Sök

Vatican News
«Den velsignede av natur kommer til oss gjennom den velsignede av nåde.» «Den velsignede av natur kommer til oss gjennom den velsignede av nåde.» 

Pavens preken på høytiden for Guds hellige mor Maria

Bring andre Guds velsignelse; vær med på å frembringe liv; finn tilbake til Gud og menneskene.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Nyttårsdag er høytiden for Guds hellige mor Maria og Verdensdagen for fred. I år kunne ikke paven delta i messen i Peterskirken på grunn av isjias, men kardinal Parolin leste opp hans preken. Evangelieteksten var fra Lukasevangeliet:

Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. […] (Luk 2,16–21 fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

Å velsigne, å bli født og å finne

Tre verb, som fullbyrdes i Guds mor, springer oss i øynene i dagens liturgi: å velsigne, å bli født og å finne.

Å velsigne

Å velsigne. I Fjerde Mosebok ber Herren de hellige tjenerne om å velsigne folket: «Slik skal dere velsigne israelittene. Dere skal si til dem: Herren velsigne deg» (6,23–24). Dette er ikke en from oppfordring, det er en helt presis fordring. Også i dag er det viktig at prestene iherdig velsigner Guds folk, og at de troende bringer med seg velsignelse, at de velsigner. Herren vet at vi trenger å bli velsignet: Det første han gjorde etter skapelsen var å si at alt var godt [bene-dicere = vel-si = velsigne] og at det med menneskene sågar var veldig godt. Men nå, med Guds Sønn, mottar vi ikke kun velsignende ord, men selve velsignelsen: Jesus er Faderens velsignelse. I ham velsigner Faderen oss, sier Paulus, «med all Åndens velsignelse» (Ef 1,3). Hver gang vi åpner hjertet for Jesus, trer Guds velsignelse inn i vårt liv.

I dag feirer vi Guds Sønn, Den velsignede av natur, som kommer til oss gjennom sin mor, den velsignede av nåde. Slik bringer Maria oss Guds velsignelse. Hvor enn hun er, er også Jesus. Derfor trenger vi å ta imot henne slik Elisabet gjorde, som slapp henne inn i sitt hjem og straks merket velsignelsen og sa: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv» (Luk 1,42). Dette er ordene som vi gjentar i Ave Maria. Ved å gi plass til Maria blir vi velsignet og lærer selv å velsigne. For Vår frue lærer oss at det er for å være til velsignelse at vi mottar velsignelse. Hun, den velsignede, var en velsignelse for alle hun møtte: for Elisabet, for brudeparet i Kana, for apostlene i rommet ovenpå … Også vi er kalt til å velsigne, til «å si vel» i Guds navn. Verden er sterkt tilskitnet av alt det onde som vi sier og tenker om andre, om samfunnet, om oss selv. Å si ondt [male-dicere] forderver, det degenererer alt, mens velsignelse genererer, velsignelse gir styrke til å sette i gang på nytt hver dag. La oss be Guds mor om nåde til å bringe andre Guds velsignelse til andre – med glede – slik hun bringer den til oss.

Å bli født

Å bli født er det andre verbet. Paulus understreker at Guds Sønn ble «født av en kvinne» (Gal 4,4). Med disse få ordene sier han oss noe vidunderlig, nemlig at Herren ble født, som vi. Han fremstod ikke som et voksent menneske, men som et barn; han kom ikke til verden av seg selv, men ble født av en kvinne, etter å ha blitt vevd i et morsliv i ni måneder. Herrens hjerte begynte å slå inni Maria, livets Gud hentet oksygen hos henne. Siden den gang forener Maria oss med Gud, for det var i henne at Gud bandt seg til vårt kjød for all tid. Maria «gjorde herlighetens Herre til vår bror», sa den hellige Frans gjerne (den hellige Bonaventura, Legenda maior, 9, 3). Ikke bare er hun broen mellom oss og Gud. Hun er mer: Hun er den vei som Gud gikk for å komme til oss, og hun er den vei som vi må gå for å komme til ham. Gjennom Maria møter vi Gud slik han vil: i ømhet, i fortrolighet, i kjød. Ja, for Jesus er ikke en abstrakt idé, han er konkret, han ble kjød, han ble født av en kvinne og vokste opp litt etter litt. Kvinner er kjent med tålmodig venting og konkrethet. Vi menn er ofte abstrakte og vil ha ting straks; kvinner er konkrete og har tålmodighet til å veve med livets tråder. Hvor mange kvinner, hvor mange mødre hjelper slik nytt liv til verden, om og om igjen, og gir verden en fremtid!

