Evangeliseringsiver. 16. Vitner: Thérèse av Jesusbarnet
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før katekesen 7. juni, rett før pave Frans ble innlagt på sykehuset, ble det lest fra Lukasevangeliet:
Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. (Luk 15,4–7 fra Bibel 2011)
Misjonæren som aldri dro ut
Thérèse av Jesusbarnet er, sammen med Frans Xavier, vernehelgen for misjon. Fysisk sett dro hun aldri ut på misjon. Hun var en karmelittnonne, og livet hennes var preget av litenhet og svakhet: «et ubetydelig lite sandkorn», som hun sa om seg selv. Hun døde 24 år gammel av sykdom.
Relikvier av relikvier av Thérèse og av hennes foreldre sto like ved paven under generalaudiensen. Paven fortalte at det vil komme et apostolisk brev i anledning av at det er 150 år siden hun ble født.
«Men om hennes kropp var syk, var hennes hjerte i vibrasjon, det var misjonerende. I sin ‘dagbok’ forteller hun at hun ønsket å være misjonær, og at hun ikke bare ville være det bare noen år, men hele livet, ja helt til tidenes ende. Thérèse var ‘åndelig søster’ til flere misjonærer: fra klosteret ledsaget hun dem med sine brev, med bønn og ved å bære fram stadige ofre for dem. Uten å falle i øynene gikk hun i forbønn for misjon, som en motor, som i det skjulte gir kjøretøyet kraft til å bevege seg framover. Ofte ble hun imidlertid ikke forstått av sine medsøstre: Av dem fikk hun ‘mer torner enn roser’, men hun aksepterte alt med kjærlighet, med tålmodighet, idet hun sammen med sin sykdom oppofret også fordømmelse og mangel på forståelse. Og det gjorde hun med glede, hun gjorde det for Kirkens behov, for at det skulle strøs roser over alle, som hun sa, framfor alt over dem som er langt borte.»
«Denne iveren, denne misjonskraften og denne gleden over å gå i forbønn: Hvor kommer de fra? To episoder, begge fra tiden før Thérèse gikk i kloster, hjelper oss å forstå det.»
Julen 1886
Julen 1886, da Thérèse var 14 år gammel, fikk Gud henne til plutselig å vokse. Etter midnattsmessen var faren hennes trett og hadde ikke lyst til å se på at Thérèse pakket ut gaver – en tradisjon som fortsatt ble overholdt for den yngste i familien. «Så, jammen godt at dette endelig er siste året!» sa han. Thérèse ble veldig lei seg. Men så holdt hun tårene tilbake og full av glede ga hun seg til å glede faren.
«I denne natt hvor han hadde gjort seg svak og lidende for min kjærlighets skyld, gjorde han meg sterk og modig», skrev hun senere. På et øyeblikk hadde hun forlatt sitt fengsel av egoisme og selvmedlidenhet og begynte å kjenne «kjærligheten trenge inn i sitt hjerte, et behov for å glemme seg selv for å glede andre».
Å gjøre Jesus elsket
Fra da gjaldt hennes iver andre mennesker. Hun ønsket at de skulle finne Gud. I stedet for å søke trøst for seg selv, søkte hun «å trøste Jesus, å gjøre ham elsket av sjelene», for «Jesus er syk av kjærlighet, og […] kjærlighetens sykdom kan bare helbredes med kjærlighet». Herav hennes daglige forsett: «å gjøre Jesus elsket», å gå i forbønn. «Jeg ønsker å redde sjeler og glemme meg selv for deres skyld: Jeg ønsker å redde dem også etter min død». Flere ganger sa hun: «Jeg vil tilbringe min himmel med å gjøre godt på jorden.»
Bønn for en morder i 1887
Hennes iver gjaldt framfor alt syndere, dem som er «langt borte». Hun fikk høre om en morder, Pranzini, som skulle bli giljotinert. Han utviste ingen tegn på anger. Thérèse ba intenst om Guds nåde for «den stakkars ulykkelige Pranzini» og oppnådde virkelig et tegn på at hun ble bønnhørt: «Pranzini hadde ikke skriftet, han hadde steget opp på skafottet og skulle akkurat stikke hodet inn i det uhyggelige hullet da han fikk en plutselig inspirasjon, vendte seg om, grep krusifikset som presten rakte ham og kysset de hellige sårmerkene tre ganger! … Deretter for hans sjel opp for å motta den barmhjertige dom av ham som erklærer at det i himmelen vil være mer glede over en eneste synder som angrer, enn niognitti rettferdige som ikke har noe å angre!».
Å være et redskap for Guds kjærlighet er misjon
Misjonær er ikke bare den som reiser langt, lærer nye språk og er flink til å gjøre mye godt og forkynne godt, sa paven. Ethvert redskap for Gud, som ber og vitner, for at Jesus skal komme, er misjonær, uansett hvor vedkommende befinner seg.
Det er ved tiltrekning, ved å bli rørt av kjærligheten, at folk blir kristne. Proselyttisme derimot har ikke noe med sann evangeliseringsiver å gjøre. Viktigere enn midler, metoder og strukturer er hjerter som Thérèses hjerte: hjerter som drar mennesker til kjærligheten og nærmer dem til Gud.
Hele katekesen som tekst (engelsk, tysk, …) og som video (med engelske kommentarer)
Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Kallet til apostolat (Matt 9,9–13)
2. Jesus, forbilde for forkynnelse
3. Jesus, læremester i forkynnelse
4. Det første apostolatet
5. Hovedpersonen i forkynnelsen: Den hellige ånd
6. Det annet vatikankonsil. Evangelisering som kirkelig tjeneste
7. Det annet vatikankonsil. Å være apostler i en apostolisk Kirke
8. Første evangeliseringsmåte: vitnesbyrd (jf. Evangelii nuntiandi)
9. Vitner: Paulus. 1
10. Vitner: Paulus 2
11. Vitner: martyrer
12. Vitner: klostervesen og forbønn. Gregor av Narek
13. Vitner: Frans Xavier
14. Vitner: Andreas Kim Dae-geon
15. Vitner: Matteo Ricci
