Sök

Vatican News
Pave Frans Pave Frans  (Vatican Media)

Pavens juletale til den romerske kurie

Krisetid er en nådens tid, Den hellige ånds tid, sa pave Frans i sin juletale mandag 21. desember. Her følger en sammenfatning.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

1. Ikke født for å dø

Jesu fødsel er en hemmelighet og minner oss om at selv om vi alle må dø, «er vi ikke født for å dø, men tvert imot for å begynne noe nytt», med filosofen Hannah Arendts ord. Jesu fødsel redder oss fra undergangen. «Et barn er oss født» (Jes 9,6) er kanskje det vakreste uttrykket for at det er grunn til å nære tiltro og håp til verden, skrev Arendt.

2. Hvordan nærme oss mysteriet?

Vi kan ikke nærme oss verken fødselsmysteriet eller påskemysteriet om vi ikke legger fra oss alle våpen, er ydmyke og konsentrerer oss om det som virkelig er vesentlig. «Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus» (Ef 4,31–32). Vi må være «kledd i ydmykhet» (jf. 1Pet 5,5), ta etter Jesus, som er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29), «ta plass nederst ved bordet» (Luk 14,10) og tjene alle (jf. Mark 10,44).

3. Krisetid

Dette er pandemijulen, julen midt i en helsekrise, en sosialøkonomisk krise, og også en kirkelig krise. Vi har en «stor anledning for å omvende oss og igjen bli autentiske».

«Stormen avdekker vår sårbarhet. Falske og overfladiske sikkerheter, som vi har basert våre planer, prosjekter, vaner og prioritering på, kommer nå frem for en dag. Stormen viser oss at vi har latt dét ligge, som nærer, støtter og gir styrke til vårt liv og vårt fellesskap. Stormen avdekker våre forsetter om å ‘pakke vekk’ og glemme det som tidligere har gitt næring til våre folk; den avslører alle våre forsøk på bedøve, med tilsynelatende ‘reddende’ vaner: vaner som tilsidesetter våre røtter og våre eldres hukommelse. Slik berøves vi den immunitet som trengs for å kunne møte motgang. Stormen har blåst bort de stereotyper som vi, alltid opptatt av vårt image, sminket vårt ‘ego’ med. Med stormen kom den igjen for en dag: den vår (velsignede) tilhørighet, den som vi ikke kan unndra oss, nemlig at vi alle er søsken» (Urbi et orbi 27. mars 2020).

4. Fratelli tutti

Paven nevnte sin Fratelli tutti – sosialencyklikaen om brorskap og sosialt vennskap – og bemerket at ved Jesu fødsel var det mange som stille gikk sammen og hjalp Ordet til verden.

«Jeg ønsker sterkt at vi i denne tiden, som det er gitt oss å leve, anerkjenner ethvert menneskes verd og slik vekker en verdensvid lengsel etter brorskap hos alle. Hos alle: ‘Her er en skjønn hemmelighet som gjør det mulig å drømme og gjøre vårt liv til et skjønt eventyr. Ingen kan leve i isolasjon […]. Det trengs et fellesskap som gir oss støtte og hjelp, der vi hjelper hverandre å se framover. Det er kjempeviktig å drømme sammen! […] Alene risikerer vi å se hildringer, slikt som ikke finnes; drømmer derimot bygger man sammen’ [6]. La oss drømme som en eneste menneskehet, som reisefeller laget av samme kjøtt, som barn av den samme jorden, som huser oss alle, hver med sin rikdom av tro eller overbevisninger, hver med sin stemme, alle søsken!» (Fratelli tutti, 8).

5. Hva er meningen med kriser?

Alle opplever før eller senere kriser. Kriser oppleves som ekstraordinære, skremmende hendelser. Etymologisk sett betyr ordet «krise» (fra det greske «krino») betyr sikting av hvete etter innhøsting.

Bibelen er full av mennesker som blir «siktet», som altså gjennomgår kriser. Og det er faktisk nettopp gjennom krisene at de blir med på å skrive frelseshistorie. Abraham forlater sitt land og får beskjed om å ofre sin eneste sønn Isak (jf. 1 Mos 12,1–2); 1 Mos 22,1–19). Moses har lav selvtilllit og kan ikke tale (2 Mos 3,11; 4,10.13; 6,12.30). Elia vil dø – det er da han hører Guds rolige stemme midt i i krisen (jf. 1Kong 19,11–12). Døperen Johannes sliter med tvil om Jesus virkelig er Messias (jf. Matt 11,2–6). Paulus har sin teologiske krise – og blir sterkt forandret av den (Apg 9,1–19; Gal 1,15–16; Fil 3,4–10).

Jesu kriser forteller oss aller mest. Den første krisen innledes med at han ble «av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen» (Matt 4,1). Det er Den hellige ånd – ikke djevelen – som er hovedpersonen i denne krisen, og det er med Guds ord at Jesus seirer. Krisen i Getsemane er ubeskrivelig, med ensomhet, frykt, angst, forræderi, forlatthet (jf. Matt 26,36–50). Ved krisen på korset er han fullt ut solidarisk med synderne og føler seg forlatt av Faderen (jf. Matt 27,46). Likevel overgir han tillitsfullt sin ånd i Faderens hender (jf. Luk 23,46), og dette åpner veien til oppstandelsen (jf. Hebr 5,7).

6. Se kriser i lys av evangeliet

Vi må ikke være for snare med å dømme Kirken ut fra gårsdagens og dagens skandaler. Det gjorde profeten Elia: Han oppfattet og fremstilte virkeligheten som håpløs: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt. Dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet» (1 Kong 19,14). Gud svarer Elia at det ikke er slik det står til: «Gå tilbake den veien du kom, og ta så veien gjennom ørkenen til Damaskus! […] Jeg vil la sju tusen bli igjen i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Baal og ikke har kysset ham med sin munn» (1Kong 19,15.18). Det er ikke sant at Elia er alene; han er midt oppi en krise.