Vi er ikke her i verden for å dø, men for å frembringe liv. Guds hellige mor lærer oss at for å gi liv til det som omgir oss er første skritt å elske det inni oss. Hun tok vare på alt i sitt hjerte, sier evangeliet i dag (jf. vers 19). Og det er fra hjertet det gode kommer. Det er veldig viktig å holde hjertet rent, å passe på vårt indre liv, å be regelmessig! Det er viktig å oppdra hjertet til omsorg, til å holde av menneskene og tingene rundt oss. Alt begynner med dette: med omsorgen for andre, for verden, for skaperverket. Det er ingen vits i å kjenne mange mennesker og mange ting om vi ikke har omsorg for dem. Når vi nå håper på en ny begynnelse og nye behandlingsmuligheter dette året, så la oss ikke forsømme omsorgen. For vi trenger ikke bare en vaksine for kroppen, men også for hjertet, og denne vaksinen er omsorg. Dette blir et godt år dersom vi tar oss av hverandre, slik Vår frue tar seg av oss.

Å finne

Det tredje verbet er å finne. Gjeterne «fant Maria og Josef og det lille barnet», forteller evangeliet oss (vers 16). De fant ingen mirakuløse og oppsiktsvekkende tegn, men ganske enkelt en familie. Men der fant de virkelig Gud, han som er storhet i litenhet, styrke i ømhet. Men hvordan klarte gjeterne å finne et så lite påfallende tegn? De ble tilkalt av en engel. Heller ikke vi ville ha kunnet finne Gud om vi ikke var blitt kalt av nåde. Vi ville ikke ha kunnet forestille oss en slik Gud, som blir født av en kvinne og revolusjonerer historien med sin ømhet. Men av nåde fant vi ham. Og vi oppdaget at hans tilgivelse frembringer liv i oss, hans trøst tenner håp, hans nærvær gir umistelig glede. Vi har funnet ham, men vi må ikke tape ham av syne igjen. For Herren lar seg ikke finne en gang for alle. Vi må finne ham hver dag. Derfor beskriver evangeliet gjeterne som mennesker som stadig lette, som stadig var i bevegelse: De skyndte seg av sted, de fant, de fortalte, de dro tilbake og lovet og priste Gud (versene 16–17.20). De var ikke passive, for en kan ikke sette seg ned i ro og mak om en skal kunne ta imot nåden.

Og vi selv, hva er vi kalt til å finne ved begynnelsen av dette året? Det ville være fint å finne tid til noen. Tid er en rikdom som vi har, alle sammen, men som vi holder hardt på, for vi vil helst bruke den bare på oss selv. La oss be om nåde til å finne tid: tid til Gud og tid til vår neste – til den som er ensom, til den som lider, til den som trenger noen som kan lytte og ta seg av dem. Om vi kan finne tid å gi bort, vil vi selv bli glade og forundret, som gjeterne. Må Vår frue, som bar Gud inn i tiden, hjelpe oss å gi av vår tid. Guds hellige mor, til deg vier vi det nye året. Du som vet å ta vare på alt i ditt hjerte, ha omsorg for oss. Velsign vår tid, og lær oss å finne tid til Gud og til våre medmennesker. Fulle av glede og tillit hyller vi deg: Guds hellige mor! Amen.

02 januari 2021, 08:04