Cerca

Vatican News
Da Jesus var født i Betlehem … kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født?» Da Jesus var født i Betlehem … kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født?»  (Vatican Media)

Pavens epifanipreken

Unngå rampelys; la Jesus skinne i deg. Husk at på Jesu ønskeliste står gull, røkelse og myrra. Gull: Sett Gud først. Røkelse: Be. Myrra: Ta deg av Kristi lemmer.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

høytiden for Herrens åpenbaring (epifani, helligtrekongersfest) er evangelieteksten Matteus’ fortelling om vismennene:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» …  (Les hele Matt 2,1–12 i Bibel 2011)

Her følger pave Frans' preken med i tillegg overskrifter:

Lyset

Epifani: Dette ordet viser til åpenbaringen av Herren. Slik Paulus sier i andre lesning (jf. Ef 3,6), viser Herren seg for alle folk, i dag representert ved vismennene. Slik avsløres den underskjønne kjensgjerning at han kom for alle: Alle nasjoner, språk og folkeslag blir tatt imot av ham og elsket. Lyset, som når fram overalt og opplyser alt, symboliserer dette.

Ikke i det store Jerusalem, men i det lille Betlehem

Gud åpenbarer seg for alles skyld – og det på en overraskende måte. Evangeliet forteller om tummelet rundt kong Herodes’ palass, nettopp mens Jesus fremstilles som konge: «Hvor er jødenes konge som nå er født?» (Matt 2,2), spør vismennene. De vil komme til å finne ham, men ikke der de trodde: ikke i det kongelige palasset i Jerusalem, men i et ringe husvære i Betlehem. Det samme paradokset finnes også i julen. I evangeliet er det da snakk om en allmenn folketelling på keiser Augustus og landshøvding Kvirinius’ tid (jf. Luk 2,2). Men ingen av de mektige mennene dengang forstod at historiens konge ble født på deres tid. Og når den omtrent trettiårige Jesus like etter hans forløper, døperen Johannes, trer fram i offentligheten, presenterer evangeliet igjen de ytre forholdene på en høytidelig måte. Alle den tidens «store», både sekulært og åndelig sett, blir listet opp: keiser Tiberius, Pontius Pilatus, Herodes, Filip, Lysanias, øversteprestene Annas og Kaifas. Og deretter står det: «Da kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ødemarken» (Luk 3,2). Det kom altså ikke til noen av de store, men til et menneske som hadde trukket seg tilbake til ørkenen. Her er overraskelsen: Gud trer ikke frem i rampelyset for å åpenbare seg.

Ikke i rampelyset

Når vi hører denne listen over høytstående personligheter, kan vi bli fristet til å «rette lyskasterne» mot dem. Kanskje tenker vi som så: Det hadde vært bedre om Jesu stjerne hadde kommet til syne på Palatinerhøyden i Roma. Derfra hersket Augustus over hele verden. Hele keiserdømmet ville straks ha blitt krisnet. Eller, om det hadde lyst opp Herodes’ palass, så kunne han ha gjort noe godt, i stedet for ondt. Men Guds lys går ikke til de som utstråler sitt eget lys. Gud «framlegger» seg selv, han «pålegger» seg ikke; han lyser, men han blender ikke. Det er alltid en stor fristelse å forveksle Guds lys med verdens lys. Hvor ofte har vi vel ikke fulgt maktens lys og rampelys og vært overbevist om å gjøre evangeliet en tjeneste! Men da rettet vi lyskasterne mot feil hold, for Gud var ikke der. Hans milde lys stråler i ydmyk kjærlighet. Og hvor mange ganger har vi vel ikke, som Kirke, prøvd å være selvlysende! Men det er ikke vi som er menneskehetens sol. Vi er månen. Selv med våre mørke partier reflekterer vi det sanne lys, Herren. Kirken er mysterium lunae [månemysteriet, Novo millennio ineunte, 54], og Herren er verdens lys (jf. Joh 9,5). Han, ikke vi.

«Reis deg, bli lys!»

