Sök

Vatican News
Oppstandelsen. Freskomaleri fra Den hellige Frelser i Chora i Istanbul Oppstandelsen. Freskomaleri fra Den hellige Frelser i Chora i Istanbul 

Pave Frans’ fastebudskap 2021

«Se, vi går opp til Jerusalem …» begynner pave Frans. Vi vil vandre i lys av oppstandelsen. Vi vil sette tro, håp og kjærlighet ut i livet med faste, bønn og almissegiving.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Se, vi går opp til Jerusalem» er fra Matteusevangeliet:

Jesus dro nå opp mot Jerusalem. På veien tok han de tolv disiplene til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og han skal bli hånt og pisket og korsfestet. Og den tredje dagen skal han reises opp.» (Matt 20,17–19 fra Bibel 2011)

Her følger hele budskapet:

«Se, vi går opp til Jerusalem …» (Matt 20,18). Fastetid: en tid for å fornye tro, håp og kjærlighet

Kjære brødre og søstre,

Jesus fortalte disiplene at han for å oppfylle Faderens vilje skulle lide, dø og reises opp igjen. Slik åpenbarte han den dype meningen med sin sendelse og kalte dem til å slutte seg til den for verdens frelses skyld.

Under vår fastevandring, som fører oss til påskefeiringen, minnes vi ham som «fornedret […] seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,8). I denne omvendelsestiden fornyer vi vår tro, øser av håpets «levende vann» og mottar med åpent hjerte Guds kjærlighet, som gjør oss til brødre og søstre i Kristus. Påskenatt vil vi så fornye dåpsløftene våre, for ved Den hellige ånd å gjenfødes som nye mennesker. Men allerede fastevandringen, likesom all kristen vandring, står fullstendig i oppstandelsens lys, som inspirerer sinnelag, grunnholdninger og valg hos alle dem som ønsker å følge Kristus.

Faste, bønn og almissegiving, slik de ble forkynt av Jesus (jf. Matt 6,1–18), er både vilkår for vår omvendelse og uttrykk for den. Fattigdommens og avkallets vei (faste), kjærlig oppmerksomhet og velgjerninger overfor sårede medmennesker (almissegiving) og den barnlige dialog med Faderen (bønn) tillater oss å gi kjøtt og blod til en oppriktig tro, et levende håp og en virksom kjærlighet.

1. Troen kaller oss til å ta imot Sannheten og til å vitne om den, for Guds ansikt og overfor våre søsken

Å ta imot og leve i Sannheten, åpenbart i Kristus, betyr i fastetiden først og fremst å åpne seg for Guds ord, som Kirken overleverer til oss, generasjon etter generasjon. Denne Sannheten er ikke en tankekonstruksjon, reservert for noen få utvalgte, klokere eller mer distingverte, hoder. Den er et budskap som vi alle mottar og kan forstå takket være visdommen i et hjerte åpent for Guds storhet, han som elsker oss allerede før vi blir oss det bevisst. Denne Sannheten er Kristus selv, som ved helt og fullt å ta på seg vår menneskelighet ble Veien – riktignok krevende, men åpen for alle – som fører til Livets fullhet.

Faste i form av avkall, levd med et enkelt hjerte, får oss til å gjenoppdage Guds gave og til å forstå vår virkelighet: Vi er skapninger i hans bilde og likhet, og finner vår fullbyrdelse i ham. Gjennom en villet fattigdom blir den fastende fattig med de fattige og «samler» en rikdom av kjærlighet, mottatt og delt sammen med andre. Forstått og praktisert på denne måten hjelper fasten oss å elske Gud og vår neste. For kjærligheten, slik den hellige Thomas Aquinas lærer, er en bevegelse som får oss til å konsentrere vår oppmersomhet om andre og anse dem som ett med oss selv (jf. encykliaen Fratelli tutti [FT], 93).

Fastetiden er en troens tid, altså en tid for å ta imot Gud i vårt liv og la ham å «bo» hos oss (jf. Joh 14,23). Å faste vil si å gjøre oss fri fra alt det som står i veien, også fra en overmetting av – sann eller falsk – informasjon og forbruksvarer, for slik å åpne vårt hjertes dører for ham som kommer til oss, fattig på alt, men «full av nåde og sannhet» (Joh 1,14), for Guds Sønn, Vår frelser.

2. Håpet som «levende vann», som gjør det mulig for oss å fortsette vår vandring

Jesus hadde bedt den samaritanske kvinnen om å få drikke ved brønnen, men når han så sier at han kan gi henne «levende vann» forstår hun ham ikke (Joh 4,10). Til å begynne med tenker hun naturligvis på vanlig vann, men Jesus mener Den hellige ånd, som han vil komme til å øse ut i påskemysteriet, og som inngir oss det håp som ikke skuffer. Håpet hadde Jesus forkynt allerede da han forkynte sin lidelse og død: «Og den tredje dagen skal han reises opp» (Matt 20,19). Jesus taler til oss om fremtiden, åpnet på vidt gap av Faderens barmhjertighet. Å håpe med Jesus og takket være Jesus er å tro at historien ikke slutter med våre feil, med vår vold og urettferdighet og med synden som korsfester Kjærligheten. Det betyr å øse Faderens tilgivelse av Jesu åpne hjerte.

