, og med mykhet og konkret hjelp kan håpet spire og de fattiges smerte bli lindret. «Likesom treets blader er vi kalt til å ta opp i oss den forurensing som omgir oss og gjøre den om til noe godt.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 15. november, Verdensdagen for de fattige, var evangelieteksten:

Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal
solen bli formørket
og månen miste sitt lys.
Stjernene skal falle fra himmelen,
og himmelrommets krefter skal rokkes.
Da skal de se
Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. […] (Mark 13,24–32 fra Bibel 2011)

Her følger pavens preken:

De bildene som Jesus benytter seg av i første halvdel av dagens evangelium forskrekker oss: Solen blir formørket, månen mister sitt lys, stjernene faller, og himmelrommets krefter rokkes (jf. Mark 13, 24–25). Men like etterpå åpner Herren våre hjerter for håpet: Nettopp i dette øyeblikk av totalt mørke vil Menneskesønnen komme (jf. vers 26); og allerede nå kan vi skue tegnene på hans komme, likesom vi ser fikentreet skyte blad når sommeren er nær (jf. vers 28).

Dagens smerte og morgendagens håp

Slik lærer denne evangelieteksten oss å betrakte historien i to av dens aspekter: dagens smerte og morgendagens håp. På den ene side fremmanes alle de smertelige motsetninger, som mennesket lever med til alle tider; på den annen side har vi den fremtidige frelse som venter oss, det vil si vårt møte med Herren, som kommer for å sette oss fri fra alt ondt. La oss nå med Jesu øyne betrakte disse to aspektene.

De fattiges store smerte

Først: dagens smerte. Vi er med i en historie preget av trengsel, vold, lidelse og urettferdighet, og venter på en frigjøring som tilsynelatende aldri kommer. Fremfor alt er det de fattige – de svakeste leddene i denne kjeden – som blir såret, undertrykt og kan hende aldeles knust. Verdensdagen for de fattige, som vi feirer i dag, ber oss la være å snu oss bort, ikke være redde for på nært hold å se hvordan de svakeste lider. For dem er dagens evangelietekst meget aktuell: For dem formørkes ofte livets sol av ensomhet, forhåpningenes måne er slukket, resignasjon har fått deres drømmers stjerner til å falle, og hele deres tilværelse er rokket. Alt dette på grunn av den fattigdom de ofte er tvunget til, som ofre for urettferdigheten og ulikheten i et bruk-og-kast-samfunn, som turer frem uten se dem og uten skupler overlater dem til deres skjebne.

Morgendagens håp vokser ut av dagens smerte

Men på den annen side har det andre aspektet: morgendagens håp. Jesus vil åpne våre hjerter for håpet, rive oss ut av vår angst og frykt når vi står overfor verdens smerte. Derfor sier han at nettopp mens solen blir formørket og alt tilsynelatende raser sammen, nærmer han seg oss. I stønnene fra vår smertelige historie begynner en fremtid av frelse å spire. Morgendagens håp blomstrer i gårsdagens smerte. Ja, Guds frelse er ikke bare et løfte angående det hinsidige, men vokser allerede nå midt i vår sårede historie – vi har alle et sykt hjerte –, den finner vei midt i verdens undertrykkelse og urettferdighet. Nettopp i de fattiges gråt skyter Guds rike skudd, likesom de myke bladene til et tre, og leder historien til dens mål, til det endegyldige møtet med Herren, verdensaltets Herre, som vil gjøre oss fri for alltid.

Hel dagens smerte. Slik nærer du morgendagens håp

La oss her spørre oss: Gitt denne realiteten, hva kreves av oss kristne? Det kreves at vi ved å hele dagens smerte gir næring til morgendagens håp. – Her har vi en sammenheng: Om du ikke heler dagens smerte, vil det være vanskelig for deg å ha håp for morgendagen. – Det håp som blir til av evangeliet består jo ikke i å vente passivt på at tingene en vakker dag vil gå bedre – umulig – men i dag å konkretisere Guds løfte om frelse. I dag. Hver dag. Det kristne håp er jo ikke den naive, umodne optimismen til den som håper at ting vil endre seg og i mellomtiden lever akkurat som før; det kristne håp er daglig å bygge, med konkrete gester, det kjærlighetens, rettferdighetens og søskenskapets rike, som Jesus opprettet. Det kristne håp ble for eksempel ikke sådd verken av levitten eller presten som gikk rett forbi den mannen som var blitt såret av røvere. Men det ble sådd av en fremmed, av en samaritan, som stanset og prøvde å gjøre noe (jf. Luk 10,30–35). I dag er det som om Kirken sier: «Stans og så håp midt i fattigdommen. Gå til de fattige, og så håp.» De fattiges håp, ditt håp og Kirkens håp. Vi blir bedt om dette: utrettelig å bygge håp midt i verdens daglige ruiner; å være lys når solen formørkes; å vitne om barmhjertighet der det råder åndsfravær; å elske og være oppmerksomme midt i den allmenne likegyldighet. Medlidenhetens vitner. Vi må lide med for å kunne gjøre godt. Kanskje kan vi drive det til å gjøre noe bra, men om vårt hjerte ikke er med, er det ikke kristent, det vi gjør. Det er medlidenheten som rører ved våre hjerter: Vi nærmer oss, føler medlidenhet og utviser ømhet. Nettopp i Guds stil: nærhet, medlidenhet og ømhet. Det er dette vi blir bedt om i dag.