Gud gir sitt lys til den som ønsker å motta det. Det guddommelige lys forhindrer ikke mørke og tåke i å dekke jorden, men skinner i dem som er beredt til å ta imot det, sier Jesaja oss i første lesning. Derfor utfordrer profeten hver enkelt av oss med en oppfordring: «Reis deg, bli lys!» (60,1). Vi må reise oss opp fra vårt stillesittende liv og gjøre oss klare til å vandre. Ellers blir vi stående på stedet hvil, likesom de skriftlærde som Herodes rådførte seg med. De visste godt hvor Messias var født, men ikke satte seg i bevegelse. Og så man bli lys – man må daglig kle seg i Gud, som er lyset, slik at Jesus blir vår faste drakt. [På italiensk er Jes 60,1 «kle deg i lys» i stedet for «bli lys»]. Men for å få på seg Guds drakt, som er enkel som lyset, må man først kvitte seg med sine egne pompøse klær. Ellers oppfører man som Herodes, som foretrakk suksessens og maktens jordiske lys fremfor det guddommelige lys. Vismennene derimot, virkeliggjør profetien, de reiser seg og blir kledt i lys. Det er bare de som ser stjernen på himmelen: ikke de skriftlærde, ikke Herodes, ikke noen i Jerusalem. For å finne Jesus må man velge en annen rute, man må ta en alternativ vei – hans vei, den ydmyke kjærlighets vei. Og så man må holde seg på den. Dagens evangelium slutter jo med at vismennene, etter at de hadde møtt Jesus, «tok en annen vei hjem til sitt land» (Matt 2,12). En annen vei, ulik Herodes’ vei. En alternativ vei til verdens vei, en vei gått av de som samlet seg rundt Jesus i julen: Maria og Josef, gjeterne. Likesom vismennene var de dratt hjemmefra og var blitt pilegrimer på Guds veier. For det er bare den som gir slipp på sine verdslige tilknytninger og setter seg i bevegelse som finner Guds mysterium.

Ta etter vismennene

Dette gjelder også for oss. Det er ikke nok, likesom de skriftlærde, å vite hvor Jesus er født, hvis vi ikke går dit. Det er ikke nok, likesom Herodes, å vite at Jesus er født, hvis vi ikke møter ham. Når hans sted blir til vårt sted, når hans tid blir til vår tid, når hans person blir vårt liv, ja da blir profetiene oppfylt i oss. Da fødes Jesus i oss og blir levende Gud for meg. I dag, brødre og søstre, er vi innbudt til å ta etter vismennene. De diskuterer ikke, nei, de vandrer; de blir ikke stående og se, men går inn i Jesu hus; de stiller ikke seg selv i sentrum, men faller på kne for ham, som er sentrum; de er ikke opphengt i sine egne planer, men åpne for å ta andre veier. I alt det de foretar seg er de i nær kontakt med Herren, de er fullstendig åpne for ham og opptatt bare med ham. Med ham bruker de kjærlighetens språk, som det lille barnet Jesus allerede snakker [lite barn = infant = kan ikke snakke]. For vismennene går jo ikke til Herren for å få, men for å gi. La oss spørre oss selv: Ga vi Jesus noen julegave i anledning fødselsdagen hans, eller utvekslet vi bare gaver oss imellom?

Herrens ønskeliste: gull, røkelse og myrra

Hvis vi ikke ga Herren noe i julen, kan vi gjøre det godt igjen i dag. Evangeliet kommer faktisk med en slags gaveliste: gull, røkelse og myrra. Gullet, som regnes som det mest verdifulle, minner om å sette Gud først. Han skal tilbes. Men for å gjøre det må vi slutte å sette oss selv først og innse at vi er trengende og ikke kan klare oss alene. Og her kommer røkelsen inn. Det symboliserer vårt forhold til Herren, bønnen, som stiger som en vellukt til Gud (Sal 141,2). Men likesom røkelsen må brennes for å kunne spre vellukt, må vi «brenne av» tid på bønn, vi må bruke tid på Herren. Og vi må virkelig gjøre det, ikke bare prate. Apropos handling, her kommer myrraen inn, en salveolje som ble brukt da Jesu kropp ble tatt ned av korset og kjærlig svøpt i velluktende linklær (jf. Joh 19,39). Herren setter pris på at vi tar oss av hans kropps lidende og svake lemmer, av dem som ikke greier å holde tritt med de andre, av dem som bare kan ta imot uten å kunne gi noe materielt til gjengjeld. Dyrebart er det i Guds øyne å vise barmhjertighet mot den som ikke kan gjøre gjengjeld. Dyrebart er det at det er betingelsesløst! Juletiden går mot slutten. La oss ikke gå glipp av denne anledningen til å gi vår konge en fin gave. Han kom for alle, ikke på verdens staselige scener, men i Betlehems lysende fattigdom. Hvis vi gjør det, vil hans lys gå opp over oss.

07 januari 2019, 09:32