Cerca

Vatican News

Pavens pinsepreken

Paven forklarte at Den hellige ånd er harmoni, at han bringer fred inni oss, «en fred som får hjertet til å ligne på et dypt hav: Det er alltid rolig, selv når bølgene raser på overflaten. Det er en harmoni som er så dyp at til og med forfølgelser kan bli til salighet. Men ofte blir vi værende på overflaten!» Den hellige ånd bringer også fred mellom mennesker, for «han er ekspert på å forvandle kaos til kosmos». Og «Han gjør oss til Kirke, han setter forskjellige deler sammen til ett eneste harmonisk byggverk.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Pinsedag, søndag 9. juni, ble det feiret messe på Petersplassen og senere hadde pave Frans årets siste Regina caeli. Her følger hans preken, med i tillegg overskrifter:

Den hellige ånd er harmoni

Etter femti dager med uvisshet kom pinsen til disiplene. Ja, Jesus var stått opp fra de døde. Sprekkeferdige av glede hadde de både sett og hørt ham og til og med spist sammen med ham. Men fortsatt strevde de med tvil og engstelse: De holdt dørene lukket (jf. Joh 20,19.26), så mørkt på fremtiden og var ute av stand til å forkynne Den levende. Så kommer Den hellige ånd og all engstelse forsvinner: Nå er ikke apostlene engang redde når de blir arrestert; før var de opptatt av å redde sitt skinn, nå er de ikke lenger redde for å dø; før stengte de seg inne på nattverdssalen, nå forkynner de for alle og enhver. Før Jesu himmelfart satt de og ventet på et Guds rike for dem selv (jf. Apg 1,6), nå er de utålmodige etter å komme seg avsted og nå ukjente grenser. Før hadde de nesten aldri talt offentlig, og når de hadde gjort det, var det gjerne gått dårlig, som da Peter fornektet Jesus; nå snakker de frimodig [med parrhesia] til alle. Kort sagt, disiplenes historie lot til å være kommet til veis ende, men så endres den totalt av Den hellige ånds ungdom: Disse unge menneskene, som i sin usikkerhet hadde trodd at alt var slutt, ble forvandlet av glede og født på ny. Det var Den hellige ånd som gjorde dette. Den hellige ånd er ikke noe abstrakt, slik man gjerne tror; han er den mest konkrete og nære Person, han er den som forandrer livet vårt. Hvordan gjør han det? Se på apostlene. Ånden gjorde ikke ting lettere for dem, han gjorde ikke oppsiktsvekkende undre, han ryddet ikke problemer og motstandere av veien. Men Ånden brakte en harmoni som hadde manglet i disiplenes liv, han brakte sin egen harmoni, for han er harmoni.

Harmoni inni mennesket

Harmoni inni mennesket. Inni seg, inni hjertet, trengte disiplene å bli endret. Deres historie sier oss at selv ikke å se Den oppstandne er nok, om man ikke tar imot ham i sitt hjerte. Det hjelper ikke å vite at Den oppstandne lever om man ikke selv lever som oppstanden. Det er Ånden som får Jesus til å leve inni oss, som vekker oss til live innvendig. Derfor gjentar Jesus «fred være med dere!» (Joh 20,19.21) når han møter disiplene, og gir dem Ånden. Fred består ikke i å løse problemer ytre sett – Gud sparer ikke sine for trengsler og forfølgelser – men i å motta Den hellige ånd. Denne freden, som apostlene fikk, denne freden som ikke befrir oss fra problemer, men gjør oss fri i våre problemer, blir tilbudt hver av oss. Det er en fred som får hjertet til å ligne på et dypt hav: Det er alltid rolig, selv når bølgene raser på overflaten. Det er en harmoni som er så dyp at til og med  forfølgelser kan bli til salighet. Men ofte blir vi værende på overflaten! I stedet for å søke Ånden forsøker vi å holde oss flytende. Vi tror at alt vil gå bedre bare det og det problemet er over, bare jeg slipper å se noe mer til det og det mennesket, bare den og den situasjonen bedrer seg. Men dette er å holde seg på overflaten: Straks ett problem er over, vil det komme et annet, og uroen vil komme tilbake. Det er ikke ved å ta avstand fra dem som tenker på en annen måte enn vi selv at vi kan få ro, det er ikke ved å løse vårt aktuelle problem at vi vil få fred. Vendepunktet er Jesu fred, det er Åndens harmoni.

Den hellige ånd rydder opp i vårt hektiske liv

Med dagens høye tempo synes det å være liten plass for harmoni: Vi bli dratt i tusen retninger og risikerer å eksplodere, en stadig nervøsitet får oss til å reagere dårlig på alt. Og da tyr vi til raske løsninger – den ene pillen etter den andre for å holde det gående, den ene nervepirrende opplevelsen etter den andre for å føle oss levende. Men det er fremfor alt Ånden vi trenger: Det er han som rydder opp i vårt hektiske liv. Han gir oss fred i vår uro, tillit i vår motløshet, glede i vår tristhet, ungdom i vår alderdom, mot i våre prøvelser. Det er han som fester håpets anker i livets stormkast. Det er Ånden som hindrer oss i å bli redde igjen, for han lar oss føle oss som elskede barn, slik den hellige Paulus sier i dag (jf. Rom 8,15). Han er Trøsteren, han bringer Guds ømhet til oss. Uten Ånden – uten hans forenende kjærlighet – rakner vårt kristne liv. Uten Ånden forblir Jesus en skikkelse fra fortiden, med Ånden er han en person som lever nå; uten Ånden er Skriften død bokstav, med Ånden er den livets ord (jf. 2 Kor 3,6). Kristendom uten Den hellige Ånd er gledeløs moralisme; med Den hellige ånd er kristendom liv.

