Sök

Vatican News
Påskevigilien i Peterkirken 3. april 2021 Påskevigilien i Peterkirken 3. april 2021  (Vatican Media)

Pavens preken påskenatt

«Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham.» Om vi åpner øynene, kan vi «se nåden i vårt dagligliv. La oss ha øye for ham i vårt Galilea, i vårt dagligliv. Med ham vil livet forandre seg. For hinsides alle nederlag, hinsides alt ondt og vold, hinsides all lidelse og død, lever Den oppstandne og leder historien.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Evangelieteksten ved påskevigilien den 3. april var fra Markusevangeliet:

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. […] Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» […] (Mark 16,1–7 fra Bibel 2011)

Se messen på NRK. Her følger hele prekenen:

Dra til Galilea

Kvinnene forventet å finne liket, som de kom for å salve; i stedet fant de en tom grav. De var gått for å sørge over en død mann; i stedet fikk de høre et budskap om liv. Derfor var kvinnene «skjelvende og ute av seg», sier evangeliet (Mark 16,8). Redde og grepet av forundring … En blanding av frykt og glede overrumplet deres hjerte da de så at den store steinen var blitt rullet bort og at det inne i graven satt en ung mann kledd i hvitt. De ble svært forundret over hans ord: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp» (vers 6). Og også over hans oppfordring: «Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham» (vers 7). La oss ta imot denne oppfordringen, vi også, denne påskeoppfordringen: La oss dra til Galilea, dit han går i forveien for oss. Men hva betyr det «å dra til Galilea»?

Begynn på nytt

Å dra til Galilea betyr for det første å begynne på nytt. For disiplene betyr det å vende tilbake til det stedet der Herren først søkte dem opp og kalte dem til å følge seg. Det er stedet for deres første møte og for deres første kjærlighet. De hadde latt garnet ligge, og fra da av hadde de fulgt Jesus, de hadde lyttet til hans forkynnelse og sett de undre han gjorde. De hadde vært sammen med ham hele tiden. Likevel forstod de ham ikke fullt ut. Ofte misforstod de hans ord, og ved korset lot de ham i stikken. Men til tross for dette nederlaget fremtrer den oppstandne Herren som den som, nok en gang, går i forveien for dem til Galilea. Han går foran dem og kaller dem stadig til å følge seg. Den oppstandne sier til dem: «La oss sette ut på nytt fra der vi startet. La oss begynne på nytt. Jeg vil ha dere med meg igjen, til tross for og hinsides alle nederlag.» I dette Galilea lærer vi å forundre oss over Herrens uendelige kjærlighet, som går opp nye løyper der vi har lidt nederlag. Slik er Herren: Han går opp nye løyper der vi har lidt nederlag. Han er slik, og han inviterer oss med på dette i Galilea.

Her har vi det første påskebudskapet som jeg ønsker å gi dere: Det er alltid mulig å begynne på nytt, for tross alle våre nederlag finnes det et nytt liv som Herren kan få i gang igjen i oss. Selv av vårt hjertes ruiner – hver av oss kjenner sine egne ruiner – kan Gud bygge kunstverk; selv ut fra ynkelige menneskerester forbereder Gud en ny historie. Han går alltid i forveien for oss: i korsets lidelse, trøstesløshet og død, og også i herligheten i et liv som står opp, i en historie som forandres, i et håp som fødes på ny. Og i disse mørke pandemimånedene hører vi Den oppstandne oppfordre oss til å begynne på nytt og aldri miste håpet.

