Sök

Vatican News
Marias opptagelse i himmelen (Perugino) Marias opptagelse i himmelen (Perugino) 

Angelus: Jomfru Marias opptagelse i himmelen

«Det er ydmykheten som er Marias hemmelighet» sa paven. Maria er liten og ydmyk, tom og fullstendig avhengig av Gud. Salme 131 kommer i tankene: «Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg. Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor .…»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 15. august var evangelieteksten Luk 1,39–56, altså blant annet Marias lovsang (Magnificat):

Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
[…]

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Marias ydmykhet

Kjære brødre og søstre, god dag, fin festdag!

I dag, på høytiden for Marias opptagelse i himmelen, har Magnificat en fremtredende plass i liturgien. Denne lovsangen er som et «fotografi» av Guds mor. Maria «fryder seg i Gud, for han har sett til sin tjenestekvinne i hennes ydmykhet» (jf. Luk 1,47–48) [«ydmykhet» i stedet for «fattigdom» på italiensk].

Det er ydmykheten som er Marias hemmelighet. Det var ydmykheten som tiltrakk Guds blikk til henne. Menneskeøyet søker alltid storheten og lar seg blende av det som er iøynefallende. Gud derimot ser ikke på det ytre skinn, Gud ser på hjertet (jf. 1 Sam 16,7) og ydmykhet fortryller ham; hjertets ydmykhet fortryller Gud. Når vi i dag ser på Maria, som ble tatt opp i himmelen, kan vi si at ydmykhet er veien til himmelen. Ordet «ydmykhet» [humilitas, umiltà] kommer av det latinske ordet «humus», som betyr «jord». Det er paradoksalt: For å komme opp høyt opp, til himmelen, må man være lav, som jorden! Jesus lærer oss det: «Den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (Luk 14,11). Det er ikke for våre talenter, for vår rikdom, for vår dugelighet, men for vår ydmykhet; Gud elsker ydmykhet. Gud opphøyer den som fornedrer seg, den som tjener. Maria gir jo ingen annen tittel til seg selv enn «tjenestekvinne»: Hun er «Herrens tjenestekvinne» (Luk 1,38). Hun sier intet annet om seg selv, hun søker intet annet for seg selv. Bare å være Herrens tjenestekvinne.

Hva med min ydmykhet?

I dag kan vi derfor spørre oss, hver og en i sitt hjerte: Hvordan står det til med min ydmykhet? Streber jeg etter å bli anerkjent av andre, etter å hevde meg og få ros? Eller konsentrerer jeg meg heller om å tjene? Klarer jeg å lytte, som Maria, eller vil jeg bare snakke selv og få oppmerksomhet? Klarer jeg å skape stillhet, som Maria, eller prater jeg hele tiden? Klarer jeg å ta et skritt tilbake, ta brodden av krangler og diskusjoner, eller prøver jeg alltid bare å gå av med seieren? La oss, hver og en av oss, tenke over disse spørsmålene: Hvordan står det til med min ydmykhet?


Liten og fattig i ånden

I sin litenhet er Maria den første til å vinne himmelen. Hemmeligheten ved hennes suksess er nettopp at hun erkjenner sin litenhet og sitt behov. Bare den som vet at han eller hun ikke er noe i seg selv kan motta alt av Gud. Kun den som tømmer seg for seg selv blir fylt av ham. Maria er «den nådefylte» nettopp fordi hun er ydmyk (jf. Luk 1,28). Også for oss er ydmykhet alltid utgangspunktet, begynnelsen på vår tro. Det er av grunnleggende betydning å være fattige i ånden, altså å erkjenne ens behov for Gud. Den som er full av seg selv gir ikke rom til Gud – og ofte er vi fulle av oss selv – men den som forblir ydmyk tillater Herren å gjøre store ting (jf. vers 49).

Den nådefylte

Dikteren Dante beskriver jomfru Maria som «mest audmjuk, opphøgd mest av alt i verda» (Den guddomlege komedien, Paradiset, XXXIII, 2, oversatt av Rytter og Skard). Det er vakkert å tenke seg at historiens mest ydmyke og mest opphøyde skapning, den første til å vinne himmelen med hele seg selv, i sjel og kropp, tilbrakte mesteparten av livet innenfor hjemmets fire vegger, i hverdagslighet, i ydmykhet. Det var ikke mye oppsiktsvekkende ved dagene til Den nådefylte. Dagene gikk, den ene ofte lik den andre, i stillhet: utvendig sett, intet usedvanlig. Men Guds blikk hvilte alltid på henne og beundret hennes ydmykhet, hennes beredvillighet, hennes skjønne hjerte, som aldri ble streifet av synden.

Vi kalles til himmelen

Det er et stort budskap, fullt av håp, til hver av oss – til deg som gjennomlever ensformige, slitsomme og ofte vanskelige dager. I dag minner Maria deg om at Gud kaller også deg til denne bestemmelsen, til herligheten. Det er ikke bare vakre ord, det er sannheten. Det er ikke en kunstferdig framstilt «happy end», en from illusjon eller en falsk trøst. Nei, det er sannheten, den rene virkelighet, levende og sann som jomfru Maria, som ble tatt opp i himmelen. La oss i dag feire henne kjærlighetsfullt, som barn, la oss feire henne, gledefylte og ydmyke, og besjelet av håpet om en dag å få være sammen med henne i himmelen!

Bønn

Og la oss nå be henne om å være med oss på vår vandring fra jorden til himmelen. Måtte hun minne oss om at hemmeligheten ved ferden ligger i ordet ydmykhet – ikke glem dette ordet. Litenhet og tjeneste er hemmeligheter for å nå fram til målet, for å nå himmelen.

16 augusti 2021, 07:25