Sök

Vatican News
Kyndelsmesse i Peterskirken 2. februar 2021 Kyndelsmesse i Peterskirken 2. februar 2021 

Pavens preken på Ordenslivets dag

Paven prekte om tålmodighet. Han avsluttet slik: «La oss betrakte Guds tålmodighet, og be om Simeons og også Annas tillitsfulle tålmodighet, slik at også våre øyne kan se frelsens lys og bringe det videre til hele verden, slik disse to gamle menneskene gjorde i sin lovprisning.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Tirsdag 2. februar feiret pave Frans kyndelsmesse, altså festen for Herrens fremstilling i tempelet, som også er Ordenslivets dag.

Her følger pavens preken:

Gamle, forventningsfulle Simeon

Simeon, skriver den hellige Lukas, «ventet på Israels trøst» (Luk 2,25). Mens Maria og Josef er i tempelet med barnet, drar han dit og tar Messias opp i armene sine. Han er nå gammel, han som i Barnet ser hedningenes lys. Han har ventet med tålmodighet på oppfyllelsen av Herrens løfter.

Simeons tålmodighet

Simeons tålmodighet. La oss se nærmere på tålmodigheten til denne gamle mannen. Hele sitt liv hadde han ventet og øvd seg i hjertets tålmodighet. I sin bønn hadde han lært at Gud ikke kommer i ekstraordinære hendelser, men gjør sitt verk i våre dagers tilsynelatende monotoni, i våre aktiviters ofte trettende rytme, i det småtteriet som vi, hardnakket og ydmykt, driver med i forsøk på å gjøre hans vilje. Simeon har vandret tålmodig, og tiden har ikke kunnet slite ham ut. Han er nå mett av dage, men hans hjerte brenner fortsatt. I løpet av et langt liv må han iblant ha blitt såret, skuffet, men han har ikke mistet håpet. Han er tålmodig og passer godt på løftet – passe godt på løftet –, uten å la seg fortæres av bitterhet på grunn tiden som er gått eller på grunn av slik resignert melankoli som kan oppstå når man nærmer seg sin livsaften. I ham ble forventningen omsatt til den daglige tålmodighet i et menneske som tross alt ikke slutter å våke, helt til, endelig «hans øyne så frelsen» (jf. Luk 2,30).

Simeon lærte tålmodighet

Og jeg spør meg: Hvor lærte Simeon denne tålmodigheten? Han mottok den i bønn og gjennom sitt folk, som i Herren alltid hadde sett «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet» (2 Mos 34,6); som hadde sett at ikke engang avvisning og utroskap får deres Far til å gi opp, men at han «holdt ut med dem i mange år» (jf. Neh 9,30), som Nehemja sier, for stadig å gi dem mulighet til å vende om.

Guds tålmodighet

Simeons tålmodighet er altså et speilbilde av Guds tålmodighet. Av sin bønn og av sitt folks historie hadde Simeon lært at Gud er tålmodig. Med sin tålmodighet, skriver den hellige Paulus, driver han oss til omvendelse (jf. Rom 2,4). Jeg liker å minnes det Romano Guardini sa: Tålmodighet er en av de måter Gud svarer på vår svakhet, for å gi oss tid til å endre oss (jf. Glaubenserkenntnis, Würzburg 1949, 28). Og framfor alt er det Messias, Jesus, som Simeon klemmer i sine armer, som åpenbarer Guds tålmodighet, vår barmhjertige Far som kaller oss helt til vår siste stund, som ikke krever fullkommenhet, men entusiasme, som åpner nye muligheter der alt tilsynelatende er tapt, som søker innpass hos oss også når vårt hjerte er lukket, som lar den gode hvete vokse uten å rykke opp ugresset. Det er derfor vi håper: Gud venter på oss uten noensinne å gå lei. Gud venter på oss uten noensinne å gå lei: Det er derfor vi håper. Når vi fjerne oss fra ham, kommer han for å lete etter oss, når vi faller, reiser han oss opp, når vi vender tilbake til ham etter å ha ha vært på villspor, venter han på oss med åpne armer. Hans kjærlighet kan ikke måles på våre menneskelige beregningers vekt, men den gir oss alltid vågemot til en ny start. Den lærer oss seighet, mot til en ny start. Alltid, hver eneste dag. Alltid en ny start etter et fall. Han er tålmodig.

Vår tålmodighet og bærekraft

Og la oss se på vår tålmodighet. Når vi ser på vårt liv som gudviede, la oss da ha Guds tålmodighet og Simeons for våre øyne. Og vi spør oss: Hva er tålmodighet? Ganske visst ikke ganske enkelt å tolerere vanskeligheter eller å oppvise fatalistisk utholdenhet i motgang. Tålmodighet er ikke noe svakhetstegn: Det er den sjelsstyrke som gjør oss i stand til å «bære byrden», til å bære over med: å bære byrden av personlige problemer og felles problemer, å stille oss positive til våre ulikheter, å fortsette å gjøre godt også når ingenting tilsynelatende nytter, å fortsette vandringen også når vi overmannes av lede og åndelig latskap.

Jeg ønsker å peke på tre «steder» der tålmodighet konkretiseres.

