Sök

Vatican News
En fredsseremoni i Kaminalyuyu, Guatemala by, 29. desember 2019 En fredsseremoni i Kaminalyuyu, Guatemala by, 29. desember 2019  (AFP or licensors)

Pavens budskap til Verdensdagen for fred

Vi må håpe på fred for å kunne få det. Det er håpet som setter oss i bevegelse; håpet gir oss vinger som bringer oss fremover på veien mot fred, skriver pave Frans. Underveis kreves hardt arbeid: dialog, forsoning og økologisk omvendelse.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Første nyttårsdag er den 53. Verdensdagen for fred. «Fred som håpets vei: dialog, forsoning og økologisk omvendelse» er tittelen på pave Frans' budskap i fem punkter. Her følger en sammenfatning.

1. Håp og anstrengelser, tross alle vansker

«Fred er et dyrebart gode, gjenstand for vårt håp og etterlengtet av hele menneskeheten. Å håpe på fred er en menneskelig grunnholdning og innebærer en eksistensiell tendens. Derfor ‘kan vi gjennomleve og akseptere en vanskelig situasjon nå, så sant denne fører oss mot et sikkert mål og så sant dette målet er så stort at det rettferdiggjør anstrengelsene underveis» (Benedikt XVI, Spe salvi, 1). Håp er altså den dyd som setter oss i bevegelse, som gir oss vinger som bringer oss fremover, selv når hindringene synes uovervinnelige.»

Slik innleder pave Frans sitt budskap. Han nevner så noe av den ufred som preger verden: krig, konflikter, utnyttelse, korrupsjon, ydmykelser, eksklusjon, sorg, urettferdighet og massevold; mangel på menneskeverdighet, fysisk integritet, frihet, solidaritet og fremtidshåp. Han forklarer at det er i menneskehjertet all krig har sitt opphav, og at krig er brodermord.

Atomvåpen som avskrekkingsmåte er paradoksalt. Internasjonal fred og stabilitet lar seg ikke bygge på redsel for gjensidig ødeleggelse eller trussel om total tilintetgjørelse.

Paven spør: Hvordan kan vi bevege oss mot fred og mot gjensidig anerkjennelse av hverandre? Hvordan kan vi bryte trusselens og fryktens syke mentalitet, den mistillitens dynamikk som nå er fremherskende?

Og han svarer: «Vi må strebe etter virkelig brorskap, som baseres på vårt felles opphav i Gud og leves i dialog og gjensidig tillit. Lengelsen etter fred er innskrevet dypt inni menneskehjertet, og vi må ikke avfinne oss med noe mindre.»

2. Å lytte til hverandre. Ihukommelse, solidaritet og brorskap

Vi må lære av våre feil, vi må bygge på våre erfaringer. Mange hibakushaer, altså mennesker som overlevde atombombene i Hiroshima og Nagasaki, har bidratt til dette kollektive arbeidet.

Paven skriver at under kriger og konflikter er «ihukommelse håpets horisont». Selv et lite minne om solidaritet kan inspirere til modige valg, utløse ny energi og tenne nytt håp.

Vi må søke dialog, vi må lytte til hverandre. «Freden […] skal uopphørlig bygges opp» (Gaudium et spes, 78). Vi må appellere til samvittighetene og til den personlige og politiske vilje. Sammen må vi søke sannhet, rettferdighet og det felles beste. Vi må ære minnet om ofrene, vi må litt etter litt åpne for et felles håp, vi må gi rom for barmhjertighet. I en rettsstat kan demokrati være et viktig paradigme for denne prosessen, skriver paven.

3. Forsoning

Vi bør avstå fra ønsket om å dominere andre; vi bør lære oss å se hverandre som Guds barn, som søsken. «Andre bør aldri fastlåses i det de kan ha sagt eller gjort; de bør ses ut fra det løftet de bærer i seg.» Alle skal respekteres.

Paven minner om en ordveksling mellom Peter og Jesus: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!» (Matt 18,21–22).

