Cerca

Vatican News
Pave Frans under messen i Tallinn Pave Frans under messen i Tallinn   (ANSA)

Pave Frans’ preken i Tallinn

Siste punkt på programmet for pavens reise til de baltiske land var messen på Frihetens plass («Vabaduse väljak») i Tallinn. Det er bare 6.500 katolikker i hele Estland.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Et folk som er blitt fritt

I første lesning (2 Mos 19,3–8.16–20) hørte vi fortellingen om da Israels folk, som allerede var blitt befridd fra slaveriet i Egypt, kom til Sinai-fjellet (jf. 2 Mos 19,1). Det er da umulig ikke å tenke på dere som et folk, ikke å tenke på hele den estiske nasjonen og på alle de tre baltiske landene. Vi må minnes at dere var med på «den syngende revolusjonen» og i kjeden av to millioner mennesker herfra og helt til Vilnius. Dere vet hva frihetskamp er, dere kan lett identifisere dere med Israels folk. For å kunne forstå det han sier til oss som et folk gjør vi derfor klokt i å lytte til det Gud sier til Moses.

Et folk som velger å inngå en kjærlighetspakt

Det folket som kommer til Sinai er et et folk som allerede har sett sin Guds kjærlighet bli åpenbart i undre og mektige gjerninger; siden Gud elsker først (jf. 1 Joh 4,19) og viser dem sin kjærlighet velger dette folket å inngå en kjærlighetspakt. Gud ønsker et fritt folk og tvinger det ikke. Når vi sier at vi er kristne, når vi sier ja til en livsstil, gjør vi det uten påtrykk, uten at dette er et bytte der vi gjør noe hvis Gud gjør noe. Og fremfor alt vet vi at det som Gud tilbyr ikke fratar oss noe, tvert imot fyller han oss, han potenserer menneskelig streben. Enkelte mener at de er fri når de lever uten Gud eller borte fra ham. De innser ikke at de da reiser gjennom livet som om de var uten foreldre og uten noe hjem å reise tilbake til. «De slutter å være pilegrimmer og blir i stedet omstreifere som alltid kretser seg om seg selv uten å komme noe sted hen» (Evangelii gaudium, 170).

Lytte og søke; ikke skrike og hamstre

Likesom folket som slapp fri fra Egypt bør også vi være lyttende og søkende. En del mennesker tror at et folks styrke skal måles på en annen måte i dag. Noen snakker høyere enn andre for å virke mer selvsikre – uten ettergivelse og nøling; noen ikke bare skriker, men truer med våpenbruk, troppeansamlinger, strategier … Tilsynelatende er de da «sterkere». Men dette er jo ikke å søke Guds vilje, men å gape over mye for med det man legger beslag på å kunne drive igjennom sin egen vilje. Bak en slik holdning gjemmer det seg en avvisning av etikk, og dermed av Gud. For etikk setter oss i relasjon til en Gud som forventer et fritt og engasjert svar av oss når det gjelder andre og vårt miljø, et svar som ligger utenfor markedets kategorier. (jf. Evangelii gaudium, 57). Dere har ikke vunnet friheten for å kunne slave for forbruk og individualisme eller for å tørste etter makt og herredømme.

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke!»

Gud kjenner våre behov, som vi gjerne skjuler bak eiesyke; han kjenner også vår usikkerhet, som vi prøver å underkue. Denne tørst finnes i ethvert menneskehjerte, og i dagens evangelietekst oppmuntrer Jesus oss til å hanskes med den ved å møte ham (jf. Joh 7,37–39). Det er han som kan mette oss, overøse oss sitt vann – med dets fulle fruktbarhet, fulle renhet og fulle, overveldende kraft. Tro er også å bli oss bevisst at han lever og elsker oss; at han ikke forlater oss og derfor kan gripe hemmelighetsfullt inn i vår historie; han vender ondt til godt med sin kraft og uendelige kreativitet (jf. Evangelii gaudium, 278).

