Sök

Vatican News
Palmesøndag i Peterskirken Palmesøndag i Peterskirken  (Vatican Media)

Pavens preken palmesøndag

Av kjærlighet til oss fant Jesus seg i å bli forrådt, forlatt og dø. Han tjente oss. Og vi drives nå av koronapandemien til «å gjenoppdage at livet ikke tjener til noe som helst om vi ikke tjener.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Han «ga avkall på sitt eget» og «tok på seg tjenerskikkelse». (Fil 2,7). La Paulus’ ord innlede disse hellige dagene, nå når Guds ord, nærmest som et omkved, fremviser Jesus som tjener: Skjærtorsdag er han tjeneren som vasker disiplenes føtter (jf. Joh 13,1–17); langfredag blir han fremstilt som Herrens lidende og seirende tjener (jf. Jes 52,13); og allerede i morgen profeterer Jesaja om ham: «Se, min tjener, som jeg støtter» (Jes 42,1). Gud frelste oss ved å tjene oss. Som regel tenker vi at det er vi selv som tjener Gud. Men nei, det var han som uforbeholdent tjente oss, for han elsket oss først. Det er vanskelig å elske uten å bli elsket. Og det er enda vanskeligere å tjene om vi ikke lar Gud tjene oss.

Men hvordan var det Herren tjente oss? Ved å gi sitt liv for oss. Vi er dyrebare for ham, og vi kostet ham dyrt. Den hellige Angela av Foligno vitnet om å hørt følgende ord fra Jesus: «Det var ikke for tøys jeg elsket deg.» Hans kjærlighet fikk ham til å ofre seg selv for oss, til å påta seg hele vårt onde. Det er uhyre forbausende: Gud frelste oss ved å la vårt onde gå ut over ham selv. Uten å sette seg til motverge, alene ved hjelp av tjenerens ydmykhet, tålmodighet og lydighet, alene ved hjelp av kjærlighetens kraft. Og Faderen støttet Jesu tjeneste: Han slo ikke ned på det onde som herjet ham, men støttet ham i hans lidelse, for at vårt onde skulle bli beseiret alene ved hjelp av det gode, for at det skulle gjennomsyres fullstendig av kjærligheten. Helt til bunns.

Herren tjente oss til det ekstreme; han gjennomgikk det som er aller vondest for den som elsker: forræderi og forlatthet.

Forræderiet. Jesus ble forrådt av den disippelen som solgte ham og av den disippelen som fornektet ham. Han ble forrådt av de som først skrek hosianna til ham og senere: «Han skal korsfestes!» (Matt 27,22). Han ble forrådt av den religiøse institusjon som ga ham en urett dom og av den politiske institusjon som toet sine hender. Tenk på de små og store forræderier som vi er blitt utsatt for i vårt liv. Det er forferdelig å oppdage at den tillit man har skjenket blir misbrukt. Den skuffelsen som oppstår på vår hjertebunn kan få oss til å synes at livet ikke lenger har noen mening. Slik er det fordi vi er født for å bli elsket og for å elske, og det som gjør mest vondt er å bli forrådt av en som lovte å være lojal og nær oss. Vi kan ikke engang forestille oss hvor vondt det gjorde for Gud, som er kjærlighet.

La oss se inn i oss selv. Om vi er oppriktige mot oss selv, vil vi se vår utroskap. Mye falskhet, hykleri og tvetydighet! Mange gode hensikter som vi forrådte! Mange løfter som vi ikke innfridde! Mange forsetter som vi lot forsvinne! Herren kjenner vårt hjerte bedre enn vi selv, han vet hvor svake og ustadige vi er, hvor ofte vi faller, hvordan vi sliter med å komme oss opp igjen, og hvor vanskelig det er å lege visse sår. Og hva gjorde han for å komme oss i møte, for å tjene oss? Det som han hadde sagt ved profeten: «Jeg vil helbrede deres frafall, og jeg vil elske dem av hjertet» (Hos 14,5). Han helbredet oss ved å ta på seg vår utroskap, ved å ta bort våre forræderier. I stedet for å miste motet av prestasjonsangst, kan vi løfte blikket mot den korsfestede, motta hans omfavnelse og si: «Der er min utroskap, du tok den, Jesus. Du åpner armene for meg, du tjener meg med din kjærlighet, du fortsetter å støtte meg … Da kan jeg gå videre!»