Harmoni mellom mennesker

Den hellige ånd bringer ikke bare indre harmoni, men også ytre harmoni, mellom mennesker. Han gjør oss til Kirke, han setter forskjellige deler sammen til ett eneste harmonisk byggverk. Dette forklarer den hellige Paulus på en god måte. Han gjentar gjerne ordet «forskjellige» når han taler om Kirken: «forskjellige nådegaver», «forskjellige kraftige virkninger», «forskjellige tjenester» (1 Kor 12,4–6). Vi er forskjellige i vårt mangfold av egenskaper og gaver. Ånden deler ut disse med stor fantasi, uten verken forflatning eller uniformering. Og av dette mangfoldet skaper han enhet. Helt siden skapelsen har han gjort dette, for han er ekspert på å forvandle kaos til kosmos, på å opprette harmoni. Han er ekspert på å skape mangfold, rikdom; hver får sitt, ulikt de andres. Han er skaperen av dette mangfoldet, og samtidig er han den som harmoniserer – som gir mangfoldet enhet. Bare han kan gjøre disse to tingene.

Ikke bygg «reir»

I dagens verden viser disharmonien seg som dype splittelser: Noen har altfor mye mens andre ikke har noe, noen forsøker å leve i hundre år mens andre ikke får se dagens lys. I datamaskinens tidsalder er man langt borte fra hverandre: mer «social», men mindre sosiale. Vi trenger enhetens Ånd til å føde oss på nytt som Kirke, som Guds folk og som menneskehet. Må han føde oss på ny! Vi kan alltid være fristet til å bygge «reir»: til å være opphengt i vår egen gruppe, holde bare på med det vi selv liker, sammen med folk som ligner oss, allergiske for all forurenselse. Og det er ikke lange veien fra reir til sekt, heller ikke i Kirken. Ofte definerer man sin egen identitet som en motsetning til noen eller noe! Den hellige ånd derimot forbinder og forener dem som er langt fra hverandre, han bringer tilbake de som er blitt spredt for alle vinder. Han smelter forskjellige tonaliteter sammen i én eneste harmoni, for han ser fremfor alt det som er godt: Han ser mennesket før dets feil, personene før deres handlinger. Ånden former Kirken, han former verden som steder for barn og søsken. Barn og søsken: Dette er substantiver som kommer før alle mulige adjektiver. Adjektiver er på moten, dessverre slynges de ut også for å fornærme andre. – Vi kan si at vi lever i en adjektivets kultur, en kultur som glemmer tingenes substantiv; og også i en fornærmelsens kultur: Fornærmelse er det første som faller oss inn som svar på en mening vi ikke deler. – Så går det opp for oss at dette er skadelig, både for den fornærmede og for den som fornærmer. Når man gjengjelder ondt med ondt, når man fra å være offer blir til angriper, lever man ikke godt. Den som tvertimot lever et liv i Ånden, bringer fred der det hersker uenighet, enighet der det er konflikt. Åndelige mennesker gjengjelder ondt med godt: De svarer på arroganse med mildhet, på ondskap med godhet, på bråk med stillhet, på sladder med bønn, på defaitisme med smil.

Se med Den hellige ånds øyne

For å være åndelig, for å smake Åndens harmoni, må vi se ting på hans måte og ikke på vår egen måte. Da forandrer ting seg: Med Ånden er Kirken Guds hellige folk, misjon er å smitte andre med glede –  ikke å bedrive proselyttisme, og de andre er våre søsken, elsket av vår Far. Men uten Ånden er Kirken en organisasjon, misjon er propaganda, fellesskap en anstrengelse. – Mange Kirker handler etter programmer, ifølge strenge pastorale handlingsplaner, og har diskusjoner opp og i mente. Tilsynelatende er dette veien for å forene oss, men dette er ikke Åndens vei, men splittelsens vei. – Det er først og sist Den hellige ånd Kirken har behov for (jf. den hellige Paulus VI, generalaudiensen 29. november 1972). Han «kommer hvor han er elsket, hvor han er innbudt, hvor han er ventet» (den hellige Bonaventura, preken for fjerde søndag i påsketiden). Brødre og søstre, la oss be til ham hver eneste dag.

Bønn til Den hellige ånd

Helligånd, Guds harmoni,
du som gjør den fryktsomme tillitsfull og det lukkede hjerte gavmildt,
kom inn i oss.
Gi oss oppstandelsens glede og evig unge hjerter.
Helligånd, Guds harmoni,
du som gjør oss til ett eneste legeme,
gi Kirken og verden din fred.

10 juni 2019, 12:31