Organisering av håpet

Nå i det siste har jeg igjen tenkt på noe en biskop pleide å si, en biskop som var nær de fattige og som selv var fattig i ånden, nemlig don Tonino Bello: «Vi kan ikke bare håpe, vi må organisere håpet.» Om vi ikke omsetter vårt håp til liv, og lar våre valg og våre gjerninger være preget av oppmerksomhet, rettferdighet, solidaritet og omsorg for vårt felles hjem, vil de fattiges lidelser ikke bli lindret, vil den kast-og-bruk-økonomi, som tvinger dem til å leve i utkanten, ikke bli omformet, vil deres forhåpninger ikke kunne blomstre opp igjen. Det er opp til oss, særlig oss kristne, å organisere håpet – det er fint, Tonino Bellos uttrykk: å organisere håpet –, daglig å omsette håpet til konkret liv, i våre mellommenneskelige forhold, i sosialt og politiske engasjement. Jeg tenker på det karitative arbeid som mange kristne er med på, på arbeidet ved Kontoret for den pavelige veldedighet … Hva gjør de? De organiserer håpet. De gir ikke en mynt her og en mynt der, nei, de organiserer håpet. Dette er noe som Kirken ber oss om i dag.

Når greinene blir myke, skyter treet blad

Jesus gir oss i dag et enkelt og opplysende bilde på håpet: Fikentreet skyter umerkelig blad og viser at sommeren er nær. Og Jesus understreker at det er når greinene blir myke, at treet skyter blad (jf. Mark 13,28). Brødre og søstre, her er ordet som får håpet til å spire i verden og lindrer de fattiges smerte: mykhet. Medlidenhet gjør deg myk. Det er opp til oss å overvinne lukkethet, indre rigiditet, som er en stor fristelse nå for tiden – fristelsen til de «restauratører» som ønsker seg en aldeles ryddig og aldeles rigid Kirke: Dette kommer ikke fra Den hellige ånd. Vi må overvinne rigiditet og la håpet spire. Og det er også opp til oss å overvinne fristelsen til bare å beskjeftige oss med våre egne problemer; vi trenger å fatte ømhet overfor alt det tragiske som skjer i verden og føle med i andres smerte. Likesom treets blader er vi kalt til å ta opp i oss den forurensing som omgir oss og gjøre den om til noe godt: Det er ingen vits i å snakke og snakke om problemer, drive polemikk og bli forarget – det greier vi fint, alle sammen. Vi må heller gjøre som bladene, som uten å gjøre mye av seg daglig omgjør skitten luft til ren luft. Jesus vil at vi skal være «konvertere» til godt: Mennesker, som puster inn den samme dårlige luft som alle andre, men som på det onde svarer med det gode (jf. Rom 12,21). Handlekraftige mennesker, som bryter sitt brød med de sultne, arbeider for rettferdighet, hjelper fattige på beina og gir dem deres verdighet tilbake – slik samaritanen gjorde.

Et levende håp gjør Kirken ung

Når Kirken går ut av seg selv, og forkynner det gode budskap for fattige, slik Jesus gjorde (jf. Luk 4,18), er den vakker, evangelisk og ung. – Jeg vil understreke det siste adjektivet, «ung»: En Kirke som sår håp er ungdommelig. – Og den er en profetisk Kirke, som med sitt nærvær til de urolige hjerter og til verdens utstøtte sier: «Vær ved godt mot, Herren er nær, også for deg finnes en sommer som bryter frem midt på vinteren. Også fra din smerte kan håpet oppstå.» Brødre og søstre, la oss bringe dette håpefulle blikk ut i verden. La oss bringe det til de fattige, med ømhet, nærhet, medlidenhet, uten å dømme dem. Vi selv vil bli dømt … For der, hos de fattige, er Jesus; for der, i dem, er Jesus, som venter på oss.

15 november 2021, 08:55