Å tale om håp i disse urovekkende tider, når alt fortoner seg som skjørt og usikkert, kan virke som en provokasjon. Men fastetiden er til for at vi skal kunne håpe, for at vi igjen skal kunne rette blikket mot Guds tålmodighet. Han fortsetter å ta seg av sitt skaperverk, som vi ofte nok har behandlet dårlig (jf. encyklikaen Laudato si’, 32–33.43–44). Det er forsoning vårt håp gjelder. «La dere forsone med Gud!» formaner den hellige Paulus formaner oss inntrengende (2 Kor 5,20). Når vi mottar tilgivelse, i det sakramentet som er i sentrum for vår omvendelsesprosess, kan vi i vår tur spre tilgivelse videre: Ettersom vi selv har mottatt tilgivelse, kan vi også formidle tilgivelse, ved oppmerksom dialog og ved adferd som trøster dem som er såret. Guds tilgivelse, også ved våre ord og gester, gjør det mulig å leve en brorskapets påske.

La oss i fastetiden gå inn for å «si oppmuntrende ord, oppløftende ord, styrkende ord, trøstende ord, stimulerende ord i stedet for ydmykende ord, nedslående ord, irriterende ord, foraktelige ord» (FT, 223). Iblant er det ikke mye som skal til for å gi andre håp, kanskje bare «et vennlig menneske som setter til side sine bekymringer og behov for å være oppmerksom, for å gi et smil, for å si et stimulerende ord, for å være et lyttende øre der det ellers hersker stor likegyldighet» (ibid., 224).


I indre samling og stille bønn mottar vi håpet i form av inspirasjon, i form av indre lys som spres ut over utfordringer og valg i vår sendelse: Derfor er det av vesentlig betydning å gå inn i bønnen (jf. Matt 6,6) og i det skjulte møte vår ømhjertede Far.

Å leve en fastetid full av håp vil si å føle at vi, i Jesus Kristus, er vitner for den nye tid, når Gud «gjør alle ting nye» (jf. Åp 21,1–6). Det betyr å motta Kristi håp, han som gir sitt liv på korset og som Gud reiser opp den tredje dagen, «alltid klare til forsvar når noen krever [oss] til regnskap for det håp [vi] eier» (1 Pet 3,15).


3. Nestekjærlighet, etter Kristi eksempel, i oppmerksomhet og medlidenhet overfor alle mennesker, er det høyeste uttrykk for vår tro og vårt håp

Nestekjærlighet gleder seg over andres vekst og lider når andre har det vondt og er ensomme, syke, hjemløse, foraktet, i nød … Nestekjærlighet er et hjertets sprang, som får oss til å gå ut av oss selv og som skaper samhørighet og deling.

«Ut fra sosial kjærlighet kan vi bevege oss mot en kjærlighetens sivilisasjon, som vi alle kan føle oss kalt til. Nestekjærlighet har en universell forandringskraft som gjør det mulig å bygge en ny verden, for den er ingen ufruktbar følelse, men den beste måte å gi alle virkelige utviklingsmuligheter» (FT, 183).

Nestekjærlighet er en gave, som gir mening til vårt liv. Takket være den betrakter vi nødlidende mennesker som medlemmer av vår familie, som venner og søsken. Når vi av kjærlighet deler det lille vi har med hverandre, tar det aldri slutt, men forvandles til forråd av liv og lykkelighet. Slik var det med melet og oljen til enken i Sarepta, som ga brødleiven til profeten Elia (jf. 1 Kong 17,7–16); og også med de brødene Jesus velsignet, brøt og ga til disiplene for at de skulle dele dem ut til folkemengden (jf. Mark 6,30–44). Slik er det også med vår almisse, uansett hvor liten eller stor den er, bare vi gir den med glede og i all enkelhet.

Å leve en fastetid i nestekjærlighet betyr å ta seg av dem som nå lider, står alene eller lever i angst på grunn av Covid-19-pandemien. Når det nå hersker stor usikkerhet om morgendagen, la oss da huske det som Gud sa til sin tjener: «Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut» (Jes 43,1), og med nestekjærlighet by på tillitsfulle ord og la andre føle at Gud elsker dem som sine barn.

«Bare med et grenseoverskridende blikk, et blikk forvandlet av nestekjærlighet og åpent for andres verdighet, blir fattige mennesker anerkjent og verdsatt i deres store verdighet, respektert med deres stil og kultur, og derfor virkelig integrert i samfunnet» (FT, 187).


Kjære brødre og søstre, hver eneste etappe i vårt liv er en tid for å tro, håpe og elske. Må denne appellen om å leve fastetiden som en vandring med omvendelse, bønn og deling av våre goder hjelpe oss, i vårt felles og i vårt personlige minne å finne tilbake til den tro som kommer fra den levende Kristus, til det håp som inngis av Åndens pust, og til den kjærlighet, som har Faderens barmhjertige hjerte som sitt uutømmelige kildevell.

Må Maria, Frelserens mor, som er trofast til stede ved foten av korset og i Kirkens hjerte, støtte oss med sitt omsorgsfulle nærvær, og må den oppstandne Herrens velsignelse være med oss under vår vandring mot påskelyset.

Roma, Laterankirken, 11. november 2020, minnedag for den hellige Martin av Tours

Frans

12 februari 2021, 11:26