Sök

Vatican News
«Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» «Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» 

Aperuit illis: 4. Frelse, åndelighet, inkarnasjon

Vi leser videre i pavens apostoliske brev om Guds ords søndag.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

9. I sitt andre brev til Timoteus – og på sett og vis hans åndelige testament – anbefaler den hellige Paulus sin trofaste medarbeider stadig å søke hen til Den hellige skrift. Apostelen er overbevist om at «hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd» (2 Tim 3,16). Paulus’ anbefaling til Timoteus utgjør et grunnlag for den apostoliske konstitusjonen Dei Verbum i dens behandling av det viktige tema om Den hellige skrifts inspirasjon; av dette grunnlaget fremkommer spesielt frelsesmålet, den åndelige dimensjonen og inkarnasjonsprinsippet for Den hellige skrift.

Med henvisning til Paulus’ anbefaling til Timoteus understreker Dei Verbum først at «Skriftens bøker må sies å lære urokkelig, trofast og uten feiltagelse den sannhet som Gud med henblikk på vår frelse, har villet ha nedskrevet i disse hellige skrifter» (nr. 11). Ettersom de gir visdom til frelse ved troen på Kristus (jf. 2 Tim 3,15), tjener sannhetene i dem til vår frelse. Bibelen er ikke en samling historiebøker eller krøniker; den er fullstendig rettet mot menneskets helhetlige frelse. Bøkene i den hellige tekst har selvsagt historisk forankring, men det må ikke få oss til å glemme dette primære siktemålet: vår frelse. Alt tar sikte på denne målet, som er innskrevet i Bibelens vesen. Bibelen er forfattet som en frelseshistorie, der Gud taler og handler for å gå alle mennesker i møte og frelse dem fra det onde og fra døden.

For å nå dette frelsesmålet forvandler Den hellige skrift under Den hellige ånds virke menneskeord skrevet på menneskevis til Guds ord (jf. Dei Verbum, 12). Den hellige ånds rolle i Den hellige skrift er av grunnleggende betydning. Uten hans virke ville det alltid være fare for å forbli innesperret i den rent skrevne teksten. Det fører lett til fundamentalistiske tolkninger, noe som må unngås for ikke å forråde den hellige tekstens inspirerte, dynamiske og åndelige karakter. Slik apostelen minner oss om: «Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2 Kor 3,6). Den hellige ånd forvandler altså Den hellige skrift til Guds levende Ord, som leves og overleveres i hans hellige folks tro.

10. Den hellige ånds virke gjelder ikke bare tilblivelsen av Den hellige skrift. Ånden virker også i dem som stiller seg lyttende til Guds ord. Konsilfedrenes utsagn om dette er viktig: «Den hellige Skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i» (Dei Verbum, 12). Med Jesus Kristus når Guds åpenbaring sin fulle fullbyrdelse; ikke desto mindre fortsetter Den hellige ånd sitt virke. Det er for snevert å ville begrense Den hellige ånds virke til kun Den hellige skrifts guddommelig inspirerte natur og til dens forfattere. Det er altså nødvendig å ha tillit til Den hellige ånds virke. Han fortsetter å utøve en spesiell form for inspirasjon når Kirken lærer Den hellige skrift, når læreembedet tolker den autentisk (jf. ibid., 10), og når troende gjør den til sin åndelige norm. I denne forstand kan vi forstå Jesu ord, når han til disiplene, som bekreftet å ha forstått meningen med hans lignelser, sier: «Enhver skriftlærd som er blitt himmelrikets disippel, er lik en husherre som henter fram nytt og gammelt av sitt forråd» (Matt 13,52).

11. Endelig presiserer Dei Verbum at «Guds ord uttrykt på menneskelig språk er blitt lik den menneskelige tale, likesom den evige Faders Ord en gang iførte seg menneskets skrøpelige legeme og ble menneskene lik» (nr. 13). Det er som om å si at Ordets inkarnasjon gir form og mening til forholdet mellom Guds ord og menneskespråk med deres historiske og kulturelle betingethet. Det er i denne hendelsen at Tradisjonen tar form; også den er Guds ord (jf. ibid., 9). Ofte er det fare for at Den hellige skrift og Tradisjonen skilles fra hverandre, ut fra manglende forståelse av at de sammen utgjør den ene kilde til Åpenbaringen. Førstnevnte er ikke mindre levende selv om den er skriftlig; og Kirkens levende Tradisjon, som Kirken stadig fører videre fra slektledd til slektledd, har denne hellige boken som «øverste norm for sin tro» (ibid., 21). Før det ble nedskrevet, ble Guds ord dessuten overlevert muntlig og holdt levende ved troen til et folk som anerkjente det som sin historie og som sitt identitetsgrunnlag blant mange andre folkeslag. Bibelsk tro bygger altså på det levende Ord, ikke på en bok.

***

Hele Aperuit illis i femten paragrafer:

Del 1. Uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus (1.–3.)
Del 2. «Slik at folket skulle forstå» (4.–5.)
Del 3. Brødet og ordet (6.–8.)
Del 4. Frelse, åndelighet, inkarnasjonsprinsipp (9.–11.)
Del 5. «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt» (12.–13.)
Del 6. Bibelens «forklarelse» (14.)
Del 7. «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det» (15.)

07 augusti 2020, 09:47