Sök

Vatican News
«Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» 

Pave Frans' budskap til kallssøndagen 2020

Takknemlighet, mot, strev og lovprisning: Disse fire nøkkelordene bør vi alltid ha med oss, i vårt liv og vårt kall.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I sitt budskap i anledning årets kallssøndag, den 3. mai, tar pave Frans utgangspunkt i fortellingen om Jesus som gikk på vannet:

Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» (les resten av Matt 14,22–33 i Bibel 2011)

Her følger hele budskapet:

Fire ord ved kall

Kjære brødre og søstre!

Den 4. august i fjor, på 160-årsdagen for den hellige sognepresten av Ars’ død, skrev jeg et brev til prestene, som hver dag bruker sitt liv i et gudgitt kall til å tjene Guds folk.

I den anledning valgte jeg fire nøkkelord – smerte, takknemlighet, mot, lovprisning – for å takke prestene og støtte dem i deres tjeneste. Jeg tror at i dag, på denne 57. Verdensdagen for bønn om kall, kan disse ordene rettes til hele gudsfolket, og det på bakgrunn av en evangelietekst som forteller om en spesiell opplevelse som Jesus og Peter hadde en stormnatt på Tiberiassjøen (jf. Matt 14,22–33).

Etter brødunderet, som hadde begeistret folkemengden, beordret Jesus disiplene sine til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden. Imens skulle han sende folket av sted. Disiplenes ferd over sjøen kan sees som et bilde på vårt livs reise. Vårt livs båt glir sakte fremover, stadig urolig i sin søken etter et godt landingssted. Vi føler oss klare til å trosse farene ute på havet og til å gripe de muligheter som måtte dukke opp, men vi lengter også etter at styrmannen endelig skal gi oss en dreining som får oss på riktig kurs. Iblant kan det bære galt av sted. I stedet for å følge det fyrlyset som kan lede oss trygt i havn, lar vi oss blende av illusjoner. Eller vi blir liggende og kjempe i vanskelighetenes, tvilens og fryktens motvinder.

Slik er det også i disiplenes hjerte. De er kalt til å følge Mesteren fra Nasaret. Det er opp til dem, så sant de vil over til den andre siden, å være modige, forlate det som de trygger seg til og følge Herren. Det er ikke noe fredelig eventyr: Natten faller på, det blåser motvind, båten kjemper seg fram i bølgene, og det henger en frykt over dem – for ikke å klare det, for ikke å være på høyde med kallet.

Men evangeliet sier oss at vi ikke er alene på denne alt annet enn lette reisen. Når det er som mørkest, kommer Herren gående mot disiplene på det opprørte vannet. Det er nesten som om han tvinger fram morgengryet. Han ber Peter komme mot ham på bølgene, berger ham når han begynner å synke og stiger til slutt opp i båten og får vinden til å stilne.

Første ord i forbindelse med kall er da takknemlighet. Riktig navigasjon avhenger ikke bare av våre egne krefter, heller ikke avhenger den bare av våre egne veivalg. Virkeliggjørelsen av oss selv og våre livsprosjekter er ikke det matematiske resultatet av det vi bestemmer inne i et isolert «jeg»; tvert imot er det fremfor alt svaret på et kall som kommer til oss ovenfra. Det er Herren som peker ut den strandbredden som vi skal ta sikte på, og allerede før det gir han oss mot til å stige opp i båten; det er han som, samtidig med at han kaller oss også gjør seg til vår styrmann, for å ledsage oss, vise oss retningen, forhindre at vi strander på ubesluttsomhetens klipper, og til og med for å gjøre oss i stand til å gå på det opprørte hav.

Ethvert kall fødes av det kjærlige blikket som Herren møtte oss med, kan hende nettopp da vi nesten ble tatt av stormen. «Snarere enn et valg er det svaret på Herrens frie kalling» (brev til prestene, 4. august 2019). For å kunne oppdage vårt kall og kunne si ja til det, må derfor vårt hjerte være åpent for takknemlighet og lydhørt for at Gud passerer gjennom vårt liv.

Når disiplene ser Jesus komme gående mot dem på vannet, tenker de først at det er et gjenferd og blir redde. Men Jesus beroliger dem straks med et ord som vi alltid må ha med oss i vårt liv og på vår kallsreise: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» (vers 27). Her har vi det annet ord som jeg ønsker å gi dere: mot.

