Sök

Vatican News
«Han åpnet deres forstand». Detalj av Kristus-ikon fra Katarinaklosteret i Sinai «Han åpnet deres forstand». Detalj av Kristus-ikon fra Katarinaklosteret i Sinai 

Aperuit illis: 1. Uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus

Med sitt «Aperuit illis» innstiftet pave Frans «Guds ords søndag», som fra i år av feires tredje søndag i det alminnelige kirkeår. Her følger begynnelsen av det apostoliske brevet.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Apostolisk brev i form av «motu proprio» av pave Frans
«Aperuit illis»
med innstiftelse av Guds ords søndag

1. «Han åpnet deres forstand så de kunne forstå skriftene» (Luk 24,45). Dette er noe av det siste Herren gjør før sin himmelfart. Engang disiplene er samlet viser han seg for dem, bryter brødet med dem og åpner deres forstand så de kan forstå de hellige skriftene. For disse redde og skuffede mennene avslører han meningen med påskemysteriet: Ifølge Faderens evige plan måtte Jesus lide og stå opp fra de døde, for å bringe omvendelse og tilgivelse for syndene (jf. Luk 24,26.46–47); og han lover dem Den hellige ånd, som vil gi dem kraft til å vitne om dette Frelsesmysteriet (jf. Luk 24,49).

Forbindelsen mellom den oppstandne, fellesskapet av troende og Den hellige skrift er livsviktig for vår identitet. Uten Herren, som innfører oss i den, er en dypere forståelse av Skriften umulig. Men det omvendte er like sant: Uten Skriften kan vi ikke tyde begivenhetene i Jesu og hans Kirkes jordiske sendelse. Den hellige Hieronymus har rett i at «uvitenhet om skriftene er uvitenhet om Kristus» (Kommentar til Jesajas bok, prolog: PL 24,17B).

2. Ved avslutningen av det ekstraordinære jubelår for barmhjertigheten, ba jeg om «en søndag fullstendig viet til Guds ord, for å å fatte den uuttømmelige rikdom som ligger i denne stadige dialog mellom Gud og hans folk» (Apostolisk brev Misericordia et misera, 7). Ved å vie en av det liturgiske årets søndager spesielt til Guds ord kan Kirken gjenoppleve den oppstandnes åpnende gest. Også for oss åpner han sitt Ords skatt, for at vi skal kunne forkynne denne uttømmelige rikdom for verden. I denne sammenheng kan vi minnes det den hellige Efrem lærte: «Hvem, Herre, kan vel fatte hele rikdommen i ett eneste av dine ord, når det som unnslipper vår forstand er så mye mer enn det vi, som tørstende, drikker av kilden? Ditt ord har like mange aspekter ved seg, som det finnes mennesker som studerer det. Gud har ikledt sitt ord mange skjønne former, for at hver og en som utforsker det skal kunne kontemplere det han liker; og i sitt ord har han gjemt alle mulige skatter, for at hver og en som tenker over det skal kunne berikes» (Kommentarer til Diatessaron, 1, 18).

 

Med dette brevet ønsker jeg da å svare på de mange anmodninger som jeg har fått fra Guds folk, om å la hele Kirken feire en Guds ords søndag sammen, med felles intensjon. I kristne fellesskap er det blitt vanlig ved visse anledninger å fokusere på Guds ords store verdi i dagliglivet. I lokalkirkene finnes det et stort mangfold av iniativer som gjør Den hellige skrift stadig mer tilgjengelig for de troende og som får dem til å skatte denne store gaven, å ville etterleve den til daglig og å føle ansvar for å vitne troverdig om den.

Med den dogmatiske konstitusjonen Dei Verbum ga Det annet Vatikankonsil sterke impulser til gjenoppdagelsen av Guds ord. Konstitusjonen fortjener stadig ettertanke og etterlevelse. Den gir en tydelig fremstilling av Den hellige skrifts vesen, dens overlevering fra slektledd til slektledd (kapittel II), dens guddommelige inspirasjon (kapittel III) som omfatter Det gamle og Det nye testamente (kapitlene IV og V), dens betydning for Kirkens liv (kapittel VI). For å styrke denne læren sammenkalte Benedikt XVI i 2008 en bispesynode om temaet «Guds ord i Kirkens liv og sendelse» og publiserte så den postsynodale apostoliske formaningen Verbum Domini, som byr på uunnværlig lærdom for våre fellesskap. [1] I dette dokumentet utdypes spesielt Guds ords performative karakter, især dens spesifikt sakramentale karakter i liturgisk handling. [2]

Vårt folk bør derfor aldri måtte unnvære dette bestemmende forholdet til det levende Ord, som Herren aldri går trett av å tale til sin Brud, for at hun kan vokse i kjærlighet og i trosvitnesbyrd.

3. Derfor bestemmer jeg at tredje søndag i det alminnelige kirkeår skal vies til feiring, refleksjon og utbredelse av Guds ord. Denne Guds ords søndag anbringes dermed i den del av året når vi oppfordres til å styrke våre bånd til jødene og be for de kristnes enhet. Det er mer enn et sammenfall i tid: Feiringen av Guds ords søndag er av økumenisk betydning, for for de som stiller seg lyttende anviser Den hellige skrift veien til en ekte og holdbar enhet.

Fellesskap av ulike typer vil finne passende måter å gi denne Søndagen en høytidelig markering. Uansett er det viktig å gi den hellige teksten en fremtredende plass under eukaristifeiringen, for å gjøre forsamlingen oppmerksom på Guds ords normative verdi. På denne søndagen passer det spesielt godt å fremheve opplesningen av Ordet og å utforme prekenen slik at den får frem tjenesten av Herrens ord. Denne søndagen kan biskoper gjerne feire ritus for innsettelse av lektorer eller betro lignende tjenester, for å betone hvor viktig opplesningen av Guds ord er i liturgien. Det er nemlig viktig ikke å sky noen anstrengelser for å forberede noen troende til å være ekte forkynnere av Ordet, likesom det allerede er vanlig å gi akolytter og ekstraordinære kommunionsutdelere en passende forberedelse. Sogneprestene kan også gjerne finne måter å dele ut hele bibler, eller enkeltbøker fra Bibelen, til hele forsamlingen, for å fremheve hvor viktig det er daglig å fortsette å lese, fordype seg i og be med Den hellige skrift, særlig ved hjelp av lectio divina.

[1] Jf. AAS 102 (2010), 692–787.

[2] «Ordets sakramentalitet kan da forstås i analogi med Kristi realpresens under det konsekrerte brødets og vinens skikkelse. Ved å gå frem til alteret og ta del i den eukaristiske måltid har vi virkelig del i Kristi legeme og blod. Opplesning av Guds ord under den liturgiske feiring medfører en erkjennelse av at Kristus selv er nærværende og henvender seg til oss for at vi skal ta imot ham.» (Verbum Domini, 56).

16 juli 2020, 07:54