Sök

Vatican News
Messen i Prešov Messen i Prešov  (AFP or licensors)

Preken i Slovakia på festen for korsets opphøyelse

«’Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?’ Et frelsende rop. Det frelser fordi Gud gjorde til og med vår forlatthet til sin. Og vi er nå, sammen med ham, ikke mer alene. Aldri noensinne.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

festen for korsets opphøyelse, 14. september, førte pave Frans, som er på besøk i Slovakia, forsetet i en messe etter bysantisk ritus i Prešov. Evangelieteksten var:

Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. (Joh 3,13–17 fra Bibel 2011)

Her følger pavens preken:

Vi forkynner en korsfestet Kristus

«Vi forkynner en korsfestet Kristus. […] Guds kraft og Guds visdom», sier den hellige Paulus. Han legger imidlertid ikke skjul på at ifølge menneskelig visdom står korset for noe helt annet: Det er «en snublestein» og «dårskap» (1 Kor 1,23–24). Korset var et redskap for døden, men derfra kom likevel livet. Ingen ville se det for sine øyne, men det avslørte likevel skjønnheten i Guds kjærlighet. Derfor æres korset av Guds hellige folk, og derfor feirer vi det med denne liturgiske festen. Johannesevangeliet tar oss ved hånden og hjelper oss å trenge inn i dette mysteriet. Evangelisten stod jo faktisk nettopp der, under korset. Han kontemplerer Jesus, som allerede er død, og skriver: «Han som så det, har vitnet om det for at også dere skal tro. Hans vitneutsagn er sant, og han vet at han taler sant» (Joh 19,35). Johannes ser og vitner.

Hva ser et overfladisk blikk?

Først det med å se. Hva var det Johannes så da han stod der under korset? Sikkert det samme som de andre: Den uskyldige og gode Jesus dør en grusom død mellom to forbrytere. En av mange urettferdigher, en av mange blodige ofre som ikke endrer historien, det n-te beviset på at intet endres i verdens gang: De gode tas av dage, og de onde seirer og gjør det godt. I verdens øyne er korset et nederlag. Og også vi risikerer å bli stående ved denne første, overfladiske synsmåten og ikke godta korsets logikk; ikke godta at for å frelse oss lar Gud alt verdens ondt gå løs på ham selv. Ikke godta, annet enn i ord, en svak og korsfestet Gud, og i stedet drømme om en sterk og triumferende Gud. Dette er en stor fristelse. Ofte etterstreber vi en vinnernes kristendom, en triumfalistisk, innflytelsesrik og viktig kristendom, som høstert berømmelse og ære. Men en kristendom uten korset er verdslig og bærer ingen frukt.


Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

I korset så Johannes derimot Guds verk. I den korsfestede Kristus erkjente han Guds herlighet. Han så at Kristus ikke er en taper,, selv om det kan se slik ut, men Gud som frivillig ofrer seg for hvert et menneske. Hvorfor gjorde han det? Han kunne ha reddet livet, han kunne ha holdt seg unna vår elendige og brutale historie. Men i stedet ville han gå inn i den, dykke ned i den. Derfor valgte han den vanskeligste veien: korset. For at det på hele jorden ikke skal finnes noe menneske så fortvilt at det ikke kan møte ham – selv midt i angst, mørke, forlatthet, det anstøtelige ved dets elendighet og feilgrep. Gud er kommet nettopp dit, hvor en tenker seg at han ikke kan finnes. For å frelse alle som er i fortvilelse ville han selv smake fortvilelsen, for å gjøre vår bitreste kval til sin ropte han på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46; Sal 22,1). Et frelsende rop. Det frelser fordi Gud gjorde til og med vår forlatthet til sin. Og vi er nå, sammen med ham, ikke mer alene. Aldri noensinne.


Hvordan lære å se?

