Beta Version

Cerca

Vatican News
Pave Frans velsigner et bilde av Den guddommelige barmhjertighet under generalaudiensen 22. mai 2013. Pave Frans velsigner et bilde av Den guddommelige barmhjertighet under generalaudiensen 22. mai 2013. 

«Gaudete et exsultate»: barmhjertigheten

Vi leser videre i pave Frans’ apostoliske formaning om kallet til hellighet. Etter å ha gjennomgått de åtte saligprisningene, vender han tilbake til en av dem: «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet». Ut fra lignelsen om dommen forklarer han hva det vil si å være barmhjertig.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger en oversettelse av dette (altså punktene 95 – 109, som utgjør andre halvdel av kapittel 3 med tittelen «I Mesterens lys»). Fotnotene er ikke tatt med; dem kan man finne her på engelsk.

Den store regelen for hvordan vi bør være mot hverandre

95. I Matteusevangeliets tjuefemte kapittel kommer Jesus tilbake til en av saligprisningene, nemlig saligprisningen av de barmhjertige. Den som trakter etter å være hellig i Guds øyne, finner nettopp i denne teksten en regel som sier hvordan vi bør være mot hverandre og som bestemmer hva vi vil bli dømt etter: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg» (25,35–36 i Bibel 2011).

I trofasthet mot Mesteren

96. Å være hellig betyr altså ikke å tørke tårer i angivelige ekstaser. Den hellige Johannes Paul II sa at «hvis det virkelig er kontemplasjon av Kristus som er vårt utgangspunkt, bør vi kunne se ham framfor alt i ansiktene til dem som han selv ønsket å identifisere seg med». Teksten i Matteus 25,35–36 er ikke «ganske enkelt en oppfordring til nestekjærlighet; den er et stykke kristologi og kaster et intenst lys over Kristi mysterium». I denne oppfordringen til å gjenkjenne ham i fattige og lidende åpenbares Kristi eget hjerte, hans sinnelag og livsvalg, som alle hellige søker å slutte seg til.

97. Dette er en sterk appell, og det er min plikt å be de kristne om oppriktig og åpent å godta den og tilegne seg den «sine glossa», altså uten å komme med svekkende kommentarer, bortforklaringer og unnskyldninger. Herren gjorde det helt klart at man verken kan forstå hellighet eller leve hellig hvis man ser bort fra hellighetens behov, for barmhjertigheten er «evangeliets bankende hjerte».

98. Hvis jeg en kald natt kommer over et menneske som ligger og sover ute, kan jeg oppfatte denne bylten som en ubeleilig overraskelse, som en latsabb og forbryter, som en hindring på min vei, som et sting av dårlig samvittighet, som et problem som politikerne må løse, og kanskje til og med som en slags forsøpling av et offentlig sted. Eller jeg kan reagere ut fra tro og nestekjærlighet og i denne bylten se et menneske med samme verdighet som jeg, en skapning som Faderen elsker uendelig mye, et Guds avbilde, en bror eller søster som er forløst av Kristus. Det er å være kristen! Eller kan man kanskje på noen måte forstå hellighet uten en slik levende anerkjennelse av hver enkelt menneskes verdighet?

99. For de kristne medfører dette en sunn og vedvarende uro. Selv om allerede det å hjelpe ett eneste menneske ville rettferdiggjøre alle våre anstrengelser, er det ikke nok for oss. Biskopene i Canada uttrykte dette klart da de viste, med blant annet Bibelens lære om jubelåret som eksempel, at det ikke bare dreier seg om å gjøre noen gode gjerninger, men om å endre samfunnet: «For at også fremtidige generasjoner skulle bli befridd, var det klart at målet måtte være å gjenopprette rettferdige sosiale og økonomiske systemer, slik at det overhodet ikke skulle finnes ekskludering lenger».

Ideologier som uthuler evangeliets kjerne

100. Det er et par skadelige feiltagelser, som ideologier iblant fører til. For det første har vi feiltagelsen til de kristne som skiller disse evangeliske kravene fra deres personlige forhold til Herren, fra deres indre forening med ham, fra nåden. Da blir kristendommen omgjort til en slags ideell organisasjon; den blir fratatt sin lysende spiritualitet, som er så tydelig i livene til den hellige Frans av Assisi, den hellige Vincent av Paul, den hellige Teresa av Calcutta og mange andre. Verken bønn, kjærlighet til Gud eller lesning av evangeliet forminsket lidenskapen i og virkningen av disse store helgenenes hengivelse til deres neste – tvert om.

101. Skadelig og ideologisk er også feiltagelsen til dem som ser skjevt på andres sosiale engasjement og anser det som noe overfladisk, verdslig, sekularisert, immanent, kommunistisk eller populistisk. Eller som relativiserer engasjementet som om det skulle finnes andre viktigere ting, eller som om bare én bestemt etikk eller sak, som de selv forsvarer, skulle være verd interesse. For eksempel må alt ufødt uskyldig liv bli forsvart med all mulig tydelighet, fasthet og lidenskap, for det gjelder menneskelivets verdighet, og menneskelivet er alltid hellig, og alle mennesker bør elskes uansett utviklingsstadium. Men like hellige er livene til de fattige som allerede er blitt født, livene til dem som lever i elendighet, forlatthet, utenforskap, livene til ofre for menneskehandel, livene til syke og eldre som blir utsatt for skjult eutanasi i form av manglende omsorg, livene til ofre for nye former for slaveri og utstøting. Vi kan ikke fremsette et hellighetsideal som overser urettferdigheten i denne verden, der enkelte fester, gladelig forbruker og bare lever for nye ting, mens andre bare ser på utenfra og lever hele sitt liv i elendighet.