Forlattheten. På korset sier Jesus i dagens evangelium bare en eneste setning: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46). Det er en sterk setning. Jesus led fordi hans egne forlot ham. Men Faderen hadde han fortsatt. Nå, fra ensomhetens dyp kaller han ham for første gang ved det allmenne navnet «Gud». Og «med høy røst» roper han det mest opprivende «hvorfor» til ham: «Hvorfor har også du forlatt meg?» Dette er egentlig ord fra en Salme (jf. 22,2): Ordene sier oss at Jesus tok selv den mest ekstreme bedrøvelse inn i bønnen. Men det faktum gjenstår at han gjennomgikk dette: Han gjennomgikk den aller verste forlatthet, som evangeliene vitner om ved å gjengi hans ord, slik de lød opprinnelig: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?»

Hvorfor alt dette? Igjen er det for oss, for å tjene oss. For at vi, når vi føler oss trengt opp i et hjørne, når vi befinner oss i en blindgate uten lys og uten utvei, når tilsynelatende ikke engang Gud svarer oss, skal huske at vi ikke er alene. Jesus opplevde total forlatthet, nettopp det som var fullstendig fremmed for ham, for på alle måter å være solidarisk med oss. Han gjorde det for meg, for deg, for å si deg: «Vær ikke redd, du er ikke alene. Jeg har vært gjennom all din bedrøvelse, for alltid å være ved din side.» Så langt gikk Jesus altså i sin tjeneste at han steg ned i våre verste lidelsers avgrunn, helt ned til forræderiet og forlattheten. Nå under pandemiens drama, når så mye av det vi regnet som sikkert smuldrer opp, mange forventninger blir forrådt, og en følelse av forlatthet tynger vårt hjerte, sier Jesus til hver enkelt: «Vær ved godt mot: Åpne hjertet for min kjærlighet! Du vil føle Guds trøst, han støtter deg.»

Kjære brødre og søstre, hva kan da vi gjøre, vi som står overfor en Gud som tjente oss like inn i forrædelsen og forlattheten? Vi kan la være å forråde det som vi ble skapt for, ikke forlate det som er viktig. Vi er på jorden for å elske ham og menneskene. Alt annet forgår, dette ene forblir. Det drama som vi nå gjennomgår driver oss til å ta med alvor det som er alvor, til ikke å være opphengt i slikt som er uviktig; til å gjenoppdage at livet ikke tjener til noe som helst om vi ikke tjener. For livet måles i kjærlighet. Så i disse hellige dagene, hjemme, la oss ha den korsfestede foran oss. Se, se på den korsfestede, han som er målet på Guds kjærlighet til oss! La oss foran Gud, som tjener oss ved til og med å gi oss sitt liv, be om den nåde å leve for å tjene. La oss prøve å ta kontakt med dem som lider, med dem som er alene og trenger hjelp. La oss ikke bare tenke på det vi mangler, men på det gode som vi kan gjøre.

Se, min tjener, som jeg støtter. Faderen, som støttet Jesus under lidelsen, hjelper også oss i tjenesten. Å elske, be, tilgi, ta seg av andre, både i familien og i samfunnet, kan naturligvis ha sin pris. Det kan ligne en via crucis. Men det er tjenestens vei som fører til seier, den frelste oss og den frelser oss nå. Særlig til de unge ønsker jeg å si dette, på denne dagen som i 35 år har viet dem. Kjære venner, se på de ekte helter som kommer for lyset i disse dager: ikke berømte, rike eller suksessfulle mennesker, men mennesker som gir seg selv for å tjene andre. Føl dere kalt til å satse livet. Ikke vær redde for å bruke det på Gud og menneskene, det vil dere tjene på! For livet er en gave som man får ved å gi seg selv. Og fordi den største glede er å si ja til kjærligheten, uten om og men. Slik Jesus gjorde for oss.

05 april 2020, 15:46