I vårt hjerte romsterer det gjenferd, og ofte er det de som forhindrer oss i å vandre, å vokse og å velge den veien som Herren stikker ut for oss. Når vi blir kalt til å forlate vår trygge strandbredd og si ja til en livsform – så som ekteskap, ordinert presteskap, gudviet liv – slipper vi gjerne uten videre «vantroens gjenferd» til: Det er ikke mulig at jeg er kalt til dette; er dette virkelig den riktige veien? Er det av meg Herren ønsker dette?

Overveielser, rettferdiggjørelser og beregninger som gjør slutt på vår begeistring kan da vinne frem i oss. Forvirret og handlingslammet blir vi stående på den bredden der alt startet. Vi mener å ha tatt feil, ikke å kunne klare det, eller ganske enkelt å ha sett et gjenferd, som det bare er å fordrive.

Herren vet at ved grunnleggende livsvalg – som det å gifte seg eller vie seg på en spesiell måte til tjeneste for Herren – trengs det mot. Han kjenner de spørsmål, tvil og vanskeligheter som uroer vårt hjertes båt. Derfor beroliger han oss: «Vær ikke redd, jeg er med deg!» Troen på at han kommer oss i møte og ledsager oss, selv på et hav i storm, befrir oss fra akedi, som jeg betegnet som «søtladen tristhet» i mitt brev til prestene, altså det indre mismot som blokkerer oss og forhindrer oss i å skatte skjønnheten i vårt kall.

I samme brev skrev jeg også om smerte, men her ønsker jeg heller å gjengi dette ordet med strev. Ethvert kall krever innsats. Herren kaller oss fordi han vil gjøre oss, likesom Peter, i stand til «å gå på vannet», det vil si i stand til å ta tak i livet vårt og stille det til tjeneste for evangeliet, på de konkrete og hverdagslige måter som han viser oss, spesielt i forskjellige former for leg-, preste- og ordenskall. Men vi ligner Peter: Riktignok har vi higen og begeistring, men også svakheter og frykt.

Hvis vi lar oss overvelde ved tanken på det ansvar som venter oss – i ekteskapet eller i prestetjenesten – eller på de vanskeligheter som kan dukke opp, så vil vi snart komme til å ta blikket bort fra Jesus og dermed, som Peter, risikere å synke. På den annen side: Riktignok er vi skrøpelige og fattige, men troen gjør oss i stand til å gå den oppstandne Herren i møte og ri stormer av. For når vi, av trøtthet eller frykt, står i fare for å synke, rekker han hånden ut til oss og gir oss den nødvendige oppdrift, slik at vi kan leve vårt kall med glede og entusiasme.

Når Jesus endelig stiger opp i båten, stilner vinden og bølgene legger seg. Det er et fint bilde på det som Herren gjør i vårt liv og i historiens mange tumulter, især når det er storm: Han befaler motvindene å stilne, og da har det ondes, fryktens og resignasjonens krefter ikke lenger noen makt over oss.

Kanskje det i vårt særskilte kall finnes vinder som tretter oss ut. Jeg tenker her på dem som utfører viktige oppgaver i samfunnet, på ektefeller – «de modige», kaller jeg dem gjerne, og det er ingen tilfeldighet – og særlig på ordensfolk og prester. Jeg er vel kjent med det dere kan ha å streve med: Ensomhet, som gjør hjertet tungt; vanegjengeri, som sakte men sikkert slukker kallets brennende ild; usikkerhet og midlertidighet; fremtidsfrykt. Vær ved godt mot! Jesus er ved vår side, og om vi anerkjenner ham som den eneste Herre over vårt liv, rekker han hånden ut, griper fatt i oss og redder oss.

Selv ute på opprørt hav åpner da vårt liv seg for lovprisning. Dette er kallets siste ord og også en innbydelse til å fremdyrke jomfru Marias indre grunnholdning: Hun var takknemlig for at Herrens blikk hvilte på henne, overga i tro all frykt og uro, og tok modig imot sitt kall. Slik gjorde hun sitt liv til en evig lovsang til Herren.

Mine kjære, i forbindelse med denne Verdensdagen, men også ellers i det alminnelig pastoralarbeid i våre fellesskaper, ønsker jeg at Kirken skal fremhjelpe kall ved å vinne ett og ett troende hjerte, for at hver enkelt med takknemlighet kan oppdage det kall som Herren retter til ham eller henne, ha mot til å si «ja», overvinne alt slit og strev i sin tro på Kristus, gi sitt liv som lovsang til Gud, til sine søsken og til hele verden. Må jomfru Maria ledsage oss og gå i forbønn for oss.

Roma, Laterankirken, 8. mars 2020, andre søndag i fasten
Frans

29 april 2020, 11:06