Når vi analyserer Kirken, må vi huske at med våre nærsynte øyne kan vi ikke oppfatter alt. I våre regnestykker glemmer vi ofte håpet: at Gud ikke går fra oss, at han fortsetter å la sitt rikes frø vokse blant oss.

«Den som ikke ser krisen i lys av evangeliet utfører bare en enkel obduksjon på et lik: Han ser på krisen, men uten evangeliets håp og lys. Det er ikke bare fordi vi glemmer å vurdere kriser slik evangliet sier oss at de er så skremmende for oss, men fordi vi har glemt at evangeliet selv er den første til å sette oss i krise» (jf. Joh 6,60–61). Vi må huske at krisetid er Den hellige ånds tid. Da kan vi bevare en indre tiltro til at ting er i ferd med å anta en ny form. «For gullet prøves i ilden, de gudfryktige i lidelsens smelteovn» (Sir 2,5).

7. Konflikter er noe helt annet enn kriser

Kriser må ikke forveksles med konflikter. Kriser har generelt en positiv utgang. I konflikter derimot har vi motsetninger, konkurranse, fiendskap, tap av samhørighet, fremvekst av lukkede grupper med begrensede og partiske tenkemåter, forringelse av vår misjons universalitet. Når vi er opphengt i konflikter, mister vi sansen for virkelighetens dype enhet (jf. Evangelii gaudium, 226).

Å tolke Kirken bare ut fra et konfliktsynspunkt – høyre eller venstre, progressiv eller tradisjonalistisk – fragmenterer, polariserer, perverterer og forråder dens sanne vesen: Kirken er en kropp, og den er stadig vekk i krise nettopp fordi den er levende. Men vi må aldri la den bli en kropp i konflikt!

Det nye som kommer er aldri i motsetning til det gamle – i kriser villet av Ånden. Det nye springer frem fra det gamle og gjør det gamle fruktbart. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt», sier Jesus (Joh 12,24).

Hvis vi i kriser motsetter oss Den hellige ånds ledelse, kan ikke Guds nåde viser seg i og gjennom oss. Vi blir ensomme og ufruktbare, og havner kanskje i konflikter. Vi bør i stedet la alt det som ikke er i overensstemmelse med evangeliet, dø,  og skape rom for det nye som Ånden stadig vekker til live i Kirkens hjerte.

8. Oppdatering: nye klær til Kristi kropp

I alle kriser finnes et berettiget behov for oppdatering. Men oppdatering er ikke lapping av gamle klær.

Vi er ikke kalt til å forandre eller forandre Kristi kropp – «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid» (Hebr 13,8) – men til å gi kroppen nye klær, slik at det blir klart at vår nåde ikke kommer fra oss selv, men fra Gud. «Vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv» (2Kor 4,7). Kirken er alltid en svak leirkrukke, det er på grunn av sitt innhold at den er verdifull.

Jesus advarer mot visse dårlige forsøk på å løse problemer: «Ingen river et stykke av et nytt klesplagg for å lappe et gammelt. For da rives jo det nye klesplagget i stykker, og lappen fra det nye passer ikke til det gamle. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil den nye vinen sprenge sekkene, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin må fylles i nye skinnsekker» (Luk 5,36–38).  

Riktig fremgangsmåte beskriver Jesus derimot slik: «Enhver skriftlærd som er blitt himmelrikets disippel, er lik en husherre som henter fram nytt og gammelt av sitt forråd» (Matt 13,52). Forrådet er Tradisjonen, som «er den levende elven som forbinder oss med opphavet, den levende elven der opphavet stadig er til stede. Den store elven som fører oss til evighetens havn» (Benedikt XVI, katekese).

Om vi lar oss veilede av Den hellige ånd vil vi dag for dag komme stadig nærmere «hele sannheten» (Joh 16,13).

9. Krisetid er nådens tid

Hva bør vi gjøre i krisetider? Fremfor alt bør vi ta imot dem som «en nådens tid», som en tid for å forstå Guds vilje for oss og hele Kirken. Vi bør gå inn i den tilsynelatende selvmotstridende logikken med «når jeg er svak, da er jeg sterk» (2Kor 12,10). Og vi bør ikke glemme at «Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut» (1Kor 10,13).

Det er helt vesentlig at vi ikke avbryter vår dialog med Gud, selv ikke om den er slitsom. Vi må ikke gå trett av å be alltid (jf. Luk 21,36; 1Tess 5,17). Vi kjenner ikke andre løsninger enn å be mer og å gjøre det vi kan – med mer tillit. Bønn gjør det mulig å håpe «selv om alt håp er ute» (jf. Rom 4,18).

10. Framover

Vi er alle «unyttige tjenere» (Luk 17,10). Vi bør ikke kaste bort tid og energi på konflikter – slutt på alt sladder! – da kommer vi ingen vei. Vi må heller sette alt inn på å komme oss framover, og kriser kan sette oss i bevegelse og bringe oss framover.

La oss være som gjeterne som trodde på engelens ord og skyndte seg av sted og fant Jesus (jf. Luk 2,15–16). La oss derimot ikke være som Herodes som stengte seg inne og gjorde hva som helst for å beskytte seg selv (jf. Matt 2,1–16).

Forkynn det glade budskap for de fattige! I de fattige finner vi Gud.

Hele talen på engelsk og andre språk

23 december 2020, 08:22