Følg nye veier, ikke til døden, men til livet

Å dra til Galilea betyr også å ta nye veier. Det er å bevege seg i motsett retning av graven. Kvinnene søker Jesus i graven, de går altså for å minnes det de har hatt sammen med ham og som nå er borte for alltid. De går for å røre opp i sin tristhet. Dette er et bilde på en tro som er blitt til mimring om noe vakkert, men avsluttet og nå bare minneverdig. Det er mange – også vi – som lever en «minnenes tro», som om Jesus var en skikkelse fra fortiden, en fjern barndomsvenn, noe som hendte for lenge siden, da de som barn gikk til trosundervisning. En tro som består av vaner, av gamle ting, av fine barndomsminner, som ikke lenger angår meg, som ikke utfordrer meg. Å dra til Galilea betyr derimot å lære at om tro skal være levende må den komme seg på veien igjen. Vi må daglig begynne på nytt, med forundringen fra det første møtet. Og vi må overgi oss, uten å innbille oss at vi allerede vet alt, men ydmykt la Guds veier overraske oss. La oss ikke være redde for Guds overraskelser; vanligvis er vi redde for at Gud skal overraske oss. La oss dra til Galilea og oppdage at Gud ikke lar seg plassere blant våre barndomsminner, men at han lever og stadig overrasker oss. Han, som stod opp fra de døde, slutter aldri å gjøre oss forundret.

Påskens annet budskap er dette: Tro er ingen minnebok, Jesus er ikke avleggs. Han lever, her og nå. Han vandrer sammen med deg hver dag, han er med deg i alt som skjer, i alt det vanskelige du gjennomgår, i dine innerste drømmer. Han åpner nye veier der du trodde det ikke var farbart, han driver deg til å gå mot strømmen når du hører «alt var bedre før» og «intet er nytt for meg». Selv om du mener at alt er tapt, åpne deg likevel og la deg forundres av det nye han kommer med: Han vil komme til å overraske deg.

Se nåden i ditt dagligliv

Å dra til Galilea betyr dessuten å gå til yttergrensene. Galilea er det det mest avsidesliggende stedet, det er en sammensatt og broket region. De som bor der er lengst unna Jerusalems rituelle renhet. Likevel var det der Jesus tok fatt på sitt oppdrag. Der kom han med sitt budskap til dem som strever, til utstøtte, svake og fattige. Han brakte dem Guds ansikt og nærvær. Gud søker opp motløse og villfarne, han beveger seg til livets yttergrenser, for i hans øyne er det ingen som kommer sist, ingen som er utelukket. Dit ber Den oppstandne sine disipler dra, også i dag ber han oss dra til Galilea, til dette virkelige «Galilea». Galilea er vårt dagliglivs steder, det er de veiene vi går hver dag, det er gatehjørnene i våre byer, dit Herren går i forveien for oss. Han er jo med i livet til dem som vi har rundt oss og som vi deler tid, hjem, arbeid, problemer og forhåpninger med. I Galilea lærer vi at vi kan finne Den oppstandne i våre søskens ansikt, i entusiasmen til dem som drømmer og i resignasjonen til dem som mister motet, i smilene til dem som fryder seg og i tårene til dem som lider, fremfor alt i de fattige og i de marginaliserte. Vi vil komme til å undre oss over hvordan Guds storhet åpenbares i litenhet, over hvordan hans skjønnhet stråler i enkle og i fattige mennesker.

Dette er da påskens tredje budskap: Jesus, Den oppstandne, elsker oss grenseløst og ser til oss uansett hvordan det er fatt med oss. Han har slått seg ned midt iblant oss og oppfordrer også oss til å overvinne barrierer, få bukt med fordommer, være nær dem vi har rundt oss til daglig. Da vil vi igjen kunne se nåden i vårt dagligliv. La oss ha øye for ham i vårt Galilea, i vårt dagligliv. Med ham vil livet forandre seg. For hinsides alle nederlag, hinsides alt ondt og vold, hinsides all lidelse og død, lever Den oppstandne og leder historien.

Åpne deg

Bror, søster, om du i natt kjenner noe mørkt i ditt hjerte, en dag som ennå ikke er brutt frem, et nedgravd lys, en knust drøm, så åpne deg med forundring for påskens budskap: «Vær ikke forferdet, han er stått opp! Han venter på deg i Galilea.» Dine forhåpninger vil ikke bli skuffet, dine tårer vil bli tørket bort, din frykt vil bli overvunnet av håpet. For Herren går jo alltid i forveien for deg, han går alltid foran deg. Og med ham begynner livet alltid på nytt.

04 april 2021, 10:21