Første sted: tålmodighet i vårt personlige liv

Det første er vårt personlige liv. En gang i tiden svarte vi på Herrens kall, og med entusiasme og sjenerøsitet ga vi oss selv til ham. Underveis har vi mottatt trøst, men også skuffelser og frustrasjoner. Det kan være at vårt entusiastiske arbeid ikke gir de resultater som vi forventer, at det vi sår tilsynelatende ikke står i forhold til det vi høster, at vår brennende bønn kjølner, og at vi ikke er helt immune for åndelig tørke. I vårt gudviede liv kan det være at håpet blir tynnslitt når våre forventninger ikke innfris. Vi må være tålmodige med oss selv og tillitsfullt vente på Guds tider og Guds måter: Han holder sine løfter. Dette er grunnsteinen: Han holder sine løfter. Når vi husker det, kan vi tenke nytt om våre veier, live opp våre drømmer, og ikke gi etter indre tristhet og motløshet. Brødre og søstre, i oss gudviede er indre tristhet en orm, en orm som spiser oss opp innenfra. Flykt fra indre tristhet!

Annet sted: tålmodighet i vårt felles liv

Det annet sted hvor tålmodighet konkretiseres er livet i fellesskap. Menneskelige relasjoner, især når det dreier seg om å dele et livsprosjekt og en apostolisk aktivitet, er ikke alltid fredelige, som vi alle vet. Iblant oppstår konflikter. Man kan ikke forvente raske løsninger på alt, heller ikke må man være for rask med å dømme personer og situasjoner: Man må holde en passe avstand til det hele, forsøke å bevare freden, finne riktig tidspunkt for en oppklaring i nestekjærlighet og sannhet. La oss ikke forvirre av stormer. I lesningen i breviaret til i morgen er det en fin tekst av Diadokos av Fotiké om åndelig skjelnen. Han sier: «Når havet er opprørt, ser vi ikke fiskene; vi ser dem når havet er stille.» [Ordrett sitat: «Når havet er stille, kan fiskerne se helt ned til bunnen, slik at nesten ingenting kan skjule det som finnes av fisk der nede, men når vinden blåser opp, dekker stormens grums det som lå klart i dagen mens havet var klart.»] Vi kan aldri virkelig skjelne, aldri se sannheten, hvis vårt hjerte er opprørt og utålmodig. Aldri. I våre fellesskap er det nødvendig med slik gjensidig tålmodighet: Vi må tåle og bære over med, vi må altså på våre egne skuldre bære vår bror ellers søsters liv, inkludert hans eller hennes svakheter og feil. Alle sammen. La oss huske på dette: Herren kaller oss ikke til å være solister – det finnes mange av dem i Kirken, som vi vet – nei, han kaller oss ikke til å være solister, men til å delta i et kor, som iblant synger falskt, men som likevel alltid må prøve å synge sammen.

Tredje sted: tålmodighet overfor verden

Til sist, det tredje «sted»: tålmodighet overfor verden. I sitt hjerte nærer Simeon og Anna det håp som profetene hadde forkynt, selv om dets virkeliggjøring lar vente på seg, selv om dets vekst går langomst midt oppi verdens utroskap og ødeleggelser. De synger ikke klagesanger over det som går dårlig, men venter, i historiens mørke, tålmodig på lyset. Vente på lyset i historiens mørke. Vente på lyset i ens eget fellesskap. Vi trenger denne tålmodigheten, for ikke å bli hengende fast i klaging og syting. Enkelte er klagemestere, klagedoktorer, de er kjempegode til å klage seg! Nei, klaging gjør oss bare til fanger: «Verden hører ikke på oss lenger», lyder det ofte. «Det kommer ikke flere kall, vi må stenge ned.» Og: «Vi lever i vanskelige tider» – «Ja, det trenger du ikke å fortelle meg!» Slik begynner klageduetten. Mens Gud tålmodig bearbeider historiens terreng, og også våre hjerters terreng, kan det være at vi med vår utålmodighet motarbeider ham, at vi står klare til straks å dømme om alt: nå eller aldri, nå, nå, nå. Og slik mister vi den «lille», men vakreste av dydene: håpet. Jeg har sett mange gudviede miste håpet. Ganske enkelt av utålmodighet.

Forventning, tålmodighet, barmhjertighet

Håpet hjelper oss å betrakte oss selv, våre fellesskap og verden med barmhjertighet. Vi kan spørre oss: Gir vi Åndens tålmodighet rom i vårt liv? Bærer vi, i våre fellesskap, hverandre på skuldrene og viser glede over å leve sammen som søsken? Og overfor verden: Er vi tålmodige i vår tjeneste, eller feller vi harde dommer? Dette er utfordringer i vårt gudviede liv: Vi kan ikke bli stående stille i fortidsnostalgi, eller bare gjenta samme ting alltid, vi kan ikke stadig klage. Vi trenger å vandre med modig tålmodighet, å utforske nye veier, å følge Den hellige ånds inngivelser. Og dette gjøres med ydmykhet, i all enkelhet, med lite propaganda og reklame.

Bønn

La oss betrakte Guds tålmodighet, og be om Simeons og også Annas tillitsfulle tålmodighet, slik at også våre øyne kan se frelsens lys og bringe det videre til hele verden, slik disse to gamle menneskene gjorde i sin lovprisning.

04 februari 2021, 09:35