Også på det økonomiske område trengs større rettferdighet. Ellers kan det ikke bli noen sann fred. «For å overvinne underutvikling, kreves det ikke bare at en griper inn for å forbedre transaksjoner basert på byttehandel og innfører offentlige velferdstiltak. I første rekke kreves en større åpenhet på det globale plan for typer av økonomisk aktivitet som preges av en andel frivillighet og fellesskap» (Benedikt XI, Caritas in veritate, 39).

4. Økologisk omvendelse

«Hvis en misforstått oppfatning av våre egne prinsipper iblant har fått oss til å rettferdiggjøre mishandling av naturen, menneskets despotiske herredømme over skaperverket eller kriger, urettferdighet og voldshandlinger, må vi som troende erkjenne at vi på denne måten har vært utro mot de skatter av visdom som vi er kalt til å ta vare på» (Laudato sì, 200).

«Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den» (1 Mos 2,15). Vi trenger en økologisk omvendelse.

«Denne omvendelsen må oppfattes helhetlig, som en omdannelse av forholdet til våre søsken, til andre levende vesener, til skaperverket i all dets rike mangfold, til Skaperen som er opphavet til alt liv. Av kristne mennesker kreves at ‘virkningen av deres møte med Jesus blir synlig i deres forhold til verden’ (Laudato sì, 217)».

5. Man oppnår det man håper på

Her følger det femte punktet i dets helhet:

Forsoningens vei krever tålmodighet og tillit. Man oppnår ikke fred om man ikke håper på det.

Det dreier seg framfor alt om å tro på muligheten for fred, å tro at andre har samme behov for fred som vi. Her kan vi finne inspirasjon i den kjærlighet Gud har til hver enkelt av oss: Det er en befriende, ubegrenset, betingelsesløs og utrettelig kjærlighet.

Frykt er ofte kilde til konflikt. Det er derfor viktig å overvinne vår menneskelige frykt, å innse at vi er trengende barn av Ham som elsker oss og venter på oss, likesom faren til den bortkomne sønnen (jf. Luk 15,11–24). Det broderlige møtets kultur  bryter med trusselens kultur. Den gjør ethvert møte til en mulighet og til en gave fra Gud i hans gavmilde kjærlighet. Den fører oss til å overskride vår begrensede horisont og alltid ta sikte på å leve i universelt brorskap, som barn av den ene himmelske Far.

Under denne vandringen blir Kristi disipler understøttet også av forsoningens sakrament, som Herren har gitt dem som er døpt, til syndenes forlatelse. Dette Kirkens sakrament, som fornyer mennesker og fellesskap, kaller oss til å holde blikket festet på Jesus, for «ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,20); og det byr oss å avstå fra all slags vold i tanker, ord og gjerninger, både mot vår neste og mot skaperverket.

Gud Faders nåde blir gitt som betingelsesløs kjærlighet. Når vi mottar hans tilgivelse, i Kristus, kan vi sette oss i bevegelse og tilby den til vår tids menn og kvinner. Dag for dag inngir Den hellige ånd oss væremåte og ord som kan gjøre oss til rettferdighetens og fredens «håndverkere».

Må fredens Gud velsigne oss og komme oss til hjelp.

Må Maria, mor til Fredsfyrsten og mor til alle jordens folk, ledsage oss og støtte oss skritt for skritt på forsoningens vei.

Og må enhver som kommer til denne verden få et fredelig liv og til fulle få utfolde sitt iboende løfte om kjærlighet og liv.

***

Hele budskapet på svensk
Hele budskapet på engelsk og flere andre språk

Relevante pavelige encyklikaer på norsk:
Frelst i håpet. Spe Salvi. Oversatt av Anne Krohn
Kjærlighet i sannhet. Caritas in veritate. Oversatt av Vidar André Eide
Laudato sì. Lovet være du. Oversatt av Anne Bente Hadland

Om økologisk omvendelse:
Laudato sì: tid for grønt skifte. Tema i St. Olav kirkeblad nr. 3 2019
Amazonassynodens sluttdokument: omvendelse på flere plan
Fransiskanske perspektiver på økologisk omvendelse. Video med p. Halvard Thomas Hole

31 december 2019, 11:16