102. Ofte får man høre at i dagens verden, med dens relativisme og mangler, er for eksempel migrantsituasjonen et mindre viktig tema. Noen katolikker påstår at dette temaet kommer i annen rekke i forhold til «skikkelige» bioetiske temaer. At en politiker, som er opptatt av sin egen suksess, sier slikt er forståelig, men ikke en kristen. Den eneste holdning som sømmer seg for en kristen er å leve seg inn i situasjonen til brødre og søstre som risikerer sitt liv for å kunne gi barna sine en fremtid. Skjønner vi at det er nettopp dette Jesus ber oss om når han sier at i enhver fremmed tar vi imot ham selv (jf. Matt 25,35)? Den hellige Benedikt gjorde dette uten forbehold, og selv om det kunne «komplisere» munkenes liv, bestemte han at alle gjester som kom og banket på i klosteret, skulle tas imot «som Kristus» og til og med gis tegn på heder, og at fattige pilegrimer skulle behandles med «størst mulig omsorg og iver».

103. I Det gamle testamentet står det noe lignende: «Du skal ikke undertrykke og ikke gjøre urett mot en innflytter, for dere har selv vært innflyttere i Egypt» (2 Mos 22,21). «Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt» (3 Mos 19,33–34). Så det dreier seg ikke om et pavelig påfunn eller øyeblikkets begeistring. Også vi i vår nåværende verden er kalt til å vandre den vei til åndelig opplysning som profeten Jesaja beskrev da han spurte seg hva som gleder Gud: «Å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden» (58,7–8).

Gudstjeneste til Guds glede

104. Vi tenker kanskje at det bare er med gudstjeneste og bønn, eller bare ved å overholde visse etiske normer, at vi ærer Gud – det er sant at forholdet til Gud må få førsteprioriteten – men glemmer lett at vårt liv vil bli dømt især etter det vi har gjort mot andre. Det er når bønnen driver oss til stadig, av kjærlighet, å gi av oss selv, at den er verdifull. Gud finner glede i vår gudstjeneste når vi i den frembærer våre forsetter om å være sjenerøse, og når vi lar den gave han der gir oss ytre seg som hengivelse til våre søsken.

105. Av samme grunn er det ved å observere i hvilken grad vårt liv forandrer seg i lys av barmhjertigheten at vi best kan bedømme om vårt bønneliv er autentisk. For «barmhjertigheten er ikke bare Faderens måte å handle på, men blir et kriterium for å forstå hvem som er hans sanne barn». Den er «arkitraven som holder Kirkens liv oppe». Nok en gang ønsker jeg å understreke at barmhjertighet ikke utelukker rettferdighet og sannhet. «Først og fremst må vi si at barmhjertighet er fylden av rettferdighet og den mest lysende åpenbaring av Guds sannhet». Den er «nøkkelen til himmelen».

106. Jeg kan ikke unnlate å minne om et spørsmål som den hellige Thomas Aquinas stilte seg. Han spurte hva som er våre største handlinger, hvilke ytre gjerninger som best uttrykker vår kjærlighet til Gud. Uten å nøle svarte han at det er barmhjertighetsgjerningene mot vår neste, snarere enn det vi foretar oss under gudstjeneste: «Vår gudstjeneste med indre og ytre offer er ikke til beste for Gud, men til beste for oss selv og vår neste: For han trenger ikke våre ofre, men vil at de skal frembæres til ham for vår fromhets skyld og til beste for vår neste. Vår barmhjertighet mot andre i deres elendighet sikrer dem nær hjelp og er derfor et offer som gleder ham enda mer.»

107. Den som virkelig ønsker å ære Gud med sitt eget liv, den som virkelig lengter etter å bli hellig for at hans eksistens skal ære Den hellige, er kalt til å lide, slite og virkelig bruke seg selv for å gjøre barmhjertighetsgjerninger. Dette forstod den hellige Teresa av Calcutta meget godt: «Ja, jeg har mange menneskelige feil og mangler … Men Han bøyer seg ned og bruker oss, deg og meg, for at vi skal være hans kjærlighet og medlidenhet i verden, han tar på seg våre synder, våre problemer og våre feil. Han avhenger av oss for å elske verden og vise den hvor sterkt han elsker den. Hvis vi er altfor selvopptatte, blir det ikke tid til de andre».

108. Den hedonistiske forbrukskulturen kan komme til å spille oss et stygt puss for når vi er oppsatt på å skulle nyte livet og innbitt jakter etter tid til det, blir vi altfor opptatt av oss selv og våre rettigheter. Det er tvilsomt om vi vil kunne yte virkelig hjelp til den som har det vondt, med mindre vi pleier en viss nøysomhet og kjemper mot forbrukersamfunnets kjøpepress, som gjør oss til misfornøyde stakkarer som vil ha alt og prøve alt. Også forbruket av overfladisk informasjon og forskjellige former for rask og virtuell kommunikasjon kan svimeslå oss, ta all vår tid og lede oss bort fra våre lidende søsken i kjøtt og blod. Midt i dagens malstrøm lyder evangeliet på ny og tilbyr oss et annet, sunnere og lykkeligere liv.

***

109. Ved å leve etter saligprisningene og lignelsen om dommen avlegger helgenene et sterkt vitnesbyrd. Det er få og enkle ord, men praktiske og almengyldige, for det er framfor alt for å bli praktisert at kristendommen fins, og når den blir gjenstand for refleksjoner, er dette verdifullt bare hvis det hjelper oss å leve etter evangeliet til daglig. Jeg vil anbefale at man leser disse sterke bibelske tekstene ofte, at man husker på dem, at man ber med dem og prøver å gi dem kjøtt og blod. De vil gjøre oss virkelig lykkelige.

06 juli 2018, 10:32