Sök

Vatican News
Påskevigilie i Peterskirken år 2020 Påskevigilie i Peterskirken år 2020  (Vatican Media)

Pavens preken påskenatt

«Frykt ikke!». «Vær ved godt mot!». Påskebudskapet er håpets budskap. «Det er til oss, i dag. I dag!»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Peterskirken var nesten tom under årets påskevigilie.  Ingen ble døpt, og det var færre lesninger enn vanlig. Se messen på NRK.

Evangelieteksten var fra Matteusevangeliet:

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. […] (Matt 28,1–10 fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

«Da sabbaten var over» (Matt 28,1), gikk kvinnene til graven. Slik – med sabbaten – begynner evangeliet under denne påskevigilien. Av påskens tre hellige dager er lørdag den dagen vi akter minst på, for vi skynder oss fra fredagens kors til søndagens halleluja. Men i år er «påskelørdag», den store stillhetens dag, mye mer påtagelig. Vi kan kjenne oss igjen i kvinnenes følelser den dagen. Også de hadde sett lidelsens drama. En uventet tragedie var kommet fort over dem. De hadde sett døden, og de bar døden i sitt hjerte. Sammen med døden kom også frykten: Ville de få samme endelikt som Mesteren? … Bekymring for fremtiden, som måtte bygges på nytt. Vemod og et kvalt håp. For dem, som for oss, var dette den mørkeste timen.

Men i denne situasjonen lar ikke kvinnene seg lamslå. De gir ikke etter for klagingens og vemodets mørke krefter. De lukker seg ikke i pessimisme, de flykter ikke fra virkeligheten. De gjør noe enkelt og uvanlig: Hjemme lager de i stand velluktende salver til Jesu kropp. De gir ikke avkall på kjærligheten: I hjertets mørke tenner de barmhjertigheten. Og lørdag ber og håper jomfru Maria. Lørdag er nå tilegnet henne, som i smerten setter sin lit til Herren. Denne mørke lørdagen forberedte disse kvinnene, uten å vite det, morgengryet for «den første dagen i uken» (Matt 28,1), dagen som endret historien. Snart skulle Jesus, frøet i jorden, få et nytt liv til å spire i verden. Med bønn og kjærlighet hjalp kvinnene håpet å springe ut. I disse triste tider gjør mange mennesker det samme som de: Med omsorg, kjærlighet og bønn sår de håpets frø.

Ved morgengry går kvinnene til graven. Der sier engelen til dem: «Frykt ikke! […] Han er ikke her, han er stått opp» (versene 5–6). De står ved en grav og hører ord om liv … Og så møter de Jesus, håpets opphavsmann, som bekrefter engelens budskap og sier: «Frykt ikke» (vers 10). Frykt ikke: Dette er håpets budskap. Det er til oss, i dag. I dag! Gud gjentar disse ordene for oss under denne natten som vi går igjennom.

I natt vinner vi en grunnleggende rett, som ikke vil bli tatt fra oss: retten til håp. Det er et nytt og levende håp, som kommer fra Gud. Det er ikke ren optimisme, ikke en klapp på skulderen eller en oppmuntring for høflighets skyld – med et smil i forbifarten. Nei, det er en gave fra himmelen, noe vi ikke kan skaffe oss selv. Alt vil gå bra, sier vi stadig vekk disse ukene. Vi klamrer oss til det fine ved menneskene og kommer med oppmuntrende ord. Men når dagene går og frykten vokser, kan selv det mest dristige håp fordufte. Jesu håp er annerledes. Det gjør oss sikre på at Gud kan vende alt til godt, for selv ut fra graven lar han det komme liv.

Den som går inn i en grav, kommer ikke ut av den igjen. Men Jesus kom ut for vår skyld, han stod opp for oss, for å bringe liv hvor det var død, for å sette i gang en ny historie der en stein hadde ligget og stengt. Han som veltet bort steinen fra inngangen til graven kan få bort alt det tunge som ligger oppå vårt hjerte. Så la oss ikke gi opp, ikke la noen stein blokkere håpet. Vi kan og må håpe, for Gud er trofast. Han lot oss ikke være alene, han kom og gjestet oss: Han er med i alt som skjer oss, i smerte, angst og død. Hans lys lyste opp i gravens mørke: I dag ønsker han å nå inn i livets mørkeste kroker. Søster, bror, gi ikke opp, selv om du i ditt hjerte har begravd håpet: Gud er større. Mørket og døden får ikke siste ord. Vær ved godt mot, med Gud er intet tapt!

