Angelus: Fikentreet som ikke bar frukt

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 24. mars, tredje søndag i fasten var evangelieteksten:

[…] Så fortalte han denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: ‘Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?’ Men gartneren svarte: ‘Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned.’» (Les resten av Luk 13,1–9 i Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen, med i tillegg noen overskrifter:

Herre, la det stå dette året også

Denne tredje søndag i fasten taler evangeliet om Guds barmhjertighet og om vår omvendelse. Jesus forteller lignelsen om fikentreet som ikke bar frukt. En mann har et fikentre plantet i vingården sin, og hver sommer går han forhåpningsfullt for å se etter frukt på det, men finner ingen, for dette treet er ufruktbart. Tre år gjentar det samme seg, og han kommer derfor til at de bør hugge fikentreet og plante et annet. Han roper på vingårdens gartner og uttrykker sin misnøye. Han byr ham hugge ned treet, slik at det ikke står og suger ut jorden til ingen nytte. Men gartneren ber herren om å ha tålmodighet. Han ber om ett års utsettelse. Han vil ta seg av fikentreet selv, med særskilt omsorg og forsøke å stimulere dets fruktbarhet. Dette er lignelsen. Hva betyr den? Hvem er personene i lignelsen?

Et ufruktbart liv

Herren står for Gud Fader, gartneren er et bilde på Jesus, og fikentreet er et symbol på menneskeheten, som er likegyldig og gold. Jesus går i forbønn hos Faderen for menneskeheten – det gjør han alltid – og ber ham vente og gi den enda mer tid, slik at kjærlighetens og rettferdighetens frukter kan vokse i den. Fikentreet, som herren i lignelsen ønsker å få utryddet, står for et liv som er ufruktbart, ute av stand til å gi og gjøre godt. Det er et symbol for det menneske som lever for seg selv, mett og rolig, tilbakelent i egen bekvemmelighet, ute av stand til å vende sitt blikk og sitt hjerte til dem han har rundt seg og som lever i lidelse, fattigdom og vanskeligheter. Denne egoistiske og åndelig ufruktbare holdningen står i sterk motsetning til den store kjærligheten som gartneren har til fikentreet: Han får herren til å vente, han er tålmodig, han er i stand til å vente, han ofrer tid og arbeid på treet. Han lover herren å ta seg spesielt av det elendige treet.

Guds barmhjertighet og vår omvendelse

Lignelsen om gartneren åpenbarer Guds barmhjertighet, for han gir oss tid til å vende om. Vi trenger alle sammen å vende om, å ta et skritt framover, og Guds tålmodighet og barmhjertighet, ledsager oss i dette. Tross den ufruktbarhet som iblant preger vårt liv, er Gud tålmodig og gir oss mulighet til å endre oss og komme oss framover på det godes vei. Men den utsettelse, som det blir bedt om og som blir gitt i forventning om at treet endelig vil bære frukt, viser også at omvendelse er påtrengende nødvendig. «La det stå dette året også» sier gartneren til herren (vers 8). Vår omvendelsesmulighet er ikke ubegrenset; derfor er det nødvendig å ta imot den umiddelbart; ellers går den tapt for alltid. Nå i fasten kan vi tenke som så: Hva bør jeg gjøre for å komme nærmere Herren, for å omvende meg, for å «hugge vekk» det som ikke er bra? «Nei, nei, jeg venter heller til neste faste.» Men kanskje du ikke lenger er i live neste faste? I dag kan hver av oss tenke slik: Gitt Guds barmhjertighet, som venter meg og alltid tilgir meg, hva bør jeg gjøre? Vi kan virkelig stole på Guds barmhjertighet, men ikke misbruke den. Vi må ikke rettferdiggjøre åndelig lathet, men gå sterkere inn for å svare prompte på denne barmhjertigheten, av et oppriktig hjerte.

Det er håp for alle

I fastetiden inviterer Herren oss til å vende om. Hver av oss bør føle seg utfordret av dette kallet og rette på noe i sitt liv, i sin tenkemåte, i sin handlemåte og i sin relasjonsmåte. Samtidig bør vi ta etter Guds tålmodighet: Han har tillit til at alle kan greie å «reise seg opp igjen» og fortsette vandringen. Gud er Far og slokker ikke en flamme som brenner svakt og dårlig, men ledsager og tar seg av den svake slik at han kan bli sterkere og gi sitt kjærlighetsbidrag til fellesskapet. Må jomfru Maria hjelpe oss å leve denne forberedelsestiden til påsken som en åndelig fornyelsestid og som en tid av tillitsfull åpenhet for Guds nåde og hans barmhjertighet.

***

For tre år siden kommenterte pave Frans samme evangelietekst og fortalte da om Thérèse av Jesusbarnet og morderen Pranzini:

«Har dere noen gang tenkt på Guds tålmodighet? Har dere tenkt på hvor intenst opptatt han alltid er med synderne? Dette burde gjøre oss utålmodige med oss selv! Det er aldri for sent å omvende seg! Aldri! Helt til vårt siste øyeblikk venter Gud på oss. Det fins en liten historie om Thérèse av Jesusbarnet, om dengang hun ba for den dødsdømte mannen, en forbryter som ikke ville la seg trøste av kirken. Han viste vekk presten; han ville ikke. Han ville dø slik. Og imens ba hun i klostret. Nettopp i det han skal bli drept, vender han seg til presten, tar krusifikset og kysser det. Guds tålmodighet! Han gjør det samme med oss - med oss alle! Hvor ofte har det vel ikke skjedd - hvor mange, vet vi ikke, det vil vi få vite i himmelen - hvor ofte har vi vel ikke vært på vippen..., og så har Herren reddet oss. Han redder oss fordi han er så veldig tålmodig med oss. Dette er hans barmhjertighet. Det er aldri for sent å omvende seg, men det haster, det er på tide! La oss begynne i dag.» (fra Angelus 28. februar 2016)