Hvordan kan vi lære å se herligheten i korset? Noen helgener lærte at korset er som en bok som må åpnes og leses om en skal bli kjent med den. Det er ikke nok å kjøpe en bok, å kaste et blikk på den og stille den til pynt i bokhyllen. Det samme gjelder for korset. Vi finner malte og utskårede krusifikser overalt i våre kirker. Det finnes talløse krusifikser – om halsen, i hjem, i bilen, i lommen. Men det hjelper ikke om vi ikke stopper opp og ser på Den korsfestede, om vi ikke åpner vårt hjerte for ham, om vi ikke undrer oss over hans åpne sår, som han bærer for vår skyld; om vårt hjerte ikke skjelver og svulmer, om vi ikke gråter foran Gud, såret av kjærlighet til oss. Om vi ikke gjør dette, forblir korset en ulest bok. Tittel og forfatter er vi nok godt kjent med, men boka har ingen innvirkning på vårt liv. La oss ikke redusere korset til en andaktsgjenstand, og slett ikke til et politisk symbol, til et tegn på religiøs og sosial status.


Fra kontemplasjon til vitnesbyrd

Kontemplasjon av Den korsfestede bringer oss til det annet steg: å vitne. Om vi lar vårt blikk bli trukket inn i Jesus, begynner hans ansikt å gjenspeiles i vårt: Hans trekk blir våre, Kristi kjærlighet beseirer oss og forvandler oss. Jeg tenker på martyrene, som vitnet om Kristi kjærlighet her i dette landet. Det var i meget vanskelige tider, da alt tilsa at en burde tie, søke dekning, ikke bekjenne sin tro. Men de kunne ikke – kunne ikke – la være å vitne. Hvor mange varmhjertede mennesker led og døde her i Slovakia for Jesu navns skyld! Et vitnesbyrd som de avla av kjærlighet til ham som de hadde kontemplert i lang tid. Så mye at de selv i sin død lignet ham.


La ikke vitnesbyrdet grumses til

Men jeg tenker også på vår tid, når det ikke er noen mangel på anledninger til å avlegge vitnesbyrd. Gud være takk for at ingen forfølger kristne her, som i altfor mange andre deler av verden. Men vitnesbyrdet kan bli grumset til av verdslighet og av middelmådighet. Korset krever et klart vitnesbyrd. For korset er ikke ment å være et flagg som skal heises, men den klare og rene kilden til en ny levemåte. Hvilken levemåte? Den i evangeliet, den i saligprisningene. Det vitne som bærer korset i sitt hjerte og ikke bare om halsen ser ingen som sin fiende, men alle som sine søsken, som Jesus ga sitt liv for. Korsets vitner husker ikke fortidens urett og klager ikke over nåtiden. Korsets vitne anvender seg ikke av bedrageriets og maktens veier: De ønsker ikke å drive igjennom seg selv og sine, men å gi sitt liv for andre. De søker ikke egen fordel for deretter å late som om de er fromme: Dette ville være en dobbelthetens religion, ikke vitnesbyrdet om den korsfestede Gud. Korsets vitner følger en eneste strategi, nemlig Mesterens strategi: ydmyk kjærlighet. De forventer ingen triumfer her nede, for de vet at Kristi kjærlighet er fruktbar i hverdagen og gjør alt nytt innenfra, som frøet som faller i jorden, som dør og bærer frukt.

Vitner avler vitner

Kjære brødre og søstre, dere har fått se vitner. Bevar det kjære minnet om dem som ammet og oppdro dere i troen. Ydmyke og enkle mennesker, som ga sitt liv ved å elske helt til det siste. De er våre helter, hverdagens helter, og det er deres liv som forandrer historien. Vitner avler andre vitner, for de er livgivere. Det er slik troen utbres: ikke med verdslig makt, men med korsets visdom; ikke med strukturer, men med vitnesbyrd. Og i dag spør Herren, fra korsets vibrerende stillhet, oss alle, han spør også deg og meg: «Vil du være mitt vitne?»

Bønn

Guds hellige mor var sammen med Johannes på Golgata. Ingen har som hun sett korsets åpne bok, og hun vitnet om den i ydmyk kjærlighet. Ved hennes forbønn ber vi om nåde til å vende hjertets blikk mot Den korsfestede. Da vil vår tro virkelig slå ut i full blomst, da vil fruktene av vårt vitnesbyrd bli modne.

Messen i Prešov
14 september 2021, 17:56