Ånden minner oss om alt sammen

I ørkenen vil så Israels folk komme til å falle for fristelsen til å søke andre guder, å tilbe gullkalven, å stole på egne krefter. Men Gud drar dem stadig til seg på ny, og de vil huske det de hørte og så på fjellet. Også vi, likesom de, vet at vi er et utvalgt folk, et folk av prester, et hellig folk (jf. 2 Mos 19,5–6; 1 Pet 2,9), det er Ånden som minner oss om alt dette (jf. Joh 14,26).

Et utvalgt folk

Å være utvalgt betyr ikke å være eksklusiv eller sekterisk; vi er den lille surdeigen som skal få hele deigen til å heve, som verken gjemmer seg eller avsondrer seg, som ikke anser seg selv for å være bedre eller renere. Ørnen verner sine små og så lenge de ikke kan greie seg selv tar han dem med til bratte og ufremkommelige steder, men deretter må han få dem til å fly ut fra deres rolige plass. For å få fuglungene til å prøve vingene rister han på reiret og får dem ut i tomrommet; og han er alltid under dem for å beskytte dem slik at de ikke kommer til skade. Slik gjør Gud med sitt utvalgte folk, han vil ha det «ut», i frimodig flukt og beskyttet av ham alene. Estlendere flest anser seg som ikke-troende, så vi må overvinne vår frykt og forlate våre befestede steder.

Et folk av prester

Fly ut som prester, for det er vi ved dåpen. Gå ut for å fremme gudsforhold, for å fremhjelpe gudsforhold, for å fremelske kjærlighetsmøter med ham som roper: «Kom til meg!» (Matt 11,28). Med nærkontakt – med øyenkontakt – vil vi kunne vokse, vil vi kunne kontemplere, bli rørt og stoppe opp for hverandre, hver gang det er nødvendig. Dette er «ledsagelsens kunst», som utøves i nærhetens sunne tempo, med et respektfullt og medlidende blikk i stand til å helbrede, løse knuter og få oss til å vokse i kristent liv (jf. Evangelii gaudium, 169).

Et hellig folk

Og endelig: Vitne om å være et hellig folk. Vi kan være fristet til å tro at hellighet bare er for noen og ikke for alle. I virkeligheten «er vi alle kalt til å være hellige ved å leve med kjærlighet og avgi vitnesbyrd i det vi gjør til daglig, hver og en på vårt sted» (Gaudete et exsultate, 14). Men likesom vannet i ørkenen ikke var et privat, men et felles gode, og likesom mannaen ikke kunne bli hamstret fordi den da gikk i stykker slik utbrer levende hellighet seg, slik utfolder den seg og befrukter alt det den kommer i berøring med. I dag kan vi bestemme oss for å være hellige ved å råde bot på vårt samfunns utkanter og periferier, der hvor vår bror eller søster ligger utslått og lider under å være utelukket. La oss ikke satse på at den som kommer etter oss tar det nødvendige, hjelpende skrittet, og heller ikke på at dette er et spørsmål som må løses av institusjonene; la oss selv rette blikket mot denne broren og rekke ham hånden for å få ham på beina igjen. For han bærer Guds bilde i seg og er en bror forløst av Jesus Kristus. Dette er å være kristen, dette er hellighet som leves dag for dag (jf. Gaudete et exsultate, 98).

Dere har i deres historie uttrykt stolthet over å være estlendere og synger slik om det: «Jeg er estlender, jeg vil alltid være estlender, det er fint å være estlender, vi er estlendere». Det er fint å føle at man tilhører et folk! Det er fint å være uavhengige og fri! La oss gå til det hellige fjell, til Moses’ fjell, til Jesu fjell og la oss be ham – slik dette besøkets motto sier – vekke våre hjerter og gi oss Ånden for i hvert øyeblikk av historien å kunne forstå hvordan vi kan være fri, hvordan vi kan gripe det gode og føle oss utvalgte, hvordan vi kan la Gud utvikle sitt hellige folk, sitt folk av prester – både her i Estland og i hele verden.

***

Her er Den hellige stols oversikt på engelsk over pavens firedagers reise til de baltiske land.

Les også om pavens økumeniske ungdomsmøte i Tallinn.

26 september 2018, 14:15