Sök

Kloster Kloster 

Evangeliseringsiver. 12. Vitner: klostervesen og forbønn. Gregor av Narek

«Like siden ørkenen i Egypt har eremitter, munker og nonner viet all sin tid til å lovsynge Gud og gå i forbønn for Hans folk» (Katekismen, 2687). Dette er meget viktig for Kirkens evangeliseringsiver.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før katekesen 26. april ble det lest fra Jesaja:

Min rettferdige tjener
skal gjøre de mange rettferdige
[…] for han har båret deres synder.
Derfor overgir jeg de mange til ham,
[…] fordi han […] ble regnet blant overtredere.
Han tok på seg de manges synd
og gikk i forbønn for syndere.
(
Jes 53,11–12 fra Bibel 1978/85)

Munker og nonner vier seg helt til kjærligheten

Munker og nonner gir avkall på seg selv og på verden, for etter Jesu eksempel å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet og for å gå i forbønn for alle mennesker. «Deres livsførsel taler for seg, men vi kan spørre oss: Hvordan kan folk som lever i kloster hjelpe til med forkynnelsen av evangeliet? Ville det ikke være bedre om de brukte sine krefter på misjon?»

Nei, munker og nonner er forkynnelsens bankende hjerte, deres bønn gir oksygen til alle lemmer i Kristi kropp. De gir seg helt til kjærligheten, som er drivkraften for alt virke i Kirken.

Ikke tilfeldig er skytshelgenen for misjon en nonne, Thérèse av Jesusbarnet. Hun skriver: «Jeg forstod at Kirken hadde et hjerte, og at dette hjerte var BRENNENDE av KJÆRLIGHET. Jeg forstod at det var kjærligheten alene som drev Kirkens lemmer, at om kjærligheten skulle slukne, så ville apostlene ikke lenger forkynne Evangeliet og martyrene nekte å utgyte sitt blod … Jeg forstod at KJÆRLIGHETEN INNEHOLDT ALLE SLAGS KALL […] Da utbrøt jeg, overveldet av en vill glede: Å, Jesus, min Kjærlighet … mitt kall, endelig har jeg funnet det, MITT KALL, DET ER KJÆRLIGHETEN! […] i min Moder Kirkens hjerte skal jeg være kjærligheten» (Manuskript B, 8. september 1896, «En sjels historie», oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag, s. 204)

Forbønn

Kjærligheten gir inspirasjon til ordensliv og viser seg i ordensfolks forbønn. Den hellige Gregor av Narek, som for sju år siden ble utropt til kirkelærer, er et godt eksempel. Han tilbrakte neste hele sitt liv i et kloster og etterlot seg en bønnebok, «Klagesangenes bok», som uttrykker det armenske folkets tro. Armenia var det første land i verden til å innføre kristendom som statsreligion, og det armenske folk har lidd mye i løpet av historien og stadig klamret seg til korset.

Narek lærte seg å se dypt i menneskesjelen. Hans universell solidaritet er slående. Hans bønn løper sammen med hans dikting i «Klagesangenes bok». «Frivillig tok jeg på meg all skyld, fra den første fars skyld helt til den siste av hans etterkommeres skyld» (72).

Ordensfolk har hjerter som, likesom «antenner», fanger inn alt det som skjer i verden – problemer, vansker, sykdommer og så videre – og går i forbønn. «De gråter også, med ordentlige tårer, gråter over egne synder – alle er vi syndere – og de gråter over verdens synder, og de ber og går i forbønn med løftede hender og løftet hjerte.»

«Måtte Herren gi oss nye klostre, måtte han gi oss munker og nonner som med deres bønn holder Kirken i gang.»

 

Hele katekesen som tekst (engelsk, tysk, …) og som video (med engelske kommentarer)

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Kallet til apostolat (Matt 9,9–13)
2. Jesus, forbilde for forkynnelse
3. Jesus, læremester i forkynnelse
4. Det første apostolatet
5. Hovedpersonen i forkynnelsen: Den hellige ånd
6. Det annet vatikankonsil. Evangelisering som kirkelig tjeneste
7. Det annet vatikankonsil. Å være apostler i en apostolisk Kirke
8. Første evangeliseringsmåte: vitnesbyrd (jf. Evangelii nuntiandi)
9. Vitner: Paulus. 1
10. Vitner: Paulus 2
11. Vitner: martyrer

04 maj 2023, 16:46