Vær ved godt mot: Jesus gjentar dette i evangeliene. Én eneste gang er det andre som sier det, til en trengende: «Vær ved godt mot! Reis deg! [Jesus] kaller på deg» (Mark 10,49). Det er han, den oppstandne, som reiser oss trengende opp. Om du er svak og skrøpelig, om du faller under vandringen, så frykt ikke, for Gud rekker hånden ut til deg og sier «vær ved godt mot». Men som don Abbondio kan du innvende: «Mot, det kan man ikke gi seg selv» (Dei trulovade, XXV). Nei, du kan ikke gi deg selv mot, men du kan motta det i gave. Det er bare å åpne hjertet i bønn, å lette litt på den steinen som du har liggende ved inngangen til hjertet, slik at Jesu lys kan slippe inn. Det er bare å invitere ham inn: «Kom, Jesus, inn i min angst og si det også til meg: ’Vær ved godt mot’.» Med deg, Herre, vil vi nok bli prøvet, men ikke engste oss. Og uansett hva slags tristhet vi har boende i oss, vil vi føle oss nødt til å håpe: For med deg munner korset ut i oppstandelse. Du er med oss i våre netters mørke. Du er sikkerheten i vår usikkerhet, ordet i vår ordløshet. Ingenting kan noensinne frarøve oss din kjærlighet til oss.

Dette er påskebudskapet, et budskap om håp. Det har en del til: utsendelsen. «Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea», sier Jesus (Matt 28,10). «Han går i forveien for dere til Galilea», sier engelen (vers 7). Herren går i forveien for oss; det gjør han alltid. Det er fint å vite at han vandrer foran oss, at han har gjestet vårt liv og vår død, for å kunne gå i forveien for oss til Galilea, altså til det stedet som minnet både ham og hans disipler om dagligliv, familie og arbeid. Jesus ønsker at vi skal bringe håpet dit, inn i dagliglivet. Men for disiplene var Galilea også knyttet til mange av deres minner, særlig minnet om deres første kall. Å vende tilbake til Galilea er å komme i hu at vi er elsket og kalt av Gud. Hver av oss har sitt eget Galilea. Vi trenger å gjenoppta vandringen og huske at vi fødes og gjenfødes av et ubetinget kjærlighetskall – der i mitt Galilea. Dette bør alltid være vårt utgangspunkt, særlig i kriser, i trengselstider. I erindring om mitt Galilea.

Men det er mer å si om Galilea. Galilea var den regionen som var lengst borte fra Jerusalem, der de selv befant seg. Og ikke bare geografisk sett: Galilea var det stedet som var lengst borte fra den hellige bys sakralitet. I Galilea bodde forskjellige folkeslag som praktiserte diverse former for gudsdyrkelse: Det var «hedningenes Galilea» (Matt 4,15). Dit sender Jesus dem, derfra ber han dem begynne. Hva sier dette oss? At håpets forkynnelse ikke skal holdes innestengt i våre hellige innhegninger, men bringes ut til alle. For alle trenger å bli oppmuntret, og hvis ikke vi, som har rørt ved «livets ord» (1 Joh 1,1), gjør det, hvem da? Det er fint å forkynne liv i dødens tid, å være kristne som trøster, bærer andres byrder, oppmuntrer. La oss bringe livets sang til ethvert Galilea, til alle deler av den menneskehet som vi tilhører og som tilhører oss, siden vi alle er brødre og søstre! La oss få dødens rop til å tystne, ikke mer krig! Må all våpenproduksjon og -handel ta slutt. Det er brød vi trenger, ikke geværer. Må det bli slutt på aborter, som dreper uskyldig liv. Må de som har mer enn nok, åpne sitt hjerte og fylle de tomme hendene til dem som mangler det nødvendige.

Til slutt «omfavnet [kvinnene] føttene hans» (Matt 28,9). For å komme oss i møte hadde disse føttene vandret langt, helt til en grav og ut av den. Kvinnene omfavnet disse føttene, som hadde tråkket døden under fot og åpnet håpets vei. Vi, pilegrimer på leting etter håp, klamrer oss til deg, oppstandne Jesus. Vi vender døden ryggen og åpner vårt hjerte for deg, som er livet.

